Gjesteskribent

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker taler under 200-årsmarkeringen for Karl Marx’ fødsel i Konstantin-basilikaen i Trier den 4. mai 2018. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

 

EU er sosialistisk. Vesten er sosialistisk. Amerika er sosialistisk. Universitetene og den intellektuelle klasse er sosialistiske. Alle eliter innen kunst, film, pop, det sivile samfunn, hjelpeorganisasjoner og humanitære kretser er sosialistiske. Slik er verden, og den som ikke er sosialist, er – ved sosialistisk dekret – fascist, rasist, populist eller ytterliggående nasjonalist.

To hundre år etter Karl Marx’ fødsel har det sosialistiske dogmet erobret verden. Drevet av sitt genetiske behov for blod og makt står denne doktrinen atter en gang klar til å kaste seg over alle dem som ennå ikke med underdanighet har tatt plass i menigheten.

Ytringsfriheten og retten til egen mening, all motstand, kritikk eller avvisning er forbudt og blir straffet med bannlysning. For oss østeuropeere er dette dramaet en bitter skuffelse. Vi føler det nemlig på en spesiell måte, slik en tenåring som har vokst opp med skinnende idealer, oppdager at hans læremester er en snedig tjuradd og en pervers lurendreier. For nettopp vi har fått æren av å konstatere at vi unnslapp sosialismen bare for å gjenfinne den ved makten i Vesten, hvor den med velpleid hånd deler ut kortene for verdens videre gang.

Stille! Den som har ordet, er kamerat Jean-Claude Juncker, vesteuropeisk høyrepolitiker, EU-kommisjonens president og følgelig sosialist med stiv snipp eller, tydeligere sagt, garvet Marx-propagandist.

Uansett hvordan den søkes kamuflert kan ikke denne fornærmelsen gå upåaktet hen. Juncker æret og hvitvasket Marx med suveren skamløshet. I sin tale fjernet han med et pennestrøk millioner og atter milioner døde fra Marx’ historiske regnskap og spyttet med en utsøkt mangel på fintfølese på Europas sivilisasjon. Det kan vanskelig tenkes en større grovhet og en skitnere vandalisme enn den at Europas leder renvasker Marx for hans forbrytelser og hans ansvar. Og hvor skjedde dette? I en domkirke! I en av de katedralene som bidro til at Europa ble til noe annet enn en urskog befolket av ville dyr.

På perversjonenes skala har Juncker nådd helt til topps og plassert seg på den høyeste og mest tjæresvarte trone.

Juncker fremførte sin hyllest til Marx fra en talerstol som var blitt satt opp som et obskønitetenes fossefall i domkirken i Trier. Den eldste og mest ærverdige katedral i Tyskland, beliggende der hvor Konstantin den store gjorde det mulig å grunnlegge en basilika. I en katedral mintes og renvasket formannen i Europakommisjonen i ærbødige vendinger ham som erklærte at religion var opium for folket. Pornofilmfestival på nonneskolen!

Dersom det var en Marx som skulle minnes i Trier, kunne EU-kommisjonens president ha stanset ved byens første jødiske synagoge, som ble åpnet for 350 år siden, altså hjemme hos rabbiner Mordechai Marx, bestefaren til den store jødehåner og programforpliktede antisemitt, overløperen Karl Marx.

Den som skjender en katedral og omformer den til en ateistisk foredragssal og som ikke vet hva som var den opprinnelige adresse for Marx’ forkynnelse, har et alvorlig problem med den åndelige geografien. Men se hvem som skal fortelle oss hvor vi skal ha vår ambassade og hva vi skal tenke politisk om Jerusalem!

Det har alt gått en uke siden utskeielsene som vanhelliget Konstantins katedral ved å avskaffe 2000 års europeisk sivilisasjon, men Juncker har ennå ikke gått av. Det ville uansett ikke ha vært nok. Den eneste noenlunde tilfredsstillende konsekvens av denne moteriktige, barbariske handling ville ha vært at han forsvant fra alt offentlig liv. Men ikke uten å ha kommet med unnskyldninger, som Øst-Europa bare kan godta dersom den høyvelbårne Juncker kryper på sine knær til Gdansk, som er stedet hvor Marx’ kommunisme ble beseiret.

For dem som vil vite hva Marx tenkte uten å måtte lese seg gjennom ruvende bind, er essensen tindrende klar. Marx skapte en filosofi for å omvelte verden, ikke for å forstå den.

I sin tale i Trier gjentok Juncker en gammel nedrighet. Et alibi som aldri oppgis. I de riktige kretser, på universitetene og blant frilynte tenkere, hevdes det at Marx ikke er ansvarlig for marxismens grusomheter. At hans filosofi er blitt misforstått, fordreid, forrådt og forfalsket av Lenin, som på sin side ble forfalsket av Stalin, av Mao, av Pol Pot, av Castro, av Ceaușescu og av alle de andre som har lagt nasjoner i grus. Men det blir for drøyt! Det er like absurd som en permanent bønn om nåde fremført av seriemordernes fagforbund. Det er slett ikke vanskelig å forstå hva det hele dreier seg om. Alt som trengs, er den lille dose med fornuft som Juncker og hans like har avskaffet i den edle saks navn, Europas forente stater og bla-bla-bla.

For dem som vil vite hva Marx tenkte uten å måtte lese seg gjennom ruvende bind, er essensen tindrende klar. Marx skapte en filosofi for å omvelte verden, ikke for å forstå den. Marx ville ha et nytt samfunn og en fullstendig ødeleggelse av den gamle verden. Marx’ dogmer påbyr følgende: privat eiendom skal avskaffes, den vitenskapelige sosialisme og den dialektiske marxisme skal innføres, det skal utløses en revolusjon ledet av proletariatets avantgarde, og enhvert tilløp til annerledes tenkning skal elimineres. Politisk skal proletariatet, anført av personer som er inspirert av de sosialistiske ideer, ta makten gjennom revolusjon for så å bygge en ny kollektiv økonomi og tilintetgjøre alle ideer og institusjoner som er til hinder for dette. Disse er jo uttrykk for de klasseinteresser som er sosialismens motstandere, det vil si motstandere av den ene sannhet. Historien når nå sitt høydepunkt, menneskeheten er reddet, og marxistene har selvfølgelig all makt og vil for alltid forbli ved roret. Det er det hele.

Spørsmålet er: hvilke av disse ideer er det som er blitt forrådt eller ikke riktig iverksatt av de kommunistiske regimer? Hvor ligger feilen som forvrenger bildet av Marx? Hvilke praktiske og teoretiske detaljer ved disse ideer er det som ikke er blitt opplevd på kroppen av den del av menneskeheten som kommunistene har sikret seg makten over? Kan Juncker presist fortelle oss på hvilket punkt kommunisttidens slaveri var en karikatur av marxismen?

Men nei! Det som bekymrer Juncker og akademias og medias aristokrati i Vesten er ikke Marx. Det er det ekstreme høyre, det er populismen og fascismen, slik Juncker benevner massen av dem som forsatt tror at demokrati hviler på retten til å avgi stemme og på toleransen for å tenke eller være annerledes.

Til syvende og sist er det bare marxist-leninistiske regimer som offisielt har sverget til en ideologi med kjent opphavsmann. Alle de kommunistiske diktaturer har insistert på å fremstå offisielt som sosialistiske stater med et marxistisk-leninistisk regime.

På tross av dette er marxismen den eneste filosofi som til evig tid ledsages av tusen unnskyldninger og en total ansvarsfraskrivelse. Etter å ha fått amnesti av Sartre i går og av Juncker og New York Times i dag, vil marxismen i morgen bli inhalert med en følelse av frisk smak av de unge progressive i Romania. For marxismen har krypdyrets evne til å skifte ham og lokke til seg sitt bytte med hypnotisk kraft. Den er en tragisk fristelse som leder til å prise og anvende den forføreriske ondskapen i det godes navn.

Marxismens fremtid er sikret nettopp gjennom dens mystiske evne til alltid å kunne gi fortidens vei mot stupet et forlokkende skjær. Siden midten av 1980-tallet har marxismen kvittet seg med arbeiderklassen. Mon hvorfor det?

Det er de vestlige eliters sosialisme som er den nye religionen for dem som leder oss, for dem som har all makt, også makten til å forme vår vei og våre verdier.

Arbeiderne i den vestlige verden ble etter hvert borgerliggjort. De ville, naturlig nok, oppnå et anstendig liv, ikke en ideologisk triumf. Fra det øyeblikk da de sluttet å stemme sosialistisk, erstattet marxistene dem. For marxismen ønsker en eneste ting: all makt over alle. Det tidligere proletariatet som marxistene hadde sett på som sitt, ble avskjediget, og marxistene begynte jakten på et nytt proletariat, en ny masse de kunne få hånd om. Den nye massen de fant, var minoritetene og migrantene. Disse er venstresidens nye velgerbase og veien til makt for den nydefinerte sosialismen. Dermed forstår vi også hvorfor særlig venstresiden i Vesten gjør alt for å avskaffe grenser, ødelegge nasjonal suverenitet og ivrig arbeider for en ny eneideologi: det er dette som er den progressivismen alle eliter og førende krefter allerede har omvendt seg til.

Det er av denne grunn diskusjonen om den skammelige feiringen av Marx, bødlenes store forbilde, også har interesse for folk på steder hvor dagliglivets problemer dominerer, slik som i Romania. Hva betyr vel ståket rundt Marx for oss? I virkeligheten alt!

Marxismens skjebne er avgjørende, ja kapital, for Romania. For de vestlige eliters sosialisme er den nye religionen for dem som leder oss, for dem som har all makt, også makten til å forme vår vei og våre verdier.

De som for tredve år siden hjalp oss med å bli kvitt marxismen, vil i dag geleide oss mot en overnasjonal og anti-individuell sosialisme, mot hat av vår egen kultur og mot en sensur som eliminerer ethvert tilløp til særpreg, humor og åpen kritikk.

Av alle disse grunner har den marxistiske moten betydning, og den rammer oss før vi vet ord av det.

Av de samme grunner burde Juncker bare forsvinne. Eller gå i kloster. Hvis det da lenger er håp om frelse for en marxistisk munk.

 

Traian Ungureanu (f. 1958) er en rumensk politiker og skribent. Han representerer det liberaldemokratiske partiet PDL i EU-parlamentet. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Romanias ledende avis Adevărul den 14. mai 2018.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!