Kommentar

STOCKHOLM 20190920 Kung Carl Gustaf, drottning Silvia, kronprinsessan Victoria och prins Daniel hälsar gästerna välkomna till Sverigemiddagen 2019 på Stockholms Slott. Foto Fredrik Sandberg / TT/Scanpix

Dagens Sverige med sine gettofiserte del-samfunn og sin politiske splittelse er et resultat av  en uhellig allianse mellom et postnasjonal venstreside og en statskritisk høyreside som man så konturene av fra begynnelsen av 1990-tallet, mener den svenske historieprofessoren, Lars Trägårdh.

For de som har problemer med å forstå hvordan høyre- og venstresiden politisk har dratt i samme retning i Sverige, ville det være en åpenbaring å høre foredraget om det svenske sivilsamfunnet, som Trädgårdh nylig holdt på Institutt for samfunnsforskning i Oslo. For andre ville det være en interessant gjennomgang av en utvikling som allerede er kjent og forstått. Et sentralt poeng hos den svenske professoren er at man i Sverige, på begge de politiske sidene, har beveget seg bort fra nasjonen og devaluert det nasjonale medborger- eller statsborgerskapet til fordel for globalisme, minoritets- og menneskerettigheter. I Sverige er utviklingen kommet så langt, at landet snarere framstår som bestående av delsamfunn framfor å være ett felles-samfunn.

For å forstå denne demonteringen av det tradisjonelle Folkehjems-Sverige, kan man gå tilbake til begynnelsen av 1990-tallet, Berlin-murens fall og det sovjetiske imperiets sammenbrudd. Kollapsen i Øst-Europa førte til en bred oppfatning av at det liberale demokratiet og markedsøkonomien hadde seiret, og at verden sånn sett hadde kommer til et endepunkt. Dette var tanker som avleiret seg i Francis Fukuyame bok ”The end og History” i 1992, og før det, i begrepet The Washington Consensus, som ble lansert i 1989. I Sverige førte kommunismens kollaps til at begreper som sivilsamfunn og menneskerettigheter ble svært sentrale i den politiske diskursen. En tenker og politiker som tsjekkeren Vaclav Havel var viktig i denne sammenhengen, mener Trägårdh. Han sier at begrepet om sivilsamfunnet ble en del av den politiske diskursen i Sverige først på begynnelsen av 1990-tallet, og at begrepet om menneskerettigheter ble aktivert også på dette tidspunktet, selv om menneskerettighetene var eldre enn som så og knyttet til FN’s og den europeiske menneskerettskonvensjonen. Med utgangspunkt i sivilsamfunnet og menneskerettighetene oppstod det en kritikk av staten og medborgerskapstanken i to varianter, en fra høyresiden og en fra venstresiden.

Den politiske venstresiden tapte selvtillit i den økonomiske politikken etter at markedsøkonomien og det liberale demokratiet hadde blitt erklært som endelige seierherrer i forbindelse med Sovjet-imperiets fall. Men den økonomiske krisen i Sverige på 1990-tallet gjorde også sitt til at venstresiden tapte tiltro til egne økonomiske dogmer. Dette førte til en ideologisk omforming der venstresiden, i stedet for økonomi, vendte blikket mot multikultur og minoritetsrettigheter og til en kritikk av den svenske staten for å være folkehjemssjåvinistisk og fremmedfiendtlig. Venstresiden mistenkeliggjorde nasjonen og det nasjonale medborgerskapet og la opp til en politikk med vekt på globale menneskerettigheter og globalt medborgerskap.

Mens venstresidens kritikk av staten var et angrep på nasjonen og nasjonstankegangen, rettet høyresidens statskritikk seg mot statens reguleringer, mot skatter og avgifter som hindret veksten og utviklingen av internasjonal handel. Ifølge høyresiden stod staten i veien for det globale markedssamfunnet som skulle bringe velstand og lykke til alle. Begge de politiske sidene forelsket seg i tanken om at verden hadde beveget seg bort fra nasjonen og statsborgerskapet, altså bort fra nasjonens og statsborgerskapets primat, som gjaldt tidligere. Disse to på mange måter sammenfallende politiske utviklingslinjene var, ifølge Trägårdh, en ”perfekt storm” for å demontere det svenske samfunnet og framkalle den situasjonen og de krisene som preger dette samfunnet i dag. En annen følge av denne utviklingen var en kollaps i det akademiske Sverige der det ikke finnes noen vilje og evne til reflektere teoretisk og politisk over det som skjer og som har skjedd i landet. Svenske samfunnsforskere snakker om hybridisering av samfunnet og om sosiale transformasjonsprosesser, men ikke om at noe i denne utviklingen er satt på spill, at det er noe verdifullt som har gått tapt og som det er verdt å forsvare. Gjør man det, blir man betraktet som en nostalgiker, påpeker Trägårdh.

Det som tidligere preget den svenske og også den nordiske samfunnskontrakten, var  gjensidighet i ytelsene mellom stat og individ, at alle borgere ble betraktet som likeverdige og at alle skulle yte sitt ved å jobbe, betale skatt og avgifter osv. Men den svenske samfunnskontrakten er blitt mishandlet og ødelagt av både høyre- og venstresiden. Samfunnskontrakten er brutt og blitt erstattet av en veldedighetstankegang, en tankegang som hørte til i det gamle og fattige Sverige og som man kjempet imot og ville fri seg fra ved å bygge opp den moderne velferdsstaten. Denne veldedighetstankegangen, som i våre dager er  rettet mot land langt borte, utviklingsland, er nå kommet tilbake til Sverige i form av en universell altruisme og to ulike logikker, som Trägårdh kaller det. En logikk som omfatter borgerne som arbeider og betaler skatt, og en annen logikk som omfatter ”flyktningene” som lever av offentlig veldedighet.

Utviklingen i Sverige har ført til en politisk krise der man ikke vil la et parti med nesten en firedel av velgerne bak seg, ha noen som helst innflytelse på den politikken som føres. Men selv et politisk etablissement som er impregnert mot kritikk, ser ut til å ane at noe er galt, at den tilliten som rådde i det svenske samfunnet, er gått tapt. Derfor er det opprettet en tillitskommisjon i Sverige.. Men bare at det opprettes en slik kommisjon, sier mye om tilstanden i det svenske samfunnet, mener Trägårdh, som sier at kommisjonen bare vil avle mer kontroll. At de skandinaviske samfunnene beveger seg i retning av mer kontroll, var for øvrig noe som ble påpekt også av andre forskere i sivilstatskonferansen på Institutt for samfunnsforskning.

Mer kontroll er noe som preger alle samfunn som er i ferd med å gå i oppløsning, ja, man kan si at det er en universell reaksjon. Trägårdhs beretning om tilstanden i Sverige har også noe universelt over seg. Utviklingstrekkene i Sverige finner man igjen i hele den vestlige verden, ikke minst i Norge. Og svaret på det er mer kontroll med folks meninger, forslag om nye lover som skal begrense den fra før av så reduserte ytringsfriheten. Arbeiderpartiet har blant annet  foreslått en lov som skal gi adgang for politiet til å bøtelegge såkalt hatprat på nettet, på samme måte som politiet utferdiger fartsbøter i trafikken. Amnesty ønsker en lov som skal utvide redaktøransvaret for alle som har ansvaret for diskusjonsgruppene på Facebook slik at også disse skal kunne straffeforfølges. Regjeringen har satt ned et utvalg som skal komme med forslag mot såkalt muslimhets. Meningskontrollen i dag er med andre ord for slapp, og det politiske etablissementet strammer derfor til kontrollskruen. Men den underliggende meningen er å strupe kritikken rettet mot den politikken som har ført Sverige nærmest ut i kaos, slik at de nordiske samfunnene uhindret kan seile mot globalistenes multikulturelle drømmeland.