Gjesteskribent

Av Geir Levi Nilsen

På en pamflett som det iranske kommunistpartiet i Norge trykte opp til 8. marsfeiringen i 2007, tas det klart avstand fra kvinneundertrykkingen i islams navn.

Forsiden av pamfletten er illustrert med en kvinne hvor hijaben hennes tegnes som fengselssprinkler med underteksten «Mobile Prison!!!!» Altså et klart standpunkt mot hijab, mot islam og religion og mot kvinneundertrykking.

Iranske kommunister i Norge må være noen av de mest konsistente kommunistene vi har i dette landet. For kan man si at den etniske norske kommunistbevegelsen eller den norske feministbevegelsen har gått imot islam/religion, imot hijab eller imot religiøs/kulturell kvinneundertrykking hos muslimer og/eller fremmedkulturelle? Svaret er et rungende nei.

Klassekampen

Klassekampen kaller seg «venstresidas dagsavis». I KK 9.10.06 har Gyrid Gunnes, «teolog og snart ferdigutdannet prest» en lang liberalteologisk artikkel over to sider «opprinnelig holdt som preken….i Tromsø Domkirke» hvor hun diskuterer forholdet i kristendommen til «den andre». Artikkelen er full av bibelsitater og liberalteologisk refsing av kristendommens sneverhet til fordel for en liberalteologisk apologetikk: «…Jesu egen fortelling gjør gudsriket til et grunnleggende anti-totalitært rike…» Artikkelen slutter slik: «Vi er kalt til å være og bekreftet som Jesu venner. Tenkende, troende, kritiske og hengivne venner av Jesus. Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann gud fra evighet til evighet – Amen.»

Ingenting av dette er bemerkelseverdig, unntatt det faktum at dette kristne preiket blir publisert i Klassekampen, «venstresidas dagsavis». Kanskje KK burde skifte navn til Oslo Menighetsblad?

I samme utgave har Nefisa Zaheer et religionsempatisk og islamforsvarende innlegg kalt «Religion kan misbrukes». Er dette dagens venstreside? Har norske sosialister, kommunister, marxist-leninister fortrengt religionskritikken og ateismen som en gang i tiden var en viktig ideologisk komponent i skriftene til Karl Marx, Lenin, Stalin m.fl.?

Hvis religion er opium for folket er redaksjonen i Klassekampen fylt opp av junkier. Men hva har skjedd med den knallharde venstresida fra 70-tallet som sto så hardt på krava i sin tid?

Feminismen

Hva feminismen angår utviklet den seg i to retninger:
Den okkulte: Mange doktrinære 70-talls marxist-feminister endte opp springende halvnakne omkring i skogen som Wicca-hekser på jakt etter skogguden Pan 15-20 år etterpå.
Den vulgærmaterialistiske: Mye av dagens «kvinnefrigjøring» er Gucci-feminisme hvor kjønnskvotering inn i gode jobber og etablering av særrettigheter for kvinner ikke representerer annet enn karrieresuging og egoisme.

Ikke regn med at kaklende skogsgudinner eller overklassefeminister vil ta noen sjanser. Å kritisere islam/muslimer og fremmedkulturelle samfunnsfenomer er som kjent en risikosport hvor kritikere i verste fall kan risikere livet.

Revolusjonen

Revolusjonen skiftet karakter. Alle trendene fra 70-tallet ble avleggs:
Logisk positivisme, historisk uunngåelighet – dette tankegodset forsvant ut av bildet til fordel for en «åpenbaring»: Religion kunne være revolusjonært. Med revolusjonen i Iran i 1979-80 og afghanske Mujahedins geriljakrig mot Sovjetunionens invasjonsstyrker, gikk AKP(m-l)ere av skaftet og glorifiserte disse hendelsene. Plutselig begynte religion å krype inn: Auguste Comte måtte på gangen mens profeten Muhammed kunne være interessant å høre på. Derfra var ikke veien lang mot kristendommen heller.

AKP(m-l)-forfattere som på 70-tallet hadde drevet skjønnlitteraturen ut av litteraturen og erstattet den med kommunistagitasjon og parolevirksomhet, begynte nå å bli kulturkristne og fattet interesse for «visdommen» fra gammeltestamentlige skribenter.

Høyreavvikere

Dagens norske venstreside har blitt det (m-l)erne kalte anarkistene på 70-tallet: nemlig «høyreavvikere». De har blitt småborgerlige og kulturkonservative: religionsempatikere som vil utbasunere menneskets krav til «religionsfrihet» hver gang man kritiserer islam og kristendom. I dag er det kommunister fra den tredje verden som fører den ekte kommunistiske kampen videre i opprøret mot religiøs undertrykking og kvinneundertrykkende trekk i religionen. Samtidig er den norske høyrepopulismens kritikk av islam og kvinneundertrykkende trekk i innvandrerkulturen egentlig den kritikken som den ateistiske venstresiden rent idealistisk sett burde ha ført, men som de har overlatt til Fremskrittpartiet å tjene velgerpoeng på.

Feighet, fortielse og tankekonformitet er den norske venstresidens fremste kjennetegn. Imens kan iranske kommunister i Norge si «our relentless struggle against the veil and its effective suspension will bring the Islamic regime, which imprisons half of society in these mobile jails, to it knees».

I rullestol

Den norske venstresiden vil i fremtiden skyves i rullestol foran TVn på gamlehjemmet, ventende på at revolusjonen skal bli TV-overført mens de leilighetsvis siterer visdomsord fra Bibelen og Koranen mens Karl Marx, Lenin og Maos ateistiske kommunisme får lov til å støve ned på en glemt bokhylle som ikke har vært rørt siden 1970-tallet. I mellomtiden kan jo «dagens venstreside» slå seg til ro med sin nyervervede «visdom», herunder et sitat fra Bibelen, Salomos ordspråk, kap. 27, vers 22:

» Om du støter en dåre i morteren og knuser ham sammen med grynene, går dumheten likevel ikke av ham».

Geir Levi Nilsen
religionshistoriker, cand. Philol.

Første gang publisert i VG 12.03.2007.