Gjesteskribent

Av Jan Hårstad

Filosofisk og politisk er det ikke noe på denne jord som står så diamentralt imot islamsk fundamentalisme som en ateistisk marxist, altså en kommunist.

Wali al-dam, Muslim Brotherhoods spesialstyrker i Egypt, førte ikke bare attentat- og likvideringskrig mot statsoverhoder, men også mot kommunistene. Dette skjedde også i Irak og Syria. Opprettelsen av en islamsk gudsstat som bygger på Koranens sharialov, er et annet prosjekt enn enn en sekulær arbeiderstat.

Etter at Sovjetunionen ramlet sammen i 1990 og Kina ble overtatt av gjennomkorrupte maoistiske kapitalister og deres milliardær-sønner, ramlet også et verdensbilde sammen for den internasjonale venstresida. De offisielle intellektuelle fikk det travelt med å latterliggjøre alle som hadde trodd en annen verden var mulig, ja noen skaper seg karrierer på å skrive bøker og kronikker om hvor dumt det hele var.

I dette desperate tomrommet begynner venstre å lete etter nye holdepunkter for en forandring av verden, og ender opp med den vurdering at islamsk fundamentalisme er noe anti-imperialistisk, en slags suppekjøkken-sosialisme. AKP sender lykkeønskningstelegrammer til Hamas, den palestinske grenen av Muslim Brotherhood, og RV-folk omfavner khomeinistiske Hizballah som demokratiets og sivilisasjonens inntog i Midtøsten.

Robert Fisk som har bodd i Beirut i 31 år, kalte 21.1. for en «skammens dag», og slo fast at «Hizballah beskytter hæren og flyplassen.» (The Independent)

Da Hassan Nasrallah, Hizballah-sjefen, ble intervjuet av iransk presse i desember, benyttet han anledningen til å blåse støvet av de gamle manifestene og sa i klartekst: «Det er Hizballahs ønske en dag å grunnlegge Den islamske republikken Libanon, fordi Hizballah tror at opprettelsen av en islamsk regjering er den eneste måten å oppnå stabilitet i samfunnet på, og den eneste måten å oppheve sosiale forskjeller på – selv i et samfunn som består av ulike minoriteter.» (Al-Shiraa 18. des. -06)

For disse ulike minoritetene som ikke deler verken Hizballahs teokratiske verdensbilde eller bevegelsens intime allianse med Iran og Syria, er det som skjer nå en katastrofe av enorme dimensjoner. I hele det siste året har det vært køer foran den canadiske og den australske ambassaden i Beirut, og dette vil naturligvis øke eksplosivt, slik at det gamle Libanon, som arabiske intellektuelle elsket for sin yttringsfrihet og sine hundre aviser, faktisk er iferd med å opphøre. Nå er det det iranske kultursenteret som seiler opp som Libanons åndelige veileder.

Denne vurderingen fører meg inn i debatten som Rolf Jørgensen fra ML-gruppa Revolusjon drar opp 25.1. Han har mange ironiske poenger om det nye partiet, men hans ønske er at AKPs «sunne deler forente krefter med andre marxist-leninister i et virkelig kommunistparti.» Med et virkelig kommunistparti mener Jørgensen International Conference of Marxist-Leninist Parties and Organizations, som i ett og alt – historie, teori, kontinuitet – er forankret innenfor stalinismen.

Til deres pris skal sies at de iallfall ikke driver småborgerlig romantisering av islamsk fundamentalisme, men heller ikke dette prosjektet har noen framtid for seg. George Orwell, Arthur Koestler og Victor Serge startet dekonstruksjonen av stalinismen på 1930-tallet, og idag er det vel knapt stein tilbake på stein av det. Jørgensens prosjekt vil i likhet med svermeriet for islamsk fundamentalisme bare føre oss utfor stupet, og det er på høy tid å minne om at marxismen er kritisk fra topp til tå, at den altså har med tenkning å gjøre og er det motsatte av romantisering.

(Dette innlegget ble opprinnelig skrevet for Klassekampens debattside. Men ble refusert av redaksjonen)