I sine formaninger til Høyre om å ta et oppgjør med ekstremismen på den politisk ekstreme høyrefløyen har Ap-leder Jonas Gahr Støre henvist til Arbeiderpartiets eget oppgjør med ekstremistene på den ekstreme venstresiden. Kommentatorer i mediene har på grunn av manglende språklig presisjon fra Gahr Støres side tolket (jf. Hanne Skartveit i VG 24.07.2021) Ap’s oppgjør med venstreekstremismen som bruddet med Komintern på begynnelsen av 1920-tallet og den påfølgende opprettelsen av Norges Kommunistiske Parti.

Under Ap’s valgkampåpning i Trondheim torsdag 29. juli virker det som om Gahr Støre hadde behov for å presisere sin uttalelse av hva ekstremvenstre er, og sa at Ap tok avstand fra voldsromantikken på venstresiden på 1970-tallet. Likevel er det stadig et hull i hans definisjon av ekstremvenstre, og følgelig også hvem og hva han mener at Ap har tatt avstand fra.

Til tross for Gahr Støres upresise besvergelser har Ap og det norske samfunnet aldri tatt skikkelig avstand fra den venstreekstreme bevegelsens tankegods i etterkrigstiden. AKP-ml og dets avleggere har operert fritt, lovlig og legitimt i det norske samfunnet i 50 år, og har samtidig vunnet innpass i mange av samfunnets institusjoner uten motstand.

AKP-ml hadde som politisk mål å gjennomføre proletariatets revolusjon i Norge, i likhet med voldsbefengte organisasjoner som Rote Arme Fraktion (RAF) i Tyskland og Røde Brigader i Italia. Selv om AKP-ml i sin storhetstid til stadighet advarte mot en forestående krig mellom det sosialimperialistiske Sovjetunionen og kapitalistimperialismen i USA og oppfordret til økt krigsberedskap hos sine medlemmer, var ikke AKP-ml en voldsdyrkende organisasjon.

Men det var likevel en stilltiende sympati i Ap for AKP-ml og deres «søsterorganisasjoner» utenlands, en sympati for ekstremvenstre som man også fant hos sosialdemokratiske partier ellers i Vest-Europa. Og denne sympatien gjaldt også RAF, som gjennom tiår bedrev terror, drap og ran i stor stil i datidens Vest-Tyskland. Men organisasjonen nøt ikke bare en stilltiende sympati i etablissementet, den fikk også mediestøtte og økonomisk støtte fra sentrale personer i mediene og i etablerte politiske kretser.

Journalisten Christian Jung har i boka «Staats-ANTIFA» beskrevet hvordan denne toleransen og ettergivende holdningen overfor venstreekstremistene tidlig kom til uttrykk i Vest-Tyskland. En av de sentrale figurene i RAF, Ulrike Meinhof, var allerede på 1960-tallet politisk aktiv og kom i rettslig klammeri med myndighetene, noe som førte til straff og pengebøter som ble betalt av grunnleggeren og utgiveren av det anerkjente uketidsskriftet Der Spiegel, Rudolf Augstein.

Han publiserte artikler av Meinhof, ga henne offentlig støtte og sympati og betalte også pengebøter for den revolusjonære studentlederen Rudi Dutschke. Den senere forbundspresident i Vest-Tyskland (1969–1974), Gustav Heinemann, var i sin tid forsvarsadvokat for Meinhof.

Etter starten rundt 1970 og nedleggelsen av RAF på slutten i 1990-tallet kunne organisasjonen summere opp drap på flere høyprofilerte tyske politikere, embetsmenn og næringslivsledere, politifolk, sikkerhetsvakter, amerikanske soldater og privatsjåfører, samtidig som de gjennomførte bombeangrep og mordbranner. Mellom 1970 og 1997 ble 34 mennesker drept av RAF, som også samarbeidet med den palestinske terrororganisasjonen Al-Fatah.

Etter nedleggelsen av RAF i 1998 ble organisasjonens virksomhet videreført av Antifa. Boka til Jung dokumenterer Antifas innflytelse i tysk politikk og de dype forgreninger dette organisasjonsnettverket har til det politiske systemet på alle nivåer i dagens Tyskland.

Nettverket har forbindelser til tyske medier, til studentorganisasjoner og endog inn det tyske overvåkingspolitiet og de parlamentariske utvalgene som står for den politiske kontrollen med overvåkingspolitiet, både på delstats- og forbundsnivå. Jung navngir flere politikere fra Die Linke og Die Grüne, med tilknytning til Antifa, som sitter i disse utvalgene.

Den gramsciske marsjen inn i institusjonene som man har sett i Tyskland, har også foregått i Norge. AKP-ml hadde liten framgang som politisk organisasjon, og foretok i den anledning navneskifter til Rød Valgallianse og til dagens Rødt. Mens det partipolitiske arbeidet ble en fiasko, lyktes de maoistiske marxist-leninistene bedre på andre områder.

Som ledd i sjølproletariseringslinja i partiet begynte partimedlemmer med bakgrunn i det norske småborgerskapet å arbeide i industrien, der de gikk inn i fagbevegelsen og ble ledende (og dyktige) tillitsvalgte i store selskaper som Kværner og Frydenlund/Ringnes, slik som sosialantropologen Rolf Utgård og pianistsønnen Stein Stugu fra Bærum.

AKP-ml opprettet egen avis, Klassekampen fra 1969, forlaget Oktober og plateselskapet MAI. De fikk sine folk inn i journalistutdanningen, i avisredaksjoner og i NRK, både sentralt og lokalt. Det krydde av ml-ere i NRK da undertegnede jobbet i statskanalen på 1980-tallet, både på Marienlyst i Oslo og i lokalredaksjonene i NRK. Men ikke minst fikk ml-ere innpass i studentmiljøene og den akademiske verden, og eksemplene på det er mange.

AKP-ml ikke bare opprettet mange organisasjoner, som Kvinnefronten og Palestinakomiteen, men de gikk også inn i og kuppet eksisterende organisasjoner, som Antirasistisk senter. Og arven fra ml-erne forvaltes i dag trygt av den nåværende ledelsen med Rune Berglund Steen i sjefsstolen.

Kjersti Ericsson er et eksempel på en høyt rangert ml-er som ble professor ved Universitetet i Oslo, i kriminologi. Hun var nestleder i AKP fra 1980 til 1984 og leder fra 1984 til 1988. Institutt for kriminologi og rettssosiologi ble nærmest en filial av AKP og Rød Valgallianse.

Liv Finstad ble også professor ved instituttet, og hun var medlem i Rød Valgallianse med plass i bystyret i Oslo fra 1983 til 1987. Finstad ble særlig kjent for sin «dype innsikt» da hun i 1983 i NRK kunne opplyse folk om at «sauer er ålreite dyr». Hun satt dessuten i styret for Politihøgskolen i 1992–98 og var styreleder i Norske senter for menneskerettigheter fra 2008 til 2012.

Lista over personer fra den ekstreme venstresiden i norsk akademia er lang, like lang som et vondt år, vil noen si, og den betydningen de har hatt for norsk samfunnsliv og samfunnsdebatt, kan neppe overvurderes. Det var særlig innenfor samfunnsvitenskapelige fagområder at de vant innpass og kunne påvirke fagopplegg og studenter.

Den norske forfatterforening ble dominert av folk med bakgrunn i AKP-ml med navn som Edvard Hoem, Jon Michelet, Tor Obrestad, Dag Solstad, Bjørn Nilsen, formann i foreningen fra 1975 til 1977.

Ml-erne kunne selvsagt ikke kaste ut de «ikke-troende» fra Forfatterforeningen, men de greide å sette såpass preg på organisasjonen at det avfødte tunge ordskifter, bråk og spetakkel i samband med ideologisk uenighet mellom medlemmene.

Den sentrale personen i AKP-ml i mange år var Tron Øgrim, som i en tale i 1970 sa at «proletariatet må skape et diktatur over de tidligere utbytterklassene og over alle tendenser til å skape nye utbyttende klasser. Proletariatet må skape et voldsapparat som kan settes inn mot alle forsøk på å velte folkemakta med vold, en arbeiderhær.»

Øgrim og AKP-ml anerkjente og støttet kommunistiske diktatorer som Mao Zedong, Josef Stalin, Enver Hoxha og Pol Pot. Alle disse drev i mer eller mindre grad med myrderier i stor målestokk, Pol Pot utførte endog folkemord i eget land. Disse lederne representerte altså regimer der vold og masseovergrep var en hverdagslig sak, totalitære diktaturer som uten problemer må defineres som venstreekstreme.

Det var ingen som førte noen politisk kampanje mot Øgrim og AKP-ml i sin tid og fordømte ham for å utbre farlig tankegods. Han var en feiret person som reiste landet rundt og holdt politiske foredrag der han messet om revolusjon, snakket om Ibsens dramatikk og science fiction-litteratur, eller var med på å teste bryggerienes juleøl.

Og kona til Øgrim, Jorun Gulbrandsen, var leder i Arbeidernes Kommunistparti (AKP) fra 1997 til 2006. Hun toppet lista til Rød Valgallianse i Oslo i 1985, og skrev og var redaktør for flere bøker for grunnskolen. Hun er trolig bare en av flere fra den venstreekstreme siden som har vært med på å prege pensumlitteraturen i norsk skole.

Den ekstreme venstresiden i norsk politikk har vært og er representert i de fleste delene av norsk offentlig samfunnsliv og har preget det. De venstreekstreme har vært akseptert og betraktet som legitime, til tross for det ekstreme tankegodset som er grunnlaget for den totalitære ideologien deres.

Og man kan muligens også si at legitimiteten til og integreringen av dette tankegodset i det nåværende norske samfunnet har ufarliggjort en ideologi som, der den er blitt satt ut i praksis, har vist seg å være voldelig og «umenneskelig», og i strid med de humanistiske verdiene som de vestlige demokratiene bekjenner seg til. Men da ser man bort fra den betydningen venstreekstremismen har hatt for utviklingen av den kunnskaps- og vitenskapsfiendtligheten og den løgnaktigheten som preger dagens ledende ideologi i det norske samfunnet, nemlig den politiske korrektheten.

Det å tilhøre den ekstreme venstresiden har verken vært til hinder for karrierer eller ført til utstøtelse av arbeidslivet og en tilværelse bak lås og slå. Snarere tvert imot.

Aktivisten, den revolusjonære yrkesdemonstranten og lederen av Rød Valgallianse fra 1997 til 2003, Aslak Sira Myhre, for eksempel, ble som takk for strevet med å få gjennomslag for tankegodset sitt i det norske samfunnet, honorert med stillingen som nasjonalbibliotekar. Hva som ellers kvalifiserte ham til jobben han fikk i 2014, bør folk i regjeringen til Erna Solberg kunne si noe om, akkurat dét bør Jonas Gahr Støre få slippe.

Da Lund-rapporten om overvåkingen i Norge ble lagt fram i 1996, konkluderte den med at AKP-ml var blitt ulovlig overvåket av sikkerhetstjenestene i Norge. Altså at overvåking av en organisasjon som hadde som mål å erstatte det norske demokratiet med et grunnlovsstridig diktatur, var ulovlig. Det var ingen fra Ap, så vidt meg bekjent, som protesterte mot denne konklusjonen i rapporten, men det gjorde Kåre Willoch fra Høyre. Lund-rapporten vekket til live de gamle ml-ernes ideologiske tvangsforestillinger om at de var blitt udemokratisk og lovstridig behandlet av kapitaliststaten Norge, og førte til krav om at de ville se mappa si (hos Overvåkingspolitiet).

AKP-ml-veteraner som Jon Michelet og Erling Folkvord stod fram i mediene iført T-skjorter med påskriften: «Jeg vil se mappa mi». Og de ble hørt, men til Folkvords store skuffelse var mappa hans tom, og han fortalte offentligheten at noen måtte ha fjernet innholdet. Men så vidt jeg husker, var Jon Michelet en av de 379 personene som fikk utbetalt erstatning på opptil 100.000 kroner for å ha blitt kikket i kortene av overvåkingen.

I alt betalte staten ut 11. 230.000 kroner til dem som hadde lidd overlast i den «fascistiske monopolkapitaliststaten Norge».

Denne korte gjennomgangen av den ekstreme venstresidens gjøren og laden i Norge i post-68-årene viser at den ekstreme venstresiden hele tiden er blitt betraktet som et legitimt politisk omland av den moderate venstresiden i norsk politikk, av Ap.

Og det er bemerkelsesverdig med tanke på at ikke noe sted var hatet mot Ap så sterkt som nettopp blant de venstre-ekstreme i AKP-ml. De oppfattet ikke Ap som en gjeng med landsforrædere, slik høyreekstreme gjør det i dag, men som klasseforrædere, og det er en svært alvorlig sak for ekstremistene på venstresiden.

Landsforrædere kan man bare bli om venstresiden sitter med makten. Det var for eksempel ingen som appellerte mer til fedrelandskjærlighet og nasjonalfølelsen enn Josef Stalin i den vanvittig, blodige krigen mot Hitler-Tyskland. Begge sa at de stod på fedrelandets grunn, mens blodet fra de mange millioner falne «rakk dem opp til knærne».

 

Kjøp Thomas Knarviks bøker her! In His Name har ikke tidligere vært i salg i Norge. Vi har et lite og eksklusivt restopplag. Benytt sjansen!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂