Kommentar

To viktige fjernsynsreportasjer i NRK den siste tiden burde ha ført til et omfattende ordskifte om islam og hvordan vi her i Norge forholder oss til denne religionen. Men reportasjene er møtt med den sedvanlige tausheten som alltid råder når de politiske korrekte, venstreradikale meningshegemonistene blir stilt ”ekle” spørsmål om sin virkelighetsforståelse, spørsmål som kan rokke ved deres fortolkningsdominans. I dette tilfellet gjelder det islam og hva slags informasjon, kunnskaper og forståelse de har av denne religionen og dens politiske praksis, både i religionens basisland i Midt-Østen og i dens utbredelsesområder i resten av verden.

I programmet ”Iran og revolusjonens ofre” onsdag 29. januar møtte vi ei gruppe iranske kvinner, nå bosatt i Nord- og Vest-Europa, men med felles erfaringer fra opphold og tortur i fengslene i det revolusjonære, shia-muslimske prestestyret til ayatollah Khomeini, som i 1979 ryddet unna shahen og hans vestligstøttede monarki. Kvinnene har også en marxistisk ideologi felles, noe som var den direkte årsaken til at de i sin tid ble arrestert og fengslet og at nære slektninger ble henrettet av Khomeinis fundamentalistiske stormtropper. Som en av kvinnene i reportasjen sier det: ”Shahens styre var ille, men islamistenes mye verre”. I den islamske revolusjonen jobbet landets eksekusjonspeletonger på høygir og sørget dessuten for at iranske kvinner ble pakket inn i chadorer, burkaer og niqaber for å tilfredsstille presteskapets normer og praksis for hvordan kvinner skal gå kledt.

I en fransk fjernsynsreportasje om ”Det muslimske brorskapet” som ble sendt ei uke tidligere, ble det påpekt at den iranske revolusjonen må ses i sammenheng med Brorskapet, ja det ble sagt at revolusjonen var avhengig av og et resultat av Brorskapets virksomhet. Den islamske  revolusjonen i Iran og innføringen av islamske sharialover er også i tråd med organisasjonens mer langsiktige mål, gjenopprettelsen av det ottomanske kalifatet.

Terrororganisasjoner

Den NRK-sendte reportasjen godtgjorde at de Egypt-baserte Muslimbrødrene har bygd opp et verdensomspennende nett og at organisasjonens avleggere har stor innflytelse i land som Tunis, Libya og Marokko.

Hamas, som styrer i Gaza og som av USA er definert som en terrororganisasjon, er også en brorskapssammenslutning. Hamas anser seg som en global bevegelse som er forpliktet av islam til å føre jihad, først og fremst mot sionismen (Israel), som, ifølge organisasjonens charter, har planer om å utvide sitt område fra dagens Palestina til et område som strekker seg fra Nilen til Eufrat. Deres plan er beskrevet i Sions vises protokoller, og deres nåværende framferd er det beste bevis på det vi sier, heter det om Israel og jødene i charteret. Organisasjonens charter og dens globale målsetting uttrykker en klar vilje til å føre krig mot Israel, Vesten og de vantro verden over. Fra Hamas aksjonistiske linje er veien kort til terrororganisasjonen al-Qaida, som også er en avlegger av Brorskapet og som, ifølge reportasjen i NRK, neppe hadde vokst fram uten innflytelsen fra den muslimske ”moderorganisasjonen”.

Muslimbrødrene har dessuten mer ”legitime” avleggere som Tacep Tayyip Erdogans regjerende parti i Tyrkia, AKP, som definerer seg inn i ”brorskapsfamilien”. Muslimbrødrene var i sin tid sterkt engasjert militært og politisk i Syria. I 1982 erklærte de byen Hama i Syria for ”frigjort”, noe som førte til motangrep fra den syriske regjeringen. Brorskapets tropper ble knust i en militær manøver med påfølgende massedrap som skal ha kostet flere tusen mennesker livet, den såkalte Hama-massakren. I dag er organisasjonen sannsynligvis også  engasjert i den borgerkrigen som raserer Syria, der titusenvis sies å være drept, og der millioner av mennesker er drevet på flukt.

”En nyttig idiot”

Reportasjen om Muslimbrødrene parkerer langt på vei påstandene om at det er konspirasjonstenkning og uttrykk for såkalt islamofobi å hevde at det i den arabiske verden finnes planer om å skaffe islam globalt herredømme. Det var også beskyldninger om konspirasjonstenkning og islamofobi som haglet over Walid al–Kubaisi da han for et par år siden lagde en reportasje om Muslimbrødrenes kalifataspirasjoner, som ble sendt på TV2. Det norske meningspresteskapet med antropolog Sindre Bangstad i spissen blandet raskt sine stemmer i koret til Islamsk Råd Norge som mente at Kubaisis film var preget av forutinntatthet og manglende nyansering. Filmen hadde et underliggende budskap som er typisk for konspirasjonsteorier og som maner til frykt og avstand overfor ”de andre”, gikk det fram av ei pressemelding frå Rådet. Bangstad tok den også helt ut da han i Klassekampen betegnet Kubaisi som en nyttig idiot ”som bidrar til å legitimere nye former for kolonialisme og rasisme”. Slik greide ledende muslimer sammen med det norske meningsborgerskapet å avlede oppmerksomheten fra islam. Og enda en gang slapp islam unna seriøs kritikk og fikk i stedet  den spesialbehandlingen som har vært denne religionen til del i de siste decenniene her til lands. Eller som kommentatoren Helge Lurås sa det: ”Tonen i samfunnsdebatten er at man godtar profeten Muhammed og muslimers egne krav om at de ikke skal utsettes for kritikk. Islam står i en særstilling sammenlignet med for eksempel kristendommen eller andre politiske ideologier”.

Mye av den norske meningselitens nærmest rituelle utfall mot kritikere av islam for å videreformidle konspirasjonstenkning og ”islamofobi”, ble også rettet mot Hallgrim Berg da han kom med boka; ”Demokrati eller islamisme – Europa under Islam?” i fjor. Bergs fortelling om islamsk ”opprusting” og samarbeid for makt og innflytelse i Europa, bygger ikke på intervjuer med ledelsen av Muslimbrødrene, men på hans egne erfaringer fra arbeid i europeiske og andre internasjonale organisasjoner. En nidkjær forsvarer av Muslimbrødrene er religionshistorikeren Bjørn Olav Utvik som i årevis har prediget hvor demokratisk og gjennomsyret av vestlige verdier organisasjonen er. Han har sammenlignet Muslimbrødrene med haugianerne og vestlige kristendemokratiske partier. Utvik har holdt fram det han kaller bevegelsens moderniserende kraft og den vekt de legger på at individene skal utdannes til å bli selvstendige og ansvarlige, slik at de kan bli i stand til å vurdere islams religiøse skrifter (sic) og gjøre seg opp en mening om samtidens politiske og økonomiske spørsmål. Sammen med Lars Gule, en annen i koret av norske meningskoryféer og som med stor iver driver et prosjekt for å ”normalisere” Islam, er Utvik en av de faste utenomredaksjonelle kommentatorene i Klassekampen, eller al-Klassekampen som nettskribenten Jan Hårstad betegnende nok kaller avisa. Hårstad er en av de få her i landet som stadig vekk skriver om den merkelige symbiosen mellom venstresiden og Islam i Norge og ellers i den vestlige verden.

Avsekularisering i AKP (m-l)

Mens den norske ekstremvenstresida etter Khomeini-revolusjonen i Iran i 1979 jublet for de nye makthaverne i Teheran, drev det iranske presteskapet og deres håndlangere klappjakt på marxistene i landet, slik reportasjen i NRK gir tydelig bud om. Blant dem som hørtes sterkest i lovsangen over Khomeini-styret den gangen, var Trond (Ali) Linstad, konvertitten som fremdeles ”deler ut roser” til Khomeinis etterfølgere, og Hamas-vennen Erik Fosse. Det er Fosse som sammen med sin legekollega, Mads Gilbert, driver og lapper sammen palestinere når Hamas greier å provosere den israelske krigsmaskinen til å bombe tettbodde, palestinske områder, som Gaza i 2008-09. I 1985 markerte Fosse og Lindstad seg i et intervju i Klassekampen om marxisme og Islam der de sa at Iran først og fremst er en anti-imperialistisk makt med skarpe fronter både til vest og til øst. Og de fortalte at revolusjonen i Iran ga konturene til noe som kunne bli en islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden. Og denne stormen ville først og fremst representere opprør og frihet, ikke barbari slik som vestlige fordommer ville ha det til. De to påpekte videre at det er religioner som er grunnlaget for opprør og revolusjon i den tredje verden, som islam og hinduismen, og at marxismen bare skaper forvirring og påtvinger folk i den tredje verden vestlige tenkemåter og kultur.

Hvor representativ Lindstads og Fosses holdning var for de venstre-ekstreme i Norge i 1985, skal være usagt, men det er klart at de ga stemme til strømninger og en forståelse som mange på venstresiden delte. For mange hadde marxismen og maoismen spilt fallitt, og skulle man solidarisere seg med de brede folkelige lag i den tredje verden, kom man ikke utenom religionen og dens sterke stilling i landene der, som islam i Midt-Østen. Nå gjaldt det ikke lenger for maoister og ml-ere med lutheransk samvittighet å proletarisere seg, men å avsekularisere seg og bli religiøse, slik Trond Lindstad gjorde da han konverterte til islam på midten av 1980-tallet.  Fosse fulgte ikke etter, men har siden vært en ihuga forsvarer av islam, Hamas og Muslimbrødene. I 2013 ble han belønnet og utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for ”medisinsk og samfunnsnyttig innsats”. I 2012 ble Lindstad tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv, men medaljen ble trukket tilbake etter massive protestreaksjoner. Det førte til at Kongens medaljeråd fant ut at Lindstad hadde kommet med uttalelser som ikke var forenlig med medaljens formål.

Lege med maskinpistol

Lindstads konvertering speiler en utvikling som ikke minst preget medlemmer av den palestinske motstands- og terrorbevegelsen, PLO, noe Erik Fosse beskriver i boka si som kom ut i fjor, ”Med livet i hendene”.  En av Fosses venner i PLO, Mounir Shafiq, som var marxist-leninist, gikk over til islam og begrunnet det med at man må være muslim for å lede de muslimske massene. For ekstrem-venstre ble altså islam den riktige masselinja, noe som forklarer den utbredte sympatien for islam på venstresida, men det gir neppe en fullgod forklaring på sympatien og støtten til islam som er utbredt i hele den norske opinionen i dag. Her må man også ta med den målbevisste nedrakkingen av staten Israel som startet allerede på 1960-tallet, og som vant gjenklang i store deler av opinionen. Men med den sterke innflytelsen gjennom mediene og gjennom fagbevegelsen og sin selvbestaltede stilling som moralske fyrtårn i det norske samfunnet har den revolusjonære venstresiden vært svært viktig i utviklingen av sympatien med islam og uviljen og antipatiene mot Israel.

Og det er langs disse linjene man må se den antisemittismen og den ”jødefobien” som preger venstresiden i dag. Venstresidens jøde-antipati er noe de deler med islam, og det er også islam og den brede muslimske ”vekkelsen” de siste decenniene som ser ut til å ha vært denne antipatiens største og viktigste inspirator. At det venstre-ekstreme AKP-ml har hatt mye å si for utviklingen av islam-positiviteten og Israel-fiendtligheten som dominerer den norske meningseliten, men også store deler av opinionen, er ganske opplagt. Det var ikke bare Fosse og Lindstad som var i Midt-Østen på ”studietur” i regi av de ulike støtte-komiteene til AKP-ml, men flere andre som vendte tilbake som konvertitter, slik religionshistoriker Geir Levi Nilsen skrev i en kronikk i VG i 2010.  Mens noen dro til Midt-Østen, var det andre som dro til Afghanistan på 1980-tallet. Det gjorde legen Guri Ingebrigtsen, som lot seg avbilde med maskinpistol, forskiftsmessig tilslørt slik det sømmet seg blant Talibans stormtropper i landet. Som andre ml-ere gled hun etter hvert ganske friksjonsfritt inn i sosialdemokratiets stuevarme, og hun ble også sosialminister i Jens Stoltenbergs først regjering. I likhet med ml-ernes søking etter tryggere ideologisk farvann i islam, burde også deres overgang fra den maoistiske revolusjonsromantikken i AKP-ml til innflytelsesrike stillinger i det post-sosialistiske Norge være noe som utløser historikeres nyfikenhet. Her ligger det mange doktorgradsemner og venter på historiefagstudenter. At ml-ernes synspunkter på islam er blitt legitime og styrende for opinionen, gjenspeiles også i Kongens medaljeutdelinger, som må ses som uttrykk for hvilke stemninger og holdninger som råder i opinionen. Og bortsett fra venstresiden selv, er det knapt noe som er mer politisk korrekt enn det norske kongehuset.

Konverterer til islam

Den ekstreme venstresidens støtte til og identifikasjon med islam ser ut til å ha vært knyttet til denne politiske retningen allerede fra den stod fram i sine revolusjonære fjær i Norge rundt 1970. Et eksempel på og uttrykk for venstresidens ideosynkratiske bevegelse fra Mao, Marx og Lenin i retning henimot Muhammed finnes i tidsskriftet til AKP-ml, Røde Fane, i 1980, i  et temanummer om islam og den islamske revolusjonen i Iran. Ifølge tidsskriftet var denne revolusjonen en frigjøring av de fleste iranske kvinner og menn fra despotiske undertrykking og et oppgjør med imperialismens utsuging av det iranske folkets verdier og ressurser. Revolusjonen var også en stadfesting av den treverden-teorien som AKP-ml bygde sin utenrikspolitiske analyse på. ”Det er folkene i den tredje verden som utgjør kraften mot begge supermaktene (USA og Sovjetunionen, red.anm.), slo man fast i tidsskriftet”. Forholdet til Islam ble beskrevet på denne måten: ”Vi har blitt flasket opp med en sjåvinistisk ideologi som bygger på den ”kristnes sivilisasjons” normer. Det har resultert i at en manglende evne og vilje til å forstå det som skjer i Iran, har blitt kompensert med primitiv rasisme”. Disse sitatene angir tendensen som har vært dominerende i årtier blant venstreintellektuelle. ”Det går an å være ateist overfor kristendommen, men ikke overfor islam – det er ”sjåvinisme” og ”primitiv rasisme”. Og hvis folk i den tredje verden er undertrykte, så må det jo være progressivt å støtte islamske revolusjoner dersom de er anti-amerikanske, skrev Geir Levi Nilsen i sin kronikk i 2010.

Vendingen mot en mer fundamentalistisk Islam, den såkalte radikaliseringen av denne religionen, og den store muslimske innvandringen til landene i Vest- og Nord-Europa har ført til at islam stadig får nye tilhengere i denne delen av verden. Søren Kern skrev på document i fjor at det inntil da var 100.000 personer i Storbritannia (UK) som hadde gått over til Islam. To tredeler av konvertittene var kvinner, og gjennomsnittsalderen var 27 år. I London i dag skal det være 4.000 moskeer, sannsynligvis ikke så synlige som de ville ha vært om alle hadde minareter og bønneinnkallelse via høytalere. Disse tallene, sammen med den muslimske innvandringen, der sifrene teller millioner, skulle tilsi at vi her står overfor en utvikling som bør føre til en diskusjon om mulige konsekvenser for det britiske samfunnet. De som i denne sammenhengen avfeier kritisk holdning til islam med ord som islamofobi og rasisme, kan umulig ha tenkt særlig gjennom saken. Likevel styrer de ”tankeløse” i stor grad debatten og politikken i UK som i de andre vestlige landene. Det er også et hovedpoeng i boka til Christopher Caldwell som kom på norsk på document forlag i fjor, ”Betraktninger over revolusjonen i Europa”.

Kommunister og muslimer

Andre vest-europeiske land kan oppvise lignende tall for konvertitter. I løpet av de siste årene er det 50. 000 innfødte spanjoler som har funnet veien til Muhammed. De første som i våre dager renoverte en moské i Spania, var spanske konvertitter.  I Frankrike er tallet på konvertitter til islam de siste årene beregnet til 70.000. Og slik som i UK er det fleste kvinner av dem som går over, kvinner som sier de er lei av den vestlige materialismen. Ifølge journalist Craig S. Smith i New York Times hadde de franske kommunistene bred erfaring med å drive sosialt arbeid blant arabisk ungdom, som landet har hatt stor tilgang på etter krigen. Men i dag søker unge arabere og afrikanere i Frankrike seg til islam med samme iver og engasjement som franske ungdommer vendte seg til marxismen i 1960-årene. I de områdene som tidligere ble dominert av kommunistene, råder i dag muslimene. Og når man vet hva det marxistiske engasjementet førte til i 1968, er det vel ikke vanskelig å forestille seg at noen gjør seg mer enn tanker om hva som kan bli følgene av dagens ”marxisme” i Frankrike.

Også i Norge blåser de ”religiøse og ideologiske vindene” i retning Mekka. Hvor mange som har gått over til islam her i landet de siste årene, er usikkert, men jeg har sett nevnt rundt 1.000 konvertitter. De aller fleste av dem er kvinner som har muslimske kjærester eller som inngår ekteskap med muslimske menn. En annen trend, som Norge nok deler med resten av Europa, er at venstre-ekstreme miljøer ser ut til å bidra mer til rekrutteringen av konvertitter enn andre politiske retninger. Trond Ali Lindstad har, som nevnt, bakgrunn i AKP-ml. Det samme har visstnok også Lena Larsen som i flere år var leder for Islamsk Råd Norge og som er gift med Basim Ghozlan, leder for Det islamske Forbundet. Larsen, som er religionshistoriker, er fast kommentator i avisa Klassekampen. Ghozlan har sagt at han har Yusuf al-Qaradawi som religiøs veileder, og Qaradawi er leder for Det europeiske fatwarådet, som er en organisasjon underlagt Det muslimske brorskapet.

Islam og moderniteten

Det er altså mitt inntrykk at venstre-ekstreme miljøer, som Blitz og Rødt for eksempel, gir bedre grobunn for overgang til islam enn for eksempel medlemskap i Unge Høyre og tenketanken Civita. Om det forholder seg slik, kunne besvares om det ble satt i gang forskning på saken. Sammenhengen mellom venstre-ekstrem ideologi og konvertering til islam er absolutt et emne som burde interessere sosiologer, historikere og kjønnsforskere her i landet. Men en slik interesse ser ut til å mangle i de venstrevridde forskningsmiljøene i de samfunnsvitenskapelige institusjonene her til lands. Dessuten virker det som om det er andre og mer eksotiske spørsmål og emner enn konvertering til Islam som opptar dagens postmoderne kjønnsforskere, slik som kvinneaktivisme i Teheran for eksempel.  Det finnes også liten tradisjon på venstresiden til å sette søkelyset på sine ”egne”. Det støter mot innarbeidede tabuer i miljøene for samfunnsforskning der venstrevrien har vært påtakelig, om ikke bortimot enerådende i flere mannsaldre.

Alle indikatorer viser at islam er på frammarsj, både her i landet og ute i verden. Og de som advarer mot mulige farer ved islams ideologiske ekspansjon, blir kjapt overkjørt og påført munnkurv i den grad at til og med muslimer finner mangelen på diskusjon om emnet ganske så merkelig. ” I Europa setter man heller på munnkurven (på islamkritiske motstandere, red.anm.) enn å komme med motargumenter”, skriver  den egyptiske samfunnsviteren Hamed Abdel-Samad, som for et par-tre år siden ga ut boka ”Der Untergang der islamischen Welt” i Tyskland. I den mer akopalyptiske delen av boka ser Abdel-Samad for seg at den muslimske verden bryter sammen fordi innbyggerne og statsstyrelsen i disse landene er bundet av i en 1.400 år gammel stammereligion som folk ikke vil gi slipp på. De klynger seg til og politiserer islam i stedet for kvitte seg med den i møtet med den moderne verden. Det har f. eks. ført til at kvinnene i byer som Kairo, Kabul og Teheran i dag går tilslørte, i samsvar med  muslimsk kleskodeks, mens tilslørte kvinner knapt var å se i disse byene for 40 år siden. Og Egypt var for 80 år siden mye mindre preget av islam enn i dag, skriver Abdel-Samad.

 Marxismen – åpenbaringsreligion

Deler av den arabiske verden flyter over av oljepenger, men knapt noe av disse anvendes til forskning og tiltak som kan gjøre noe med de tiltakende problemene i denne verdensdelen, som tørke, vannmangel, overbefolkning og fattigdom. Religionen og de antikverte holdningene den fører med seg, gjør at den islamske verden ikke makter å gjøre noe grunnleggende med de problemene som disse samfunnene baler med. Både radikale og liberale muslimer er besatt av Koranen og vender seg mot de islamske tekstene for å finne svar modernitetens problemer Og de leter etter syndebukker utenfor islam for å finne årsakene til egen elendighet. Syndebukken finner de i Vesten, det er Vesten og de vantro som ødelegger den muslimske verden. Det er slike tanker som utløser islamsk sinne og raseri og heftige demonstrasjoner i land der demonstrasjoner egentlig er forbudt, skriver Abdel-Samad. Knapt noe annet sted i verden blomstrer konspirasjonsteorier som i muslimske land, og bak sammensvergelsene mot muslimene står som sagt Vesten, USA og jødene. Det minner ikke så lite om uttalelsene til Fosse, Linstad, AKP-ml  & co fra 1970-80-tallet og dagens venstreradikale falanger.

Det er flere samfunnsanalytikere som har sammenlignet marxismen med åpenbaringsreligioner som kristendommen og islam. Selve gudfaren i den norske ml-rørsla, Tron Øgrim, ga i 1979 ut ei bok med tittelen ”Marxismen- vitenskap eller åpenbaringsreligion” I likhet med de nevnte religionene tilbyr marxismen en forklaring på historia og på verdens beskaffenhet, og den tilbyr frelse, dvs. en himmel på jorden. Ja, marxismen har endog sin ”bergpreken”, Det kommunistiske manifest. Og marxismen er enda mer totaliserende enn selve islam, mener en sosiolog som Ernest Gellner, fordi den griper inn i folks liv på en mer omfattende måte enn islam. Dagens ”marxister” bærer fiendebilder som har sterke likhetspunkter med de aktuelle fiendebildene i islam. Men til tross for åpenbare likheter, virker det som om de som markedsfører slike sammenligninger, ofte har mer eller mindre skjulte agendaer. Og det virker som om agendaene er å frata marxismen dens verdi og betydning som økonomisk og sosiologisk forklaringsmodell. Men marxismen representerer en tenkemåte og filosofi som er tuftet på europeisk rasjonalitet og vitenskapelighet, og Marx har sin rettmessige historiske plass ved siden av økonomer og sosiologer som David Ricardo, Adam Smith, Max Weber, Emil Durkheim. Han har hatt en skjebnesvanger innflytelse på verdens historie. Det er en innflytelse som mange i ettertid hadde seg ønsket seg foruten, og deres begrunnelse er at den marxistiske ideologien har vært en ulykke for folk flest.

 Moralsk katastrofeområde

Ernest Gellner mener at marxismen må kunne betegnes som en av 1900-tallets ideologiske fiaskoer, mens Islam har vært en formidabel suksess, påskyndet av en organisasjon som Muslimbrødrene. Hamed Abdel-Samad skriver at Muslimbrødrene og olje-pengene fra landene på den arabiske halvøya er de viktigste faktorene bak framgangen for islam. Men islams suksess er en besynderlighet med tanke på at denne religionen henger fast i lover og regler som har sin opprinnelse i et stammesamfunn for 1.400 år siden. Og suksessen er en besynderlighet med tanke på islams mangel på reformer og dens hardnakkede motstand mot moderniteten. Ifølge Abdel-Samad er islam fullstendig i utakt med vår tid og dermed dømt til undergang. Det virker også som om den er i stand til å dra med seg andre mot denne spådde undergangen.

Forståelsen og ”alliansen” mellom venstresiden i Norge og Europa og islam kan ikke kalles annet enn en av vår tids politiske og sosiale merkverdigheter. Denne ”alliansen” har lite eller ingenting å gjøre med det man kan kalle autentisk marxisme. Nettskribenten og den tidligere AKP-ml’eren, Jan Hårstad,  har skrevet mye om det han kaller den såkalte norske venstresiden og deres mange påfunn og politiske krumspring. Han har kommet til følgende slutning: ”Det er ikke noe som kan dekke over at det norske ”venstre” er et regelrett moralsk og politisk katastrofeområde”.