Kommentar

Borge Brende mens han fortsatt var utenriksminister. Brende koblet Norge til Clinton-toget og ga Clinton Foundation rundt 700 millioner. Norsk gavmildhet er legendarisk. Nå har ikke Clinton-navnet samme magiske klang. Men den politiske eliten har ikke helt forstått hva som skjedde.  New York 21. november 2014. Foto: Brendan McDermid/Reuters/Scanpix

I en tid der vestlige land preges av sosial oppløsning, migrasjon på et historisk toppnivå, større inntekts- og formuesforskjeller mellom samfunnsborgerne og en medfølgende svikt i tillit mellom styrende og styrte, trekker lederen i World Economic Forum (WEF), Høyre-politikeren og tidligere utenriksminister, Børge Brende, fram den nordiske økonomi- og samfunnsmodellen som et forbilde.

-Den nordiske modellen er et håp i en tid som er preget av rystelser, skriver Brende i Foreign Affairs Today.

Verden kan lære av de gode erfaringene man i de nordiske landene har med å kombinere frie markeder og velferdsstaten, en sosial markedsøkonomi der landene sikrer arbeidstakerne mot ledighet samtidig som man er åpne for global konkurranse som skal ”effektivisere” økonomien og tjene som forsvar mot proteksjonisme og isolasjon. Andre land kan også utvikle den tilliten mellom styresmaktene og borgerne som er så viktig i den nordiske modellen og de nordiske samfunnene, påpeker Brende nylig i en artikkel i Foreign Affairs, som utgis av tenketanken Council of Foreign Relations. Artikkelen er tydeligvis et preludium til toppmøtet i WEF i Davos i slutten av januar.

Council of Foreign Relations (COFR) er en viktig del av det amerikanske økonomiske og politiske etablissementet, et sentralt talerør for den amerikanske eliten og for denne elitens budskap om frihandel og globalisme. COFR priser nedbygging av nasjonale, økonomiske forsvarsverker og er selvsagt motstander av president Donald Trump og den politikken han står for. Artiklene i Foreign Affairs er preget av en paternalistisk moralisme, og de inneholder ofte forslag om utenriks- og forsvarspolitiske løsninger som gagner USA og ”den frie verden”. Brendes artikkel skiller seg følgelig ikke fra den rådende malen i tidsskriftet der han legger fram den nordiske modellen som løsning på de økonomiske, kulturelle og sosiale problemene som råder i dagens verden. Den amerikanske statsviteren, Samuel Huntington, har sagt at World Economic Forum (WEF) er en samling elitepersoner som er illojale mot nasjonalstaten og som ser på statsgrenser som økonomiske hindringer og nasjonale regjeringer som historiske relikvier, hvis eneste funksjon er å lage problemer for de globale elitenes virksomhet.

Som talsmann for den nordiske, pragmatiske og ”avideologiserte” samfunnsmodellen med sin dyrking av økonomisk og kulturell liberalisme har Brende ingen problemer med å fylle stolen som leder i WEF. Det hadde heller ikke Ap-mannen, Espen Barth Eide, da han satt i ledersetet fra 2014 til 2016. Som sentrale medlemmer i de to største partiene i Norge, deler de verdiene og den politiske korrektheten som er selve livsgrunnlaget for de politiske elitene i et land der det ikke finnes noen kritisk offentlighet.

I likhet med sine politikerkolleger og finansverdenens moguler som årlig samles i WEF i Davos, er også mangelen på motforestillinger påtakelig hos Brende når han i artikkelen tegner et rosenrødt bilde av den nordiske modellen og de nordiske landene og troen på at liberalismen skal redde kloden. Den eneste forstyrrelsen og ubehaget i det skisserte bildet, er at resten av verden ikke følger de nordiske landene og den nordiske modellen med sin såkalt konstruktive nasjonalisme. Å være norsk, dansk, svensk eller finsk, betyr først og fremst at man deler visse sosiale verdier. Nordisk patriotisme dreier seg om å være forpliktet til en sosioøkonomisk modell som skaper tillit mellom borgerne, mellom den private sektoren og styresmaktene og som stimulerer individene til å bidra til fellesskapet, uansett om man er svart eller hvit, brun eller gul, med sine økonomiske ytelser, sine yrkesvalg eller med frivillig arbeid (helst i mer eller mindre statsfinansierte NGO’er)

Nordisk nasjonalisme

Den nordiske nasjonalismen har gjennom historien gitt rom for innvandring og integrering av nyankomne, påpeker Brende. Dette avspeiles i at landene mottok hundretusener av migranter fra Balkan på 1990-tallet. I forbindelse med flyktning-og migrantstrømmen i 2015 ga Sverige asyl til flere asylimmigranter enn noe annet europeisk land, unntatt Tyskland. De begrensningene som ble lagt på tilstrømmingen av migranter, ble innført av pragmatiske grunner for på en bedre måte å kunne skaffe jobb til og integrere de som kom, fastslår WEF-lederen i sin nærmest panegyriske utlegning av hvor strålende det står til i Norden. Ikke et ord om at den store immigrasjonen til Sverige og Norge er i ferd med å forandre befolkningssammensetningen og kulturen i landene på en måte som ser ut til å underminere den tilliten mellom styrende og styrte som har preget de nordiske landene.

Tilstrømmingen av asylimmigranter har gjort at Oslo er en av byene i Europa med størst folkevekst. Og byen er på mange måter preget av den store befolkningstilveksten fra land utenom Europa, med utvikling av klanstrukturer og en sosioøkonomisk organisering i strid med den organiseringen som er en forutsetning for det Brende kaller den nordiske tilliten. Denne veksten har gjort at befolkningen i Norge de siste par-tre decenniene er økt med 1,1 million mennesker. Folkesammensetningen i byer som Oslo og Drammen er under fullstendig omlegging. I Grorud-dalen i Oslo er befolkningsskiftet nærmest fullstendig gjennomført, og i skolene der er bortimot 100 prosent av elevene av utenlandsk herkomst.

I Sverige har immigrasjonen vært så sterk at de med utenlandsk bakgrunn er i ferd med å bli i flertall i de største svenske byene. I Malmø hadde 56,2 % av den mannlige befolkningen mellom 15 og 44 år utenlandsk bakgrunn i 2018. De tilsvarende prosenttallene for Gøteborg og Stockholm var på henholdsvis 45,7 og 44,2 prosent. Og konsekvensene av denne innvandringen er i ferd md å slå ut i full blomst. Landet herjes av vold, bombeattentater, likvideringer og branner i en målestokk som forbauser selv venstreradikale kriminologer. I en by som Södertälje kjempet myndighetene i mange år mot byens utenlandske gangstersyndikater inntil de til slutt fikk dømt 17 menn til straffer som strakte seg fra ett års fengsel til livstidsdommer. Men myndighetene i Sverige taper nå for de ”berikende” fremmedkulturene som gjør at landet er i ferd med å få likhetstrekk med land som Mexico, der kriminaliteten preger samfunnet så sterkt at man kan snakke om en vedvarende krig hvor titusener av mennesker årlig blir likvidert, og der kriminelle kartell styrer samfunnet.

Den svenske presten Helena Edlund skriver om forholdene i Sverige på denne måten:

”Min äldre son började varje dag med att kontrollera var det hade skett mord och bombdåd under natten, för att försäkra sig om att ingen han kände hade drabbats. —— Jag har tappat räkningen på de vänner vars familjemedlemmar rånats, misshandlats, våldtagits eller fått sina bilar uppbrända eller trappuppgångar sprängda. För de som levt i relativ trygghet i landets mer privilegierade områden är detta något nytt, men de som lever i utsatta områden har haft det så här i många år.”

Men også den svenske overklassen får det nye Sverige stadig tettere inn på livet. Nylig skjedde det en bombesprengning i en boliginngang i ei gate på Östermalm i Stockholm som minner om bilder fra det utbombede Aleppo i Syria. En lignende utvikling er på gang i Danmark, til og med i Norge i form av likvideringer og bilbranner, selv om brutaliteten og ødeleggelsene ikke er fullt så present og synlig i disse landene som i Sverige.

Den sviende desemberavtalen

Dette er en utvikling som Brende, sammen med sine kolleger i det norske politiske etablissementet, er totalt blind for. Og denne blindheten deler han med de andre skribentene i magasinet som alle er tilhengere av fri flyt av mennesker, varer og tjenester verden rundt, en flyt som, ifølge dem, skal fremme velstand, rikdom og demokrati. Brende ser også fullstendig bort fra at parlamentarismen og demokratiet i Sverige er satt ut av spill ved den såkalte desemberoverenskomsten mellom de etablerte partiene i den svenske Riksdagen i 2014. I desember 2014 inngikk de politiske partiene (med unntak av Sverigedemokraterna) en avtale som garanterte mot å felle regjeringene i to valgperioder fram til 2022, selv om regjeringene i politiske saker skulle få mindretall i Riksdagen. Og grunnen? For å unngå at Sverigedemokraterna skulle få noen politisk innflytelse. Og med en slik garanti har Sosialdemokraterna, i koalisjon med partier på borgerlig side, etterpå sittet med statsministeren og regjeringsmakten.

Ved siste valg i 2018, der ingen av blokkene samlet rundt Sosialdemokraterna og Moderaterna fikk flertall, førte det til at et forretningsministerium under Stefan Löfven ledet landet i 4 måneder før Löfven fikk i stand et regjeringssamarbeid med Centerpartiet og Folkpartiet samt Miljöpartiet. Dette er et regjeringssamarbeid der Stefan Löfven har gått i allianse med borgelige partier som Centerpartiet og Folkpartiet og som på grunn av desemberavtalen vil være fredet fram til neste valg i. De nevnte, borgelige partiene har altså alliert seg med Löfven & co for å hindre at Sverigedemokraterna skal få noe å si i svensk politikk. Opposisjonen (unntatt Sverigedemokraterna) med Moderaterna i spissen vil også i samsvar med desemberavtalen være beredt til å stemme for forslag fra regjeringen som de egentlig er imot, eller å stemme blankt for å berge regjeringen. Til og med en så politisk korrekt politiker som Carl Bildt, tidligere statsminister fra det svenske høyrepartiet Moderaterna og ideologisk forbundsfelle med Brende, uttrykte bekymring for den politiske situasjonen etter at desemberavtalen ble inngått i 2014: ”Det som nå skjer, er at mens tidligere mindretallsregjeringer har vært nødt til å søke flertall for politikken sin i Riksdagen, vil ikke dette være nødvendig i viktige spørsmål som gjelder skatter, utgifter og den økonomiske politikken. Og det er ikke til å komme ifra at dette er en betydelig endring i vårt politiske systems måte å fungere på”, sa Bildt den gangen.

Desemberavtalen gjør at Sverigedemokraterna, som befinner seg trygt innenfor den svenske konstitusjonens rammer, blir frarøvet enhver mulighet til å ha noen politisk innflytelse i Riksdagen. I tillegg har altså den politiske opposisjonen i Riksdagen, utenom Sverigedemokraterna, frasagt seg retten til å stemme mot en politikk de egentlig er uenige i, for å unngå og felle den sittende regjeringen. Dette innebærer et brudd med den svenske grunnloven, et brudd med den svenske parlamentarismen og med den svenske politiske modellen, et brudd som ikke ser ut til å bekymre Børge Brende, der han med dyp overbevisning anbefaler den nordiske modellen for å bringe frelse til den store verden.

Politisk korrekt grunnbegrep

Men Brendes ”medisin” fungerer altså ikke i Nordens største land, som herjes av følgene av asylimmigrasjon og globalisering, nettopp av de utviklingstrekkene Brende vil rette på eller moderere, mens han samtidig foreslår liberalisme, globalisering og multikultur som botemidler. Brende ser ikke det motsetningsfylte og paradoksale i de anbefalingene han kommer med. Artikkelen hans i Foreign Affairs er et sterkt uttrykk for den virkelighetsflukten og den ledsagende politiske korrektheten som preger ham og det politiske etablissementet i Norge og den vestlige verden for øvrig. Brendes virkelighetsforståelse bærer sterkt preg av en av de sentrale tesene i den politisk korrekte forståelsen av politikk og samfunn. Det er en tese som vi kan kalle tesen om institusjoners transkulturelle substituttuerbarhet. Med en slik forståelse er det ikke noe problem for eksempel å overføre det Brende kaller den nordiske tilliten, til andre kulturer og til andre samfunn. Han skjønner med andre ord ikke at denne tilliten er betinget av en spesifikk historisk, kulturell og økonomisk kontekst, altså av betingelser som nok er spesifikt nordiske og som av den grunn ikke uten videre kan overføres til og transplanteres i andre samfunn og andre nasjoner.

Brende har selvsagt ikke grepet sin forståelse av politikk og samfunn ut av tomme lufta. At man uten særlige problemer kan overføre demokratiske institusjoner fra vestlige nasjoner til hvilket som helst land på resten av kloden, har vært et fundament i USA’s såkalte humanitære intervensjoner, dvs. kriger i land som Irak, Afghanistan, Syria og Libya. Alt av tidens trender kommer hovedsakelig fra USA som lokket tusenvis av ungdommer til Irak etter invasjonen i 2003 for å bygge opp et demokrati i landet. Ja, til og med finansfolk ble sendt for å bygge opp en børs og en moderne finansstruktur og økonomi i Irak. Resultatet? Amerikanerne måtte forskanse seg i en befestet del av Bagdad, og det var forbundet med livsfare å bevege seg utenfor dette festningsverket der sunni- og shia-muslimer førte krig seg imellom. Slik endte USA’s neokonservative drøm om demokrati i Irak. En lignende skjebne har de amerikanske demokratidrømmene fått i Afghanistan, Libya og Syria.

Filtrene

Det er neppe noe i veien med intelligensen til Brende, selv om han ikke ser ut til å forstå den verden og den virkeligheten han opererer i og dermed framstår som en politisk tåpe. Brende er nok, som de fleste av oss, en normalvariant intelligensmessig, men til forskjell fra andre er han dressert og indoktrinert gjennom mange år i en norsk partimaskin der han har lært å se og si de ”riktige” tingene. Brende er ikke ond, han er ikke del av en konspirasjon som ta sikte på å ødelegge den vestlige verden. Forklaringen på hans og andre politikeres mangel på innsikt i de prosessene de er med å styre, er de filtrene som ligger mellom dem og den virkeligheten de skal forholde seg til. Disse filtrene, som i stor grad skapt av politikerne selv, hindrer at opplysninger på grunnplanet når opp til de som styrer og steller. Slike filtre finnes overalt i samfunnet der de står mellom de administrative elitene og fotfolket, og filtrene er særlig effektive i etater som politiet, mediene, militæret, men er mer eller mindre grad til stede i alle organisasjoner. Disse filtrene er nettopp den politisk korrektheten som skal hindre at ubehagelig informasjon fra grunnplanet i samfunnet når opp til dem som bestemmer. Det er selvsagt få samfunnsvitenskapelige utredninger og analyser som tar for seg denne filtermekanismen, men det finnes noen som illustrerer fenomenet.

I en utredning for noen år siden om norske soldater i Kosovo viste Tone Røkenes og Thorvald Sirnes hvordan politikere og ledelsen i Forsvaret underslo yrkesstoltheten, ærligheten og virkelighetsforståelsen hos norske soldater. Etter å ha blitt trent opp til kamp, havnet de norske styrkene som freds- og sosialarbeidere i en korrupt og voldelig virkelighet der de var maktesløse. Men erfaringene og de skandaløse forholdene som soldatene opplevde, ble ikke kommunisert oppover i systemet, fordi erfaringene og språket som soldatene formidlet erfaringene med, ble oppfattet som rasistiske. «Mange kulturelle og sosiale innsikter må friste en undergrunnstilværelse. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en effektiv demonstrasjon av hva det ikke er mulig å hevde offentlig uten å bli skandaløs», skrev de to forfatterne i sin studie.

“Virkelighetsvegringen hos politisk korrekte politikere gjør det nødvendig å rense det politisk korrekte vokabularet for politisk ukorrekt, verbalt slagg. Dette fører til at det blir skapt en form form for nytale som politikere benytter i diskusjoner om norsk krigsdeltagelse, og som politikerne bruker for å tvinge soldater og offiserer til å ordlegge seg som barnehagetanter når de skal uttale seg om krig”, skrev undertegnede for noen år siden i et avisninnlegg om norske soldaters deltakelse i USA’s krig i Afghanistan. De norske politikernes diskurs om krigen I Afghanistan fornektet kort og godt at krig først og fremst er spørsmål om å overleve. I de norske politikernes postmoderne virkelighetsforståelse finnes ikke den skitne krigen. Som en følge av denne virkelighetsfornektingen er offiserene som forsøker å skildre krigens virkelighet, livredde for å bli stemplet som nazister og rasister.

Politisk korrekt taushet

For en del år siden intervjuet undertegnede lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, der han forklarte norske politikeres taushet om den internasjonale kriminaliteten som er er trussel mot samfunnssuystemet i Norge og de andre nordiske landene.

–Det er få som kjenner det kriminelle trusselbildet på grunn av denne tausheten fra politikere og politiet selv, sa Johannessen på en konferanse om internasjonal kriminalitet i regi av Nordisk Råd.

–Derfor må denne tausheten bort, understreket Johannessen, som også var nestleder i Nordisk Politiforbund og initiativtaker til denne konferansen mellom nordiske politikere og politifolk, som ble holdt på Stortinget i Oslo.

–Hadde deltakerne på denne konferansen for eksempel fått innblikk i den kriminaliteten som er knyttet til utelivsbransjen i Oslo, ville de ha fått sjokk, sa Johannessen til forsamlingen i Stortingets høringssal.

Til undertegnede påpekte påpekte Johannessen at det er flere forhold som skaper tausheten. Det er for det første den politiske korrektheten som rir politikere og politifolk, og som gjør at man ikke tar opp problemer av frykt for å tråkke etniske grupper på tærne. Mye av kriminaliteten i Norden begås av personer som i de siste årene har etablert seg i landene. Internasjonale kriminelle nettverkene kjenner ikke landegrenser. De er transnasjonale og nærmest globaliserte organisasjoner, ble det påpekt fra flere hold på konferansen.En annen årsak til den norske tausheten om internasjonal kriminalitet er selve størrelsen på problemet. Det er så stort og komplekst at politikere og politimyndighetene blir overveldet av det, påpekte Johannessen. Også autoritetsstrukturen og taushetsreglene i politiet er med på hindre at opplysninger kommer ut til offentligheten. Ifølge reglene er det lederne i politiet som skal uttale seg, og når opplysningene kommer så langt som til dem, er de ofte silt og svært utvannet slik at viktig informasjon er rensket vekk (av det politisk korrekte filteret). Og symptomatisk nok, var det, såvidt jeg husker, ikke ei eneste norsk avis som trykte det NTB-publiserte intervjuet med Johannessen.

Det finnes altså folk oppe i systemet som skjønner de mekanismene som styrer informasjonsgangen i dagens samfunn og de filtrene som informasjonen formidles gjennom. Men filterene i mediene er så sterke og finmaskede at så å si intet av det som er ubehagelig for den politiske korrekheten, slipper igjennom. Norske politikere og det norske lederskapet er som en vernet bedrift der de ansatte er beskyttet mot produksjonslivets vanlige krav – vernet mot virkeligheten. Men det er de selv som har satt seg i denne stillingen, og det er ingen som kan stille dem til ansvar for det de har gjort, for det er jo de som er ansvarlig og som styrer uansvarligheten.