Nytt

Den nye likestilling- og inkluderingsministers vei til maktens tinder og overklassens håpløse dekadens er for lengst teppebombet av egne marxistiske kraftsatser, både på langt og nært hold, helt fra en heftig journalist-tilværelse i proletariatets arnested, Klassekampen, via Stortinget – til kongens bord som minister. Men han snor seg behendig rundt dype kratere han selv har laget midt i veien. Den nye likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken er nemlig så uttalt radikal at Aftenposten, som ellers har hatt fint lite stygt å skrive om den rødgrønne koalisjonen til nå, fant grunn til å stille den unge minister flere kritiske spørsmål. Vi gjengir et par av dem.

– Er du like radikal i dag som da du som 23 år gammel journalist i Klassekampen ble valgt inn på Stortinget i 2001?

– Mitt politiske grunnlag er SVs partiprogram, som jeg ledet arbeidet med frem til i vår. Det er grunnlaget for partiet vårt. Jeg har ikke lyst til å vurdere og rangere hvem som er mer eller mindre radikal i SV.

– Men du er regjeringens eneste marxist?

– Jeg har vært med å legge frem et program for SV der vi definerer våre ideer og ideologiske grunnlag. Det er en god plattform.

Den unge ministeren er likefrem og oppriktig, det skal han ha. Vi som formodentlig sammen med Aftenposten lenge har lurt på hvor marxistene i SV egentlig tok veien, finner altså igjen alt i en og samme mann, nemlig Audun Lysbakken. Eller, er det en og annen marxist som har lykkes i å gjemme seg i flokken av ministre og statssekretærer?

I den nye likestillings- og inkluderingsministeren har vi fått en skikkelse som gir nær politisk fortid i SV et oppriktig ansikt. For begrepet marxisme er nemlig slett ikke stuerent i det offentlige rom. Det selger ikke. Omsatt i praksis, og gjennom en lignelse – er det som en pen og utfyllende vaffeloppskrift som uten unntak blir til en hardt svidd, svart og illeluktende, uspiselig og ubestemmelig klatt hver gang du forsøker å steke den. Det er like mislykket hver gang, det lukter verre og verre. Mens du tviholder på oppskriften, og holder jernet varmt som i transe. Langt inn i et nytt årtusen.

Kritisk sett, omsatt i politisk praksis, finner vi ikke en gang ett sted at SVs og Lysbakkens sosialisme har fungert til fordel for menneskets grunnleggende behov for trygghet, fred, frihet og mat. Dette er ikke bare politiske slutninger fra vår side, det er historiske realiteter. Men de gir seg ikke, det skal de ha, selv uten ett eneste eksempel på denne siden av universet. Bare en skodde av tyranni og uhyrligheter så langt tilbake vi kan se og lese.

Gi sosialistene en ørken, og de vil snart gå tom for sand! Dette var lenge omkvedet i det forpinte Øst-Tyskland. Et område av verden som Lysbakkens politiske mentorer åpenbart så mye positivt i, så ofte som de følte trang til å reise inn bak muren.

Et annet ord er kommunist, som vi heller ikke hører eller leser, annet enn som en kuriositet i dagens Norge. De forsvant angivelig sammen med NATO-mostanderne og sosialistene, får vi håpe. Før akkurat de samme sosialistene besluttet å sende NATO-styrker til Afghanistan! Den tidligere NATO-mostanderen Thorbjørn Jagland ble først president i Stortinget før han ble leder i Europarådet. Men ideologisk sett er det vanskelig å bli klok på hva som er karrierefremmende i dette tosidige bildet? NATO-mostander Jens Stoltenberg ble statsminister, og blir vel stortingspresident etter det.

Sosialisme og NATO-mostand er nemlig ingen statisk tilstand. Som historiker er jeg forpliktet til å minne om at sosialismen er en prosess på veien til kommunismen, og ikke omvendt, som hos Lysbakken. Han går feil vei politisk, og han går feil vei når han går til monarkiets høyborg til kaffe og kaker. Dette er nedlagt ikke som en profeti eller gjetning, men som en historisk realitet.

Men «Sosialistisk Venstreparti» er altså angivelig ikke et parti med sosialister eller marxister i denne nye tilpassede politiske korrekthet. Og det skal vi tro? Men stakkars Lysbakken derimot, han får potten full fra første dag. Han må bære all byrden av det sosialistiske og marxistiske, helt til døren er lukket bak ham. Hvor mange som egentlig løfter knyttneven når Internasjonalen avsynges, når pressen har gått, er det bare de innvidde som vet. Synges den (Internasjonalen) noen gang på regjeringskonferanser? Eller hos Kongen i statsråd? Hvis bare Audun Lysbakken er igjen som marxist, hvorfor skal Arbeiderpartiet og SV synge denne Internasjonalen så ofte, slik de synger den i Moskva? Det må være måte på konserverende tradisjoner. Mulig det er litt religiøst betinget, og gir et lite kick.

Roy Vega

Aftenposten: Stoltenbergs marxist