Kommentar

Audun Lysbakkens snublet i mer enn dårlige rutiner og kameraderi. Hans politiske karriere sier noe om dagens politiske system, hvordan det skjuler radikalere i sin midte og lar dem ture frem uten motstand.

Hvis Dagbladet ikke hadde oppdaget jenteforsvarssaken, ville Lysbakken blitt sittende og valgt til partileder. Da ville Astrid Meland neppe skrevet den gnistrende gode og avslørende kommentaren Født under en blodrød sky (VG 7. mars 2012) ledsaget av Roar Hagens uforlignelige strek.

Hvor radikal Lysbakken har vært helt inntil nylig, har mediene ikke omtalt.

Kristin Halvorsen var for moderat og myk for en hard fløy i SV. En av dem var Audun Lysbakken, den gang en ung politiker, men likevel knallhard. Sammen med partiveteran og 9/11-truther Berit Ås og historiker Knut Kjeldstadli dannet han «nettverk mot høyredreining». Høyreavvik og venstreavvik er bolsjevikiske begreper og smaker av meningsterror. Det var viktige instrumenter for å displinere kommunistiske partier. AKP (m-l) brukte det effektivt, Mao med dødelig effekt.

I 2000 ble Lysbakken leder av Sosialistisk Ungdom. Som Meland skriver:

Venstresiden av venstresiden tok makten i et grisete slag. Heikki Holmås snakket ikke med Lysbakken på mange år. De blodrøde laget et prinsipprogram for å avskaffe privat eiendomsrett og skape et sosialistisk samfunn. Kollektivisering av landbruket ble foreslått.

Pressen har ikke vært spesielt flink til å belyse denne AKP (m-l)-ifisieringen av SV. Den skrev om partiprogrammet der USA ble fremstilt som den største trussel mot verdensfreden, men hvor dyp og bred ekstremismen var, har ikke kommet frem.

Lysbakken dro til Oslo og ble journalist i Klassekampen. En kort stund, inntil SVs brakvalg i 2001 ga ham plass på Stortinget.

Men vennene forble Lysbakkens maktbase. Venstresideaktivist og Klassekampen-journalist Magnus Marsdal fortsatte å skrive fint om Lysbakken. I 2002 laget de pamfletten Manifest 02. Lysbakken skrev at revolusjonen var veien. Senere ble dette til tenketanken Manifest som Marsdal i dag er sentral i.

Dette er interessante opplysninger. Marsdal tilhører Klassekampen og AKP (m-l)/Rødt-segmentet som har betraktet SV omtrent slik kommunistene betraktet sosialdemokratene i Weimar-republikken, som troløse svikere. De som sto en ideologisk nærmest, tilsynelatende, var de største fiendene, et annet ord for konkurrenter.

At Lysbakken har en slik connection, sier noe om hans radikalisme, og det sier noe om hans lojalitet. Den var mot et større prosjekt, å radikalisere SV.

Han hadde flere underlige venner.

I bakgrunnen herjet sjuende far i huset, NTNU-amanuensis Trond Andresen, som Lysbakken skrev kronikk sammen med i 2002. Andresen forlot partiet Rødt i 2009. Han ble sterkt kritisert etter antisemittiske utspill.

Hvor sterkt kritisert han ble, kan diskuteres. Det virket mer som om Andresen ble irritert over å bli kritisert for antisemittiske eller jødefiendtlige uttalelser. Han har siden fått flere innlegg på trykk i Klassekampen som oser av det samme, senest under tiårsdagen for 9/11, da han skrev om at Mossad hadde folk i New York som visste hva som skulle skje. Antisemittisme er ingen hindring i Klassekampen, man vil bare ikke ha det for tett.

At Lysbakken har samarbeidet med Andresen, er en interessant opplysning. Trondheim har etterhvert blitt et senter for en antisionisme som glir over i antisemittisme. Det får ingen omtale i riksmediene.

Dette nye revolusjonære venstre, med innslag fra Rødt, løsgjengere som Andresen og Marsdal, som på et tidspunkt var leder for Attac, drømte revolusjonære drømmer, og hendelser som de massive demonstrasjonene mot en invasjon av Irak 3. februar 2003 overbeviste dem om at «noe var på gang».

Meland forteller at Marsdal fortsatte å skrive pent om Lysbakken og støttet de SV’erne på Stortinget som demonstrerte mot regjeringens politikk ute på plenen foran Stortinget.

Så følger en interessant opplysning om hvor tett forbindelsen Marsdal-Lysbakken var.

Da Lysbakken i 2005 sa nei til å bli statsråd, var Marsdal sentral. Lysbakken deltok på Manifest-møte, og var enig i at han ville stå friere utenfor regjering. Planen var å få ham som nestleder i SV, en som kunne forhindre høyredreining og snakke om klassekamp.

Dette minner om klassisk muldvarp-virksomhet som kommunister har drevet til alle tider. Lojaliteten ligger ikke hos organisasjonen eller partiet man er medlem av, men til Saken, og den gir moralsk rett til å oppføre seg umoralsk: Man konspirerer og fraksjonerer, alt med den beste samvittighet.

Spioner i fremmed makts tjeneste oppfører seg slik.

Melands opplysninger gjør det berettiget å spørre hva som har vært Lysbakkens motiver og hensikter.

Og slik ble det. (red.: Han ble nestleder.) Samme år foreslo Lysbakken å stenge børsen. Han sa han var marxist og revolusjonær.

Da Lysbakken ble lansert som partileder i fjor, var det bare Olav Gunnar Ballo som ytret seg kritisk om hans revolusjonære innstilling. Pressen mumlet og Lysbakken forsikret at det var lenge siden.

En mann som foreslår å stenge børsen er ikke bare en fantast, han er forblindet av ideologi. Det er grunn til å stille spørsmål ved Kristin Halvorsens og Erik Solheims dømmekraft som slapp denne mannen til ved kongens bord.

Det var i 2009. Meland mener både Halvorsen og Stoltenberg tenkte at det var bedre å holde «venstreopposisjonen» på innsiden enn å ha dem gneldrende på plenen. Men «venstreopposisjon» er ikke et dekkende begrep. Dette er krefter og mennesker som er anti-systemiske: Marsdals økonomi ville senke det private næringsliv, Andresens tanker legitimerer antisemittisme som anti-imperialisme, og Lysbakkens radikalitet skulle fått ben å gå på: Ideologi erstatter biologi innenfor ekteskap og barnevern. Lysbakken har vist at han behersker og er villig til den simpleste propaganda for å sverte høyresiden som kvart-, halv- eller helfascistisk. Som partileder kunne han lagt tyngde bak en venstreside som velger hevn og meningskontroll etter 22/7.

Hans stilling og kandidatur handler derfor om noe langt mer enn «venstreopposisjon».

Nå ligger det møysommelige byggverket til venstresidevennene til Lysbakken i grus.

De var så nær å få sin mann som leder i SV.

Sett fra utsiden er det nå nesten utenkelig at en som var for dårlig til å være ståsted skal bli leder i partiet.

Men også det politiske Norge har hatt vanskelig for å trekke den konklusjonen at han er umulig som leder. Det er ikke bare på SV at «vanlige fortolkningsrammer ikke kan brukes». Det gjelder i høy grad mange av Melands kolleger. De lider av noen av de samme selvmotsigende oppfatninger: De har ideologiske posisjoner som ikke er forenlige med et fritt samfunn og et fritt næringsliv.

The chicken comes home to roost, sier man på amerikansk.

Hvordan var det mulig for en mann som Lysbakken å gjøre karriere uten at han ble saumfart, analysert og konfrontert – noe som uvegerlig ville ført til at han ble droppet? Hans vekst sier noe om motstandsløshet og meningsfellesskap med altfor mange journalister.

Derfor er det nå behov for damage control. Skandalen plasseres hos noen få enkeltpersoner, og de større linjene forblir ukommentert.

Melands viktige artikkel gir nok ledetråder til å se at det handler om noe langt mer enn en forvorpen gutt fra Bergen.

 

Mest lest

Vendepunktet