Gjesteskribent

Portland sentrum søndag 26. juli. Foto: Caitlin Ochs/Reuters/Scanpix

Bruk av føderale sikkerhetsstyrker for å skape ro i gatene i amerikanske byer som Portland og for å sikre føderale og andre offentlige bygninger mot rasering, får venstreaktivistene i USA til å ta fram ikke bare handfaste våpen, men også det groveste verbale skytset og sine mest utpønskede usakligheter. President Donald Trumps bruk av føderalt politi mot det venstresiden kaller fredelige demonstranter, blir av aktivistene tolket som et steg videre i retning av et diktatur. Og USA har allerede en fascistisk regjering ledet av fullblods-rasisten Trump.

 

Ja, venstreradikale går ikke av veien for å sammenligne dagens USA med militærregimet til Augusto Pinochet i Chile på 1970-tallet, slik aktivisten Kenn Orphan nylig gjør på nettstedet Counterpunch, et landemerke for Trump-hatet i USA. Pinochet-regjeringen og militærregimet i Argentina sørget for at tusenvis av regimemotstandere ble fengslet, internert, likvidert og sporløst forsvant. Kunstneren, sosiologen og aktivisten Orphan bruker forsvinningene under Pinochet som parallell når han skriver at sikkerhetsstyrkene i Portland arresterer demonstranter og kjører dem bort i sivile biler. Slik får han sin fascistiske ligning til å gå opp og kan konkludere med at politistaten er like om hjørnet i USA, om ikke virkeliggjort allerede. Til nå har det ikke vært dødsfall i forbindelse med disse «forsvinningene» i Portland, skriver han megetsigende.

 

Ifølge Orphan er ikke det han betegner som Trump’s suspensjon av lov og rett og Trump’s «terrortaktikk» mot «fredelige» demonstranter en tilfeldighet.

— Folkene i Trumps tjeneste har gang på gang bevist at de til enhver tid er villig til å følge ordrene hans. I påvente av presidentvalget i november bør vi ikke undervurdere tidspunktet for bruken av føderalt politi, skriver Orphan, og legger til at Trump er den mest overlagte rasisten i Det hvite hus siden Woodrow Wilson og Teddy Roosevelt. Trump kan ved hjelp av en bestemmelse som «The Patriot Act» fengsle folk ved å stemple dem som terrorister, og han har allerede begynt å bruke dette stempelet på Antifa og Black Lives Matter (BLM), skriver Orphan.

I Portland, Oregon, har det vært demonstrasjoner hver kveld de siste 50 døgnene. Orphan er ikke den eneste aktivisten som rapporterer i Counterpunch. Ron Jacobs, forfatteren av boka «Sixties Counterculture in the Seventies», mer enn antyder at demonstranter blir bortført av det han kaller Trump-regjeringens private stormtropper, selv om han vet at det er mannskap fra det nasjonale sikkerhetsdepartementet, Department of Homeland Security, DHS, som ble opprettet i forbindelse med terrorangrepet mot Twin Towers i 2001. I likhet med Orphan ser Jacobs DHS som et ledd i en sentralisering av politimyndighetene i USA og som et redskap for den «fascistiske amerikanske staten», ledet av Trump i spissen for en «kriminell gjeng av hvite supremasister». Skribenten Eve Ottenberg kaller i siste utgave av Counterpunch de føderale sikkerhetsstyrkene for Trump’s Gestapo.

 

Sekulære fanatikere

Både Ottenberg, Orphan og Jacobs er representative for den venstre-ekstreme bevegelsen i USA som har demonstrert i og rasert amerikanske storbyer denne sommeren. De er fylt av de dominerende ideene, tankemodellene og virkelighetsoppfatningene til Antifa og Black Lives Matter. Mye av dette tankegodset vinner også gjenklang hos Demokratene og hos demokratiske borgermestre i byer som Portland, Minneapolis og Seattle. Når man ser på den oppslutningen demonstrasjonene har fått fra kulturborgerskapet og fra mediene i USA, blir man også klar over omfanget av det politiske vanviddet som preger det amerikanske samfunnet. Der går «hvite» folk med røtter i de amerikanske elitene ned på kne for, kysser føttene til og gjør avbikt overfor intetanende borgere med afro-amerikansk bakgrunn. Det minner om bots- og sjelemesser drevet av et kollektivt hysteri som man ikke skulle tro var mulig i et vestlig samfunn, men er likevel realiteten i USA anno 2020. Professor i kulturelt og religiøst mangfold (sic!) Torkel Brekke, en ivrig forfekter av politisk korrekthet og multikultur, overrasket da han i Morgenbladet nylig sammenlignet den amerikanske venstre-aktivismen med religiøse vekkelser som finnes i evangeliske og frikirkelige bevegelser i USA. Men Brekke er ikke den første som peker mot paralleller og sammenhenger mellom politisk korrekthet, multikultur og evangelisk kristendom. Den amerikanske idéhistorikeren Paul E. Gottfried (i boka «Multiculturalism and the Politics og Guilt»), en av de aller skarpeste analytikerne av politisk korrekthet, har vist hvor viktig den evangeliske bevegelsen har vært for utviklingen av politisk korrekthet og multikulturell ideologi i USA.

Antifa og Black Lives Matter (BLM) er ingen religiøse bevegelser, selv om de har preg av den vekkelses- og kalls-kulturen som rår i slike bevegelser. Den venstre-ekstreme politiske vekkelsen som hjemsøker USA nå, er uttrykk for en sekulær fanatisme som har paralleller i Europa, slik som den marxistisk-maoistiske ungdomsbevegelsen i Vest-Europa på 1960- og 1970-tallet. Lederne i BLM har stått fram og erklært seg som skolerte marxister. Det er også på det rene at neomarxistene i Frankfurter-skolen har hatt stor betydning for den posisjonen som venstreradikal ideologi har i amerikansk akademia, og likeledes den innflytelsen kulturmarxismen har i politiske bevegelser på venstresiden, som har vært heller marginale i det amerikanske samfunnet inntil nå.

1968-generasjonen

Utgangspunktet for ungdommers dragning mot venstreradikal ideologi i den vestlige verden må også søkes i de spesielle økonomiske historiske forholdene i Vesten etter andre verdenskrig, da en blomstrende og ekspansiv økonomi muliggjorde utviklingen av en egen ungdomskultur, som rockemusikk- og hippie-bevegelsen. I denne konteksten stod ungdommen fram som en spesiell gruppe med en egen kultur (for første gang i historien?) i opposisjon til de voksne og etablerte generasjonene. Det kunne ungdommene gjøre fordi mange av dem mer eller mindre var løst fra det økonomiske pålegget om å overleve og den økonomiske «tvangen» som hadde preget ungdomsgenerasjonene tidligere.

Med sitt venstreradikale tankegods og motkulturen fra 68-generasjonen som ballast strømmet så disse universitets- og høyskoleutdannede ungdommene inn i utdanningsinstitusjonene og offentlig administrasjon og fikk i kraft av sine stillinger stor ideologisk innflytelse og makt. Deres ideologi og samfunnsforståelse vant etter hvert innpass i alle samfunnsgrupper og partier i en slik grad at de i dag kan utdefinere politisk motstand slik at de vestlige samfunnene nå er i ferd med å innføre en offentlig menings- og tankekontroll som kjennetegner totalitære samfunn. Sammen med denne utviklingen går fordømmelsen og utrenskningen av annerledes tenkende fra arbeidsliv og utdanningssystem, noe som man finner i kommunistiske, fascistiske og islamske diktaturer. Dette ledsages av nedriving og fjerning av historiske monumenter som forbindes med det etablerte samfunnet. Den renhetstrangen bort fra den «skitne» historien som ligger bak denne i ikonoklastikken, ligner til forveksling den puritanismen og fascismen man finner i totalitære politiske partier.

Det som nå skjer i USA, med politiske opptøyer, monument-nedriving og vandalisering, er en aksentuering av den politiske utviklingen i Vesten, en aksentuering som er så sterk at også folk som er rotfestet i den rådende politiske korrektheten, har begynt å reagere. Nylig forlot Bari Weiss stillingen som kommentator i New York Times, et av den politiske korrekthetens fyrtårn i USA, etter meningspress og trakassering fra kolleger i avisen. Tidligere i sommer fratrådte en av redaktørene i samme New York Times, James Bennet, stillingen sin etter massiv kritikk for å ha publisert en kronikk av den republikanske senatoren Tom Cotton. I kronikken tok Cotton til orde for å sette inn føderale styrker mot plyndringen og raseringen av amerikanske storbyer som foregår i regi av Antifa og BLM.

Woke- og cancel-kulturen i de venstreradikale miljøene i USA har fått en slik kraft og innflytelse at den også har ført til endringer i statuttene ved amerikanske universiteter, som Princeton. Her gikk nylig 300 ansatte ut og krevde at det oppnevnes et utvalg som skal etterforske og straffe atferd fra ansatte som utvalget mener er rasistisk, samt rasistiske hendelser, forskning og publisering. Brevet er signert av om lag en tredel av forskerne ved universitetet, et av de fremste i USA. Underskriverne krever også at universitetet skal gi føringer og ekstra bevilgninger til ansatte og studenter fra minoriteter og til fag som kjønns- og minoritetsstudier. «Brevet kunne passet i en dystopisk roman om et samfunn i fritt fall», skrev Brekke i sin Morgenblad-kronikk.

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Forskjells-USA

Men USA er ingen roman, det er et samfunn med mange indikasjoner på oppløsning, ikke bare på grunn av politiske opptøyer og venstreradikal fascisme, men også ved at det skjer en vanvittig opphopning av penger og verdier hos en liten gruppe i samfunnet. Samtidig har store deler av befolkningen problemer med å overleve fra dag til dag på grunn av lave lønninger, arbeidsledighet og et dopmisbruk som særlig rammer arbeiderklassen i det såkalte rustbeltet, der hele industrier er forsvunnet etter at finanskapitalen har sørget for å flytte produksjonen til utlandet eller rett og slett lagt ned bedriftene.

I 2014 gikk den amerikanske investoren og milliardæren Nick Hanauer ut i mediene og advarte mot den økende økonomiske ulikheten i USA, og han foreslo å bedre økonomien til de lavtlønnede og heve minstelønnen fra vel 7 dollar til 15 dollar timen. Som vanlig når man vil vise til disse ulikhetene i USA, benyttet Hanauer seg av statistikk der det framgår at i 1980 hadde de 1 prosent rikeste i USA 8 prosent av nasjonalinntekten, mens de 50 prosent fattigste hadde 12 prosent av denne inntekten. Da Hanauer skrev artikkelen sin, disponerte den rike en-prosenten av USAs befolkning 20 prosent av nasjonalinntekten, mens de 50 prosent fattigste hadde 12 prosent av nasjonalinntekten. Forskjellen siden den gang har økt og var, allerede da Hanauer gikk ut i mediene, på et historisk høyt nivå. Intet samfunn kan takle en slik økning i de økonomiske ulikehetene, skrev han, og advarte mot et folkeopprør. «Det handler ikke om det vil skje, men når», skrev Hanauer i 2014.

Han er ikke alene om å være bekymret for de voksende økonomiske ulikhetene i USA. Samfunnsanalytikeren Michael Lind skriver i sin ferske bok «The new Class War» at USA og andre vestlige land er i ferd med å refeudaliseres og utvikle seg til noe som ligner en latinamerikansk bananrepublikk. Det er sterke motsetninger mellom den administrative og universitetsutdannede overklassen med sine globale identiteter og lojaliteter på den ene siden, og på den andre siden arbeiderklassen, særlig fra det såkalte rustbeltet, som i hovedsak er av europeisk avstamning. De to samfunnsgruppene kolliderer særlig i synet på immigrasjon, internasjonal handel, miljøspørsmål (også kjent som klima-trusselen) og sosiale verdier.

Dette er en dimensjon ved det amerikanske samfunnet som ikke er noen del av den venstreradikale optikken, som det heter med en av dagens intellektuelle klisjéer. De venstreradikale omfavner immigrasjon og krever å utvide den og la den få et enda større omfang. Motforestillinger til immigrasjon og internasjonal handel oppfattes av de venstreradikale som rasisme og zenofobi, men det er heller ikke så merkelig, all den stund den venstreaktivistiske bevegelsen er rotfestet i den meritokratiske eliten med universitetsbakgrunn, langt borte fra den materielle produksjonen og konkurransen om jobbene i industrien. Det er også den meritokratiske og venstredreide eliten som administrerer det amerikanske samfunnet, som bemanner utdanningssystemet og styrer mesteparten av mediene og politikken i USA, slik situasjonen også er i Norge. De venstreradikale aktivistene bryr seg lite om arbeiderklassemennesker dersom de ikke er immigranter eller fargede. De bor ofte i gentrifiserte strøk i storbyene og solidariserer seg med grupper som de ser på som ofre for majoritetens «hvite diktatur». Aktivistene er mer opptatt av det de mener er systemisk rasisme og undertrykking av alskens minoritetsgrupper, transkjønnede, immigranter og afroamerikanere. Det er også kampen mot «hvitheten» som har ført til at det ved amerikanske universiteter er tilbud om psykoterapi til studentene, slik at de kan kvitte seg med sin «rasistiske hvithet». Et slikt terapi-opplegg er også helt i tråd med den offentlige meningsindoktrineringen som har fått gjennomslag i land som Sverige og Norge, der tanken om den terapeutiske staten er i ferd med å realiseres full ut. Men «rasismen» sitter likevel så dypt i de «hvite» at venstreradikale i tillegg tyr til gatevold, brannstiftelser og monument-raseringer for å renske bort den «onde rasistiske ånden» som har satt seg fast i sinnet og samfunnet til de «hvite supremasistene», som i USA ofte er arbeidsledige eller lavtlønnede, eller går i hundene av særdeles effektive doping-midler, som methamfetamin, for å holde sosial, kulturell og økonomisk smerte på avstand.

Mot venstreaktivistene

De totalitære tendensene i mediene og ved universitetene i USA gjorde også at 150 forskere, forfattere og intellektuelle nylig gikk ut med et brev i Harper’s Magazine der de advarer mot ideologisk konformitet og blind moralisering fra illiberale krefter som vil lukke debatten i den vestlige verden. Men de som har skrevet under på dette oppropet, er personer som er trygt plassert i den politiske korrekthetens verden. Det er kun med venstre-ekstreme briller at underskriverne kan ses på som representanter for høyresiden i amerikansk politikk. De illiberale kreftene, som brevet er rettet mot, har en sterk alliert i Donald Trump, som underskriverne mener er en reell trussel mot demokratiet. Trusselen kommer altså fra begge sider, noe annet er det vel ikke mulig å si med ståsted i den politiske korrektheten.

I brevet vises det til redaktører som blir sparket etter å ha publisert kontroversielle artikler, bøker som blir trukket tilbake fra salg, journalister som blir hindret i å skrive om visse emner osv. Dette er en virkelighet som ikke er begrenset til USA, men som avspeiles i det norske samfunnet, der visse temaer og opplysninger er bannlyst i etablerte medier, og som, når de legges fram i alternative medier, blir fordømt som rasisme, islamofobi osv. Også i Norge er sparking av universitetsansatte aktuelt ved politisk ukorrekt oppførsel. Øyvind Eikrem ved NTNU i Trondheim ble truet med avskjed etter å ha uttalt seg om afghanske asylsøkerbarn til nettavisen Resett og urettmessig ble beskyldt av venstreradikale for å ha ytret seg fremmedfiendtlig på Facebook.

Eksemplene på hva som skjer når folk i USA og resten av Vesten bryter med de politisk korrekte tabuene, er for øvrig nærmest legio. En av underskriverne på brevet i Harper’s Magazine, psykologen Steven Pinker, er blitt krevd kastet ut av Linguistic Society of America etter at han blant annet har uttalt at «svarte» forholdsmessig ikke blir oftere skutt enn «hvite» av politiet, når man tar i betraktning at «svarte» langt hyppigere er i kontakt politiet enn «hvite», noe som også er et faktum. Det er 600 underskrivere som krever Pinker kastet ut av lingvistorganisasjonen for å misbruke fakta og se bort fra urettferdighet når «svarte og brune» mennesker mobiliserer mot systemisk rasisme.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

I mai ble amerikaneren David Shor sparket fra jobben som analytiker i Civis Analytics fordi han i en tweet hadde sitert en rapport fra professor Omar Wasow ved Princeton-universitetet, som viser at raseopptøyer reduserte stemmetallene til Demokratene med 2 prosent i 1968, da Richard Nixon vant det amerikanske presidentvalget. Det var et medlem av Demokratene som henvendte seg til analysebyrået og ba dem fjerne Shor på grunn rasismen i tweeten.

Barnebok-forfatteren Gillian Philip ble sparket ut av forlagene Working Partners og Harper Collins fordi hun i en tweet sa seg enig med Harry Potter-forfatter J.K. Rowling i at det er to biologiske kjønn, mann og kvinne, en uttalelse som gjorde at Rowling pådro seg en skur av fordømmelse om transfobi fra politisk korrekte moralister.

Selv om man drar fram det ene eksempelet etter det andre på begrensninger av ytringsfriheten som peker i totalitær retning, er dette noe som preller av på de venstreradikale aktivistene, som i snart to måneder har fylt gater og streder og vandalisert bygninger i Portland i USA. For ifølge dem er det de selv som er undertrykte og ikke kommer til orde, noe de blir hindret i av mediene, av maktelitene og av det samfunnet de tar avstand fra og vil revolusjonere. Disse folkene tror fremdeles at de lever i et pre-68 samfunn, selv om politiet går ned på kne og ber om forlatelse for sitt nærvær, slik politiet gjorde i flere amerikanske byer under opptøyene, og selv om de blir forsvart av delstatsguvernører og borgermestre fra Demokratene i raserte byer. Det som ser ut til å skille venstre-aktivistene fra det politisk korrekte etablissementet, er at de ønsker revolusjon på dagen, slik marxist-maoistene og anarkistene krevde i Paris i 1968. Det var noe som de den gang ikke fikk innvilget, men som i dagens situasjon ikke virker like fjernt som før, med tanke på den politikken som har vært ført i vestlige land de siste decenniene.

Innføring av multikultur

I Vesten har offentlig sektor vært engasjert i en omlegging av forholdsvis etnisk enhetlige samfunn de siste 30-årene. Sluttresultatet av denne omleggingen skal være et multikulturelt samfunn uten noen dominerende majoritet. I Norge er for eksempel dette slått fast som et politisk mål for lenge siden. Målet er også i ferd med å realiseres med stadig større fart her i landet ved å sette en rekke tiltaksplaner ut i livet. Kombinert med lovparagrafer, som § 185 i Straffeloven, kan man si at det multikulturelle samfunnet med like rettigheter, for både nær og fjern, i prinsippet er gjennomført her i landet. Men siden realiseringen av det multikulturelle samfunnet etter manges mening ennå ikke er nådd, så legitimeres aksjonerer for å komme hurtigere i mål, også aksjoner som medfører vold. Det er her snakk om bevegelser som Antifa, som er den politiske korrekthetens stormtropper. Ifølge dem blir samfunnet ikke «godt» nok før alle har godtatt deres holdninger og ideer om hva som sømmer seg mellom folk. Ja, det virker som om de mener samfunnet må bli totalt fordomsfritt og fritt for all mellommenneskelig evaluering i dagliglivet. Men å skape den politiske korrekthetens «Nye Menneske» vil kreve en abstrahering, standardisering og konformisering av menneskelig atferd. Det må til om alle minoriteter skal bli «majoriteter». Sammen med kravet om «total fordomsfrihet» kan målet ikke betegnes som annet en utopisk.

Medieviteren Alex Iversen hadde nylig en interessant observasjon av selvforståelsen på den venstreradikale siden da han på Facebook skrev: «Det som går igjen i mange av kommentarene, er en merkelig forestilling om at liberale mennesker som prøver å stå opp for ytringsfriheten, egentlig handler i solidaritet med den øvre middelklassen og overklassen. Det å forsvare ytringsfriheten sees på som et fordekt bidrag til å øke dominansen til allerede dominerende sosiale grupper i samfunnet, på bekostning av svake grupper.»

Ytringsfriheten er, ifølge denne tankegangen, bare noe som beskytter og gagner de sterke gruppene i samfunnet. Men de sterke gruppene, de politisk korrekte, har ingen problemer med å nå fram i mediene. De er der hver dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. De som ikke er der, er de som har falt mellom alle samfunnets stoler – de, som i motsetning til elitene, er uten friplass i samfunnet, arbeidsledige, uføretrygdede, folk på arbeidsavklaringspenger og ikke minst de som er kritiske til den politiske korrektheten. De slipper ikke inn «i de etablerte medienes varme», for de er «rasistiske, fremmedfiendtlige, fascister, nazister, sexister», osv. osv. De venstre-ekstreme aksjonistene forstår med andre ord ikke at de er en viktig del av meningsmakten i dagens vestlige samfunn. De er for forvrøvlet til å forstå at den politiske korrektheten har trengt gjennom og avleiret seg overalt, i alle grupper og alle partier, slik at det ikke finnes noen kritisk offentlighet i et land som Norge. På den annen side kan det kanskje være slik at venstre-aksjonistene har forstått nettopp dette, men ikke vil erkjenne det offentlig, for det kan jo skade det politiske initiativet og den føringen de har i den offentlige debatten og i videreutviklingen av den politisk korrekte politikken på viktige samfunnsområder, som klimaspørsmålet og asylinstituttet.

Identitetsparadokset

Iversens Facebook-innlegg reiser også spørsmålet om venstresidens identitetspolitikk. I Weekendavisen nylig forsvarte den danske filologen Morten Heiberg Kjær venstresidens identitetspolitikk, som har som mål å forbedre underpriviligerte minoriteters status. Han viste til at det ikke bare er venstresiden som driver med identitetspolitikk, men at det også er noe majoriteten bedriver, selv om det er venstresidens engasjement på området som klart er det heftigste og som får oppmerksomhet. «Den mest innflytelsesrike identitetspolitikk i Danmark er av konservativ karakter. Den forsøker å etablere en spesifikk dominans over andre identiteter, nemlig en påstått og tilnærmelsesvis homogen dansk identitets forrang over avvikende identiteter», skriver Heiberg Kjær.

Akkurat her har han rett, og det er ikke vanskelig å finne tradisjonelle tilfeller på bruk av identitetspolitikk og identitetspolitiske argumenter i Norge. Tenk for eksempel bare på partienes krav om at en fiskeriminister her i landet enten må komme fra Nord-Norge eller Vestlandet. Eller at hver landsdel skal være representert på Stortinget, eller at nynorsk skal være ett av de offisielle språkene i Norge, i tillegg til den fornorskede dansken, bokmålet. Eller på Arbeiderpartiet, som i sin tid representerte og forsvarte arbeidsfolks rettigheter, og Høyre, som forsvarte bedriftsinteressene. Slike krav oppfattes som mer eller mindre legitime, og skaper ingen eller få problemer for storsamfunnet. Men Heiberg Kjær tar grundig feil når han hevder at den danske identitet ikke skal ha forrang over andre minoritetsidentiteter. Ethvert samfunn må ha en majoritet som har flere rettigheter enn minoritetene, ellers opphører samfunnet å være ett samfunn. Tenk hvis alle immigrant-gruppene i Norge skulle ha en uavkortet rett til å bruke og å få undervisning på sine egne språk. Like rettigheter på dette området vil føre til sosial og økonomisk kollaps, for ikke å snakke dersom alle dialektene her i landet skulle få status som egne språk. Det er ikke for ingenting at vi her i landet har bare to språknormaler på norsk. Blinde kan for eksempel ikke ha rett til sertifikat og til å kjøre bil, de kan heller ikke ha rett til å bli jagerflygere, noe som faktisk i all sin idioti ble hevdet ved en anledning her i landet for noen år siden.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Det finnes altså mange områder der minoriteter ikke kan være normgivende og praksisledende i et samfunn, ellers vil samfunnet gå i oppløsning. Den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg er svært opptatt av denne problemstillingen og har i mange artikler og bøker vist hvordan overdrevet hensyn til minoritetsinteresser er i ferd med å kjøre det svenske samfunnet i grøfta. Et samfunn som ikke tar tilstrekkelig vare på majoritetens kultur og interesser, vil gå under, mener Arnstberg. Og dette er hva debatten om minoriteters rettigheter og likestilling burde dreie seg om, nemlig om hvor grensene bør gå for minoriteters rettigheter og alskens likestillingskrav. For en majoritet er et samfunn nødt til å ha for å være et samfunn, det er et eksistensiale som man ikke kommer utenom. Og minoritetsgrupper må i en viss grad underordne seg majoriteten, spørsmålet er altså i hvilken grad.

Hvis man framholder slike argumenter om minoritetsbegrensinger for aksjonistene i Portland (en by som forresten i likhet med Seattle har et sterkt innslag av norskættet befolkning), ville det bli avfeid som fascisme, og man ville bli minnet om hvor lite aksjonistene blir hørt og hvor fredelige demonstrasjonene har vært i to måneder. Jeg har ikke kommet over noen skaderapport fra Portland, men ifølge den demokratiske guvernøren i staten Minnesota, Tim Walz, antas de materielle skadene i delstatshovedstaden Minneapolis/ St. Paul (også en by med stort innslag av norskættet befolkning) å beløpe seg til 500 millioner dollar. I et brev til president Donald Trump med bønn om føderal katastrofehjelp sier Walz at nesten 1500 foretak ble ødelagt av vandalisme, branner og ran under opptøyene. Ifølge avisa The Minneapolis Star har Trump avslått kravet om føderal økonomisk bistand.

Hvis de venstreradikale får fullstendig gjennomslag for sitt syn på ytringsfriheten (noe som utviklingen i den siste tiden tyder på), øker faren for at Vesten går i retning av det totalitære samfunnet – om vi ikke allerede er der. Og det tør ikke være noen drastisk overdrivelse å mene at det norske samfunnet i realiteten har gitt opp de liberale tradisjonene for det offentlige ordskiftet, slik de en gang ble formulert av John Locke. Det betyr at Norge med resten av de vestlige samfunnene lever i en skjebnetid, om lag 80–90 år etter at varselklokkene ringte forrige gang.

 

 

 

Litteraturhenvisninger:

 

https://www.document.no/2020/06/21/unntaksreglene-for-venstreradikal-sensur-og-vold/

 

https://www.document.no/2018/01/24/svensk-svar-pa-kritikk-din-jovel-bort-med-deg/

 

https://www.document.no/2019/12/14/det-grunnleggende-ytringsfrihetssporsmalet/

 

https://www.document.no/2020/03/04/solberg-regjeringens-krig-mot-islamofobi-og-hets/