Kommentar

Marika Formgren gjorde karriere som lederskribent i Östgöta Correspondenten, men havnet i trøbbel da hun var frittalende i spørsmål som innvandring, flerkultur og genus-spørsmål. Hun ble truet på livet av venstreekstreme og måtte forlate skribentvirksomheten.

– Det blir fattig, og det blir farlig, sier den svenske etnologen og dissidenten Karl-Olov Arnstberg i et intervju med Svensk Webbtelevision om framtiden for Sverige. Arnstberg er aktuell med en ny bok der tolv forfattere forteller om sine liv som dissidenter i et samfunn som er i ferd med å havarere, og der saklige mennesker som er kritiske til dette samfunnshavariet, ikke møtes av saklige motargumenter, men av uttalelser som: – Din jævel, bort med deg!

Boka har tittelen «Priset», og denne «bort med deg»-avvisningen er en del av den prisen som de tolv vitenskapsfolkene, forskerne, fagforeningsfolkene og skribentene må betale for å ha lagt seg ut med den svenske politiker- og meningseliten. Mange av de tolv trodde i utgangspunktet at deres advarsler til politikerne om en uheldig utvikling av det svenske samfunnet, ville bli mottatt med takk og hilses velkommen. I stedet har deres påpekning av farene ved denne utviklingen ført til tap av jobb og ære, personlig sjikane, beskyldninger om rasisme og fascisme, sosial isolasjon, å bli forlatt av slekt og venner og å bli personforfulgt av politisk korrekte journalister og venstrefascistiske «antirasister».

Siden de første kritiske stemmene mot den svenske asyl- og innvandringspolitikken begynte å lyde på begynnelsen av 1990-tallet, har problemene akselerert i en slik grad at statsminister Stefan Löfven nylig gikk ut og sa at det kunne bli aktuelt å sette inn militære i kampen mot gjengkriminelle (innvandrerkriminelle) i svenske forsteder for å avlaste politiet, som allerede er i knestående på grunn av alle drapene, likvidasjonene og voldtektene i innvandrermiljøene, en situasjon der Sverige knuser tidligere rekorder kontinuerlig.

De aller fleste av de tolv dissidentene er mennesker som har levd med, har erfaringer fra og som har fulgt utviklingen av det svenske samfunnet de siste 50–60 årene. For den yngste av dem, den tidligere journalisten Marika Formgren, som begynte som journalist på slutten av 1990-tallet, ble hat-meldingene fra venstrefascistiske miljøer så skremmende at hun fryktet for sitt liv.

«Å utnevnes til ukas hatobjekt av gammelmediene (MSM) er ubehagelig, men å bli utsatt for mordbrann eller en bilbombe av en eller annen galning fra Antifascistisk Aksjon er verre», skriver hun. Etter beskyldninger om antisemittisme fra venstreekstremister som Henrik Arnstad og Mathias Wåg ble hun så redd at hun gjennomførte noen private sikkerhetstiltak så diskré at ikke de tre barna hennes skulle bli urolige. Etter at truslene kom på avstand og hun hadde sluttet å uroe seg, pleide den fireårige datteren hennes å si når de skulle ut og kjøre bil: «Mamma, du glemte å se under bilen om det er ei bombe der».

Venstrefascismen

Å kritisere etablissementet med våpen som saklighet, sannhet og pålitelig informasjon kan være livsfarlig i dagens Sverige. Og det får de tolv forfatterne til å undre seg over om de lever i et borgelig demokrati eller noe som har likhetspunkter med angiver- og overvåkingssamfunn som Øst-Tyskland og Sovjetunionen. Og det er også til slike regimer de tolv vender blikket når de uten å nøle kaller seg svenske dissidenter.

Mens fortidens dissidenter i Øst-Europa kunne regne med å bli sendt i fengsel, i arbeidsleirer, bli beordret til psykiatrisk tvangsinnleggelse, få nakkeskudd eller bli hengt, er dissidentenes skjebne i dagens vestlige samfunn mindre dramatisk, men tung nok for dem som blir rammet.

Fortidens dissentere hadde først og fremst staten mot seg, mens dagens dissentere ikke bare har staten som motstander, men også mediene og storparten av samfunnseliten. Mens fortidens dissentere i de kommunistiske samfunnene i Øst-Europa ble kalt samfunnsfiender, tyr dagens meningsundertrykkere til andre begreper som er like moralsk fordømmende. En dissident i dag i vestlige samfunn som Sverige forbryter seg ikke bare mot samfunnet, men mot hele menneskeheten, og de stemples som umenneskelige, som rasister, som nazister, antisemitter og fremmedfiendtlige.

Og de som ikke lar seg skremme til taushet, blir forsøkt stoppet med mediesjikane og fysiske angrep av de fascistiske stormtroppene til de vestlige «demokratiene»: små grupper av «antirasister» og «antifascister», såkalte Antifa-grupper, som særlig er sterke i land som Sverige, Tyskland og USA. Disse gruppene kan legitimt aksjonere og stanse møter og ytringer uten at politiet griper inn, slik den erfarne journalisten Ingrid Carlqvist opplevde da hun i 2013 skulle dekke et debattmøte med lederen av Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson. Demonstranter fra Antifascistisk Aksjon greide å jage henne bort med tilrop som «Stikk herfra, jævla rasist!», uten at politiet grep inn. En lignende demonstrasjon fant sted i Malmö året før, da den nederlandske politikeren Geert Wilders holdt foredrag i byen. «Ingrid er rasist, ikke journalist. Ingen rasister i våre gater!» lød det den gangen da demonstrantene forsøkte å hindre folk å komme inn i møtelokalet. Politiet med hester, hunder og helikopter gjorde lite eller ingenting for å hindre dem i sitt forsett. Politiets kommunikasjonssjef sa til Sveriges Television at Wilders er en person med ekstreme meninger, og at folk som vil høre på en slik person, må skylde på seg selv om noe tilstøter dem.

Venstrefascister i Norge

Ingrid Carlqvist kommer fra det svenskene kaller gammelmedia, altså MSM-mediene, der hun hadde jobbet i 30 år før hun hadde hoppet av og begynt i Dispatch International sammen med den danske pressemannen og islamkritikeren Lars Hedegaard. Han lever med politibeskyttelse og på hemmelig adresse etter at en islamist forsøkte å ta ham av dage utenfor hans eget hjem. Det er nok samarbeidet med Hedegaard som i stor grad ligger bak reaksjonene mot Carlqvist fra islamofile Antifa. Hedegaard var også sentral da han som redaktør i danske Information publiserte artikler om de danske venstre-ekstremistene i Blekingegade-banden, som ranet danske banker for å finansiere palestinsk terror. Dét har nok ikke venstrefascistene glemt.

Også Norge har sine antirasistiske Antifa-miljøer, og ett av dem, Antirasistisk senter, er også statsfinansiert. Et annet er Blitz-miljøet i Oslo, der et tidligere «medlem», Jonas Bals, inntil nylig var rådgiver for Ap-leder Jonas Gahr Støre. Rådgiverrollen til Bals sier en del om forholdet mellom venstreekstreme miljøer her i landet og det politiske etablissementet. De vestlige, politisk korrekte demokratiene er avhengig av slike venstreekstreme stormtropper som kan skremme bort og lamme kritiske elementer i samfunnet ved å stigmatisere dem som fascister, rasister og fremmedhatere.

Antirasistenes monopolistiske definisjon av begreper som fascisme legitimerer at enhver form for kritikk som gjelder asylinnvandring og migrasjon, må begrenses eller stanses. Antifa-gruppenes aksjonsfrihet og innflytelse på etablissementets politikk sier også mye om hvor sterkt små grupper kan påvirke et helt samfunns holdninger og oppfatninger av et sakskompleks. Slike smågruppers ideologi og framferd virker ikke forstyrrende inn på flertallets liv og har ikke noen praktisk betydning for flertallets atferd. Disse smågruppene skaper altså ikke noe bry for majoriteten. Når deres ideologi bare er en radikal variant av de grunnleggende holdningene i etablissementet, kan disse gruppene aksjonere fritt uten at verken politi eller opinionen finner det klanderverdig eller straffbart.

Fra venstre til høyre

Seks av de tolv forfatterne i «Priset» er journalister som med ett unntak har bakgrunn i gammelmediene (MSM), svenskene kaller dem, men som har endt opp i alternative medier etter ulike utviklingsbaner. Den meste detaljerte beretningen om overgangen fra etablissementet til en kritisk posisjon gir Marika Formgren. Hun begynte som nyhetsjournalist etter at hun hadde gått ut av journalisthøgskolen («kommunisthögskolan», som journalist Janne Josefsson har kalt den) på slutten av 1990-tallet i Stockholm. Allerede der merket hun den sterke meningskonformiteten i det svenske samfunnet. Med kjærlighet til faget og en kritisk innstilling dukket hun ned i den svenske MSM-pressen som nyhetsreporter, og oppdaget raskt at det var problemstillinger og spørsmål som ikke var legitime.

Et tabubelagt problemområde som Formgren ble klar over rundt årtusenskiftet, var den nye pedagogikken (reformpedagogikken). Skoledebatten rundt årtusenskiftet minner henne mye om hvordan innvandringsdebatten i Sverige har vært de siste årene. De som ikke bejublet den nye, «progressive» pedagogikken, ble beskyldt for ikke å ha det rette menneskesynet, det riktige verdigrunnlaget og for å preges av fascistiske eller reaksjonære holdninger. Erfaringene fra arbeidet med skolespørsmål gjorde at Formgren beveget seg bort fra den politiske venstresiden. Hun forlot nyhetsjournalistikken og begynte som lederskribent i en borgerlig, konservativ avis i 2007 for å kunne stå friere når hun skrev om blant annet skolespørsmål.

Uvelkommen

Formgren hadde framgang og fikk ros som en dyktig lederskribent, men hun fikk etter hvert en diffus følelse av at redaktøren i avisen ikke likte noen av emnene hun skrev om, som f. eks. såkalt genusvitenskap (genus i stedet for kjønn, for kjønn er biologisk mens genus er en sosial konstruksjon ifølge genusvitenskapen ). Sommeren 2012 kom det første, store ”smellet” da hun skrev om den svenske debattkulturen som gjør at avvikere fra ”meningskorridoren” blir demoniserte i stedet for å bli møtt av saklige argumenter, og der de politisk korrekte roper på sensur av politisk ukorrekte meninger. Etter dette og noen andre lederartikler fikk Formgren tjenestefri og begynte som vikar-medarbeider i andre medier. Der fortsatte hun med sine kritiske og politisk ukorrekte artikler på sin ferd på bannlysingens vei for til slutt å ende som fullblods dissident uten plass og hjem i de etablerte mediene. Formgren tok konsekvensen av det og begynte på ingeniørstudier.

68-ideologien

Formgren kom altså fra venstresiden i svenske politikk, og det gjelder også de fleste av de andre 11 forfatterne i boka. Situasjonen er analog i Norge der kritiske journalister som Hans Rustad, Nina Hjerpeseth Østlie og Hege Storhaug også kommer fra den politiske venstresiden, Rustad endog fra ekstremvenstre. Det samme gjør den mest framtredende kritikeren av den norske politiske korrektheten, historikeren Terje Tvedt, som nitidig har kartlagt de norske elitenes selvforståelse og holdninger i all sin groteskhet. Karl-Olov Arnstberg har i Sverige hatt en rolle som ligner på Tvedt i Norge. Arnstberg har alene skrevet grunnleggende bøker om den svenske kulturen og tenkemåten og om den politiske korrektheten i Sverige. Sammen med journalisten Gunnar Sandelin har han skrevet om og dokumentert løgnene og fortielsene i den svenske asyl- og innvandringspolitikken. Sandelin, også han med rot i venstre-ekstreme miljøer, er representert med en artikkel i ”Priset” der han tar for seg sin egen utvikling og svensk journalistikk i siste mannsalder.

At de sterkeste kritikerne av den politiske korrektheten i Sverige og Norge kommer fra venstresiden, trenger en forklaring. En slik forklaring vil bli altfor lang i denne sammenhengen. Men helt kort kan man si at for å få et fullstendig kjennskap til og erfaring med hva venstresiden er, så må man ha vært en del av den. Man må ha jobbet seg gjennom den og kommet ut ”på den andre siden” og innsett venstreradikalismens skavanker i 68-generasjonens postmoderne samfunn, der 68-ideologiens totalitære immanens har slått ut i full blomst. Man må med andre ord ha vært ”syk” for å bli ”frisk”.

Det begynte i 1993

Det var ikke journalister som begynte å stille spørsmål ved den svenske, politisk korrekte galskapen, men forskere og akademikere. En av dem var Ingrid Bjørkman som hadde et forskeropphold ved universitetet i Nairobi i Kenya på 1980-tallet og som sammen med Jan Elvferson og Åke Wedin i 1993 ga ut den vesle boka: ”Innvandring – sammanbrott eller utveckling?” De tre hadde på ulike områder erfaring fra migrasjon fra Afrika og Latin-Amerika og visste at flertallet av dem som søkte asyl i Sverige, ikke var flyktninger.

De regnet med at politikerne ville legge om politikken når de fikk tilgang kunnskapen som de tre hadde om migrasjonsspørsmål. Men ikke noe forlag ville gi ut boka, og da boka ble utgitt på eget forlag, var det ingen som skrev om den i mediene. Våren 1993 fikk Bjørkman, etter en del fram og tilbake, inn en kronikk i Svenska Dagbladet som handlet om de spørsmålene som ble gjort rede for i boka. Kronikken ble utgangspunkt for en debatt i svenske medier som varte hele sommeren, og hvor etablissementet, representert ved regjeringsmedlemmer og folkevalget, trikset og manipulerte med statistikk for å skjule realitetene som boka presenterte. Bjørkman oppdaget at etablissementet grep til løgner, utflukter og moralisering for å imøtegå henne. Argumentene fra hennes kritikere var at Sverige hadde plikt til å ta imot flyktninger, at det flerkulturelle samfunnet var bra, at migrasjonsstrømmen var uunngåelig og lønnsom for Sverige. Altså de samme argumentene som etablissementet benytter i dag. Motstanden mot Bjørkman og hennes to kolleger endte i ren forfølgelse. Med passbilder av forfatterne hadde avisa Expressen et tre siders oppslag som lød: ”Fremmedhatets nye ansikter” I tillegg var det en svenske som fikk Bjørkman registrert som nazist i et internasjonalt register med base i USA.

Til tross for motgangen og nazist-beskyldningene ga de tre ikke opp og fikk i 1996 utgitt ei ny bok: ”Flyktningpolitikens andra steg”. I 2005 skrev de boka ”Exit Folkehemssverige” sammen med amerikaneren og professor i sosialantropologi ved universitetet i Lund, Jonathan Friedman.

Hetsen mot Friedman

Den internasjonalt anerkjente antropologen, Jonathan Friedman, er sammen med sin kone, Kajsa Ekholm Friedman, også hun professor i antropologi, medforfattere i ”Priset”.

Kajsa Ekholm Friedman som er ekspert på sivilisasjoners fall og på migrasjon, talte på et møte i 1997 og advarte mot masseinnvandring til Sverige. Dagens Nyheter brukte talen hennes til et oppslag som skulle resulterte i at Ekholm Friedman ble beskyldt for rasisme. Hun ble truet på livet, og av doktorgradsstudenter og vanlige studenter i sosiologi ved universitetet i Lund ble det krevd at hun skulle gå av som forsker og lærer ved universitetet. De krevde dessuten at hun ikke skulle få lov til å forske på innvandrere og mennesker fra den tredje verden. I begynnelsen gikk hennes mann klar av angrepene, antagelig fordi han er jøde, men etter hvert satte angrepene også inn mot ham fordi han var kritisk til svensk innvandringspolitikk og dens bisarre ideologi, som han skriver i boka.

Friedman er vel en av få antropologi-professorer som har holdt kurs om den politiske korrekthetens antropologi. Det kurset han ga på universitetet i Lund, førte til spetakkel i mediene og ved universitetet. Etter et opphold som direktør ved Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sosiales i Paris, kom Friedman 2007 enda en gang i strid med universitetet i Lund der beskyldninger av ulik art gjorde at han tok imot et professorat ved University of California i San Diego. Friedman mener at Sverige er havnet i en tilstand av blåøyd stalinisme der det ikke er avretting eller Sibir som venter den som står opp mot den politiske korrektheten, men arbeidsløshet, offentlig uthengning og sosial utfrysing.

 Et sammenbrudd

Som journalist har jeg i dette skriftstykket tatt for meg flere av de journalistiske skjebnene i ”Priset” fordi jeg har lignende erfaringer som journalist i Norge. Men det er andre historier i ”Priset” som er like sterke, som for eksempel hvordan den ungarske immigranten, optikeren og politikeren Anna Hagwall, ikke bare jaget bort fra jobb og sosial omgang, men også som riksdagsmedlem ble ekskommunisert og frosset ut av partiet Sverigedemokraterne. ”Priset” gir et rystende bilde av et samfunn der etablissementet har gått fra vett og forstand og som til fordel for en postmodernistisk forståelse har forlatt den rasjonelle verden og den vitenskaps- og kunnskapsforståelsen som har preget og vært fundamentet i den vestlige sivilisasjon i de siste hundreårene. Og som Jonathan Friedmann skriver:

”Den vestlige sivilisasjonen bygger på en serie verdier som ikke uten konsekvenser kan forlates……… når Staten krever konformitet av sine medborgere og de som konsekvens fokuserer på sin sosiale status og posisjon, betyr det et sammenbrudd”.

At det er et sammenbrudd, er også bokas redaktør Karl-Olov Arnstberg smertelig klar over. Han mener at etablissementets svikt er så alvorlig at Sverige, som vi kjente det, er ferdig. Det er bare en stor sosial og kunnskapsmessig oppvåkning som kan redde Sverige, og det har han liten tro på. Galskapen er gått for langt, landet er havnet i det man på engelsk kaller ”point of no return”.

Arnstberg er en pensjonert etnologiprofessor som en gang i tiden ble brukt som forsker og utreder av de svenske myndighetene. Han var en del av etablissementet, men via sin forskning og jobb så han at virkeligheten var en annen enn det som det politiske etablissementet offisielt proklamerte. Han er med sine arbeider om migrasjonen til Sverige og sine beskrivelser av den svenske politiske korrektheten og den svenske tenkemåten antagelige den mest betydningsfulle kritikeren av dagens Sverige. Men det koster, hans kone har forlatt ham og hans datter trekker seg unna sin far fordi hun mener han er høyreekstrem, hvilket er en eklatant form for politisk korrekt sludder. Men Arnstberg står rakt i stormen, han bøyer ikke av, fordi det gjelder Sveriges være eller ikke være. I et normalt samfunn ville han ha blitt æret for sin innsats. I det skammelige og politisk korrekte galskapshuset Sverige, høster han utakk. For som det heter: Utakk er verdens lønn!

 

Boken kan bestilles her:

Antal sidor: 247
Utg.datum: 2017.12.14
Förlag: Debattförlaget
ISBN: 978-91-983357-4-3

 

Kjøp Kent Andersens bok her!