Sakset/Fra hofta

Den norske konvertitten «Peter» og Ubaydullah Hussain «leker» for fotografen, det er typisk for stemningen i filmen til Ulrik Imitiaz Rolfsen og Adel Khan Farooq. Still fra filmen.

Leder av Fritt Ord, Knut Olav Åmås, mener norsk kultur er for tykk og må bli mer tynn for å inkludere flere. Det lyder fint. Som om Oslo kunne bli New York.

Men Norge er ved å få en ny tykk kultur og Åmås er blant dem som har vært med å tilrettelegge for det.

NRK viste i går filmen Den norske islamisten av Ulrik Imitiaz Rolfsen og Adel Khan Farooq. Målet var å vise at også islamister og salafister er mennesker, ifølge Rolfsen. Hva han nå mener med det. Mener han at de spiser med skje og kniv og går på fortauet ikke midt i gata? At de snakker vennlig til hverandre – slik hele filmen gikk ut på å vise – den fortonet seg mer som passiv reklame og var dokumentar kun i navnet? Rolfsen var slått av hvor kjærlige de var mot hverandre, sier han til Dagsavisen.

Hvordan kan dette være representant for en ideologi som dreper, både muslimer og vantro? Det ga ikke filmen noe svar på. Den stilte ikke en gang spørsmålet. Nettopp denne disconnect, at Ubaydullah Hussain kunne opptre fritt i en time, gjør at filmen snarere vil appellere enn frastøte: Unge muslimer kan reagere med et «han er en av oss, hvorfor blir han behandlet så strengt – han har ikke drept noen».

Det er nettopp det som er problemet: Ubaydullah Hussain er en av dem, og filmen berører ikke en gang hvordan en ung gutt fra Sagene og Bjerke kan havne som rekruttør og tilrettelegger for IS.

Til Rolfsen og Farooqs unnskyldning kan sies at det gjør heller ikke vestlige kolleger. En ung kirgiser sprenger seg selv og 14 medpassasjerer i luften på metroen i St. Petersburg. Aftenpostens Per Anders Johansen skriver  om selvmordsbomberen, susihikokken Akbarzjon Dzjalilov, som kom til Moskva i 2011. I går fikk vi se intervju med lærerinnen i hjembyen Amir Timur som viste frem karakterene han fikk. En flink gutt. Vi fikk se moren som var innkalt til avhør hos politiet. Kameraene fulgte henne nådeløst og pepret henne med spørsmål. Hun var knust.

Fremmede navn, langt borte fra. Det er samme historie i Europa: Anis Amri, tunisieren som kjørte inn på julemarkedet i Berlin etter først å ha drept den polske sjåføren: Bildene av huset han vokste opp i og foreldrene forteller om en verden fjernt fra vår. Men barna deres kommer til Europa i hopetall.

Norske leger, terapeuter, advokater, UDI-sjefen – en hel hær av byråkrater – vil at de skal få være her på permanent basis. Det er opprør i Ap og AUF mot at partiledelsene støtter Sylvi Listhaugs linje om kun å gi midlertidig opphold til de er 18 år.

Når er nok nok? Aldri.

Så lenge disse menneske ikke omtaler eller legger inn faren de ukjente gjerningsmennene utgjør for samfunnet, kan man trygt fastlå at de er med å øke risikoen og truslene mot samfunnet. De må stilles til ansvar. Hver gang det skjer et terrorangrep bør man spørre dem: Hva har dere gjort for å forhindre dette? Svaret er: Ingenting. De vil ikke en gang snakke om det.

Mediene med Per Anders Johansens egen avis i førersetet, svartmaler daglig Donald Trump for hans forslag om innreisekontroll. Wall Street Journal forteller at man vil innføre extreme vetting også av reisende fra visa-waiver-land som Norge. Slik var det under den kalde krigen, og det kunne Per Anders Johansens eldre bror, Jan Otto, ha fortalt mye om: Den gang gravde den amerikanske ambassaden i din biografi og hvis de fikk den minste mistanke om at du var kommunist, slapp du ikke inn.

Men da ville Aftenposten bli nødt for å trekke en parallell mellom islam og kommunisme, og det ville utløst et ras av spørsmål.

For eksempel: Hva er forholdet mellom kommunisme og sosialisme? Det er åpenbart en demokratisk sosialisme, og i Norge har det vært det statsbærende partiet. SV er mer tvilsomt. AKP var åpent anti-demokratisk.

Her er det ubehagelige paralleller til radikal islam dukker opp: AKP’ere kunne uten problemer legge av seg sin undergravende, infiltrerende roller og gli sømløst inn i statsadministrasjonen, kulturliv, helsevesen og medier.

Ca 20.000 var medlemmer av AKP. Det er et ikke ubetydelig tall. Deres innflytelse er langt større enn tallet skulle tilsi, fordi de var borgerskapets sønner og døtre. De visste hvordan systemet fungerte. Foreldrene var glad de omsider sluttet med revolusjon og tok fatt på karrieren.

Men de unge voksne la ikke fra seg ideene. Noe av det fantasifulle forsvant: Forestillingen om at Sovjet skulle invadere Norge med konkrete forberedelser på motstandskamp, gjorde at partiet mistet kontakt med selv sin egen «bakke».

Men den autoritære tenkemåten, den skjematiske måten å se virkeligheten på, den dogmatiske holdningen, forsvant ikke. Den fant også gjenklang i SV og Arbeiderpartiet. Etterhvert som AKP gikk ned overtok SV noe av AKPs fastlåste ideologi. Aps yngre generasjoner ble preget av 68’er-verdier. Den eldre garde var preget av kampen mot kommunistene hvor det ikke var så farlig med metodene.

Her finnes det helt opplagt paralleller til dagens islam: Fra en myk til en hard utgave. Hvis sosialdemokratiet var villig til å problematisere sin egen historie kunne man høstet mye verdifull kunnskap.

Men det finnes ikke noe forskningsprosjekt i Norge som har kartlagt ML-bevegelsens påvirkning på det norske samfunn: Hvilke personer, deres bakgrunn og karriere. En slik kartlegging ville overrasket mange. Det vil si, de på innsiden vet om hverandre. De er Alte Kameraden, og beskytter hverandre. Hele NRK er gjennomsyret av sosialistisk kameratånd. Du bryter ikke de båndene, du kritiserer ikke dine egne.

Denne kameratånden er blitt med over i aksepten av islam og påvirker dekningen av islam. Det heter at man ikke skal skrive negativt, for det vil komme høyrefløyen til gode. Lars Akerhaug har vært åpen om disse holdningene på desken i norske aviser.

Her binder man seg selv på hender og føtter. Av hensynet til Saken, som Solsjenitsyn ville formulert det. Det var noen overordnede prinsipper som overstyrte alt. Norske medier har frivillig innført disse «hensyn».

Journalistene forsvarer ytringsfrihet og kildevern når det rammer en fotograf som følger en jihadist tett. PST opptrer klønete og blir dømt, men mediene unnlater å ta opp at PST har et poeng: Hva veier tyngst – kildevern eller samfunnets sikkerhet? Hadde Rolfsen og Farooq et så tett forhold til Hussain at de ikke opprettholdt profesjonelle grenser? Det er kommet frem at de omtalte hverandre som «bror» og at filmfolkene lånte Hussain en bil. Det er langt over grensen.

Det er lett å forsvare fagets prinsipper, men det kan også være et skalkeskjul for å slippe å se nye problemstillinger.

Document har fulgt mediene og rettsvesenets forhold til Ubaydullah Hussain. Han er frikjent for å ha hyllet konkrete terrorangrep, også som kostet flere nordmenn livet. Det er helt grotesk. Det liberale Norge opererer med to standarder: En for islamister og en for høyreekstreme. Islamistene kan hylle drap på sivilsamfunnet, uten at noe skjer.

Det liberale Norge fungerer som en støtdemper og apologet for salafistene. Venstresiden ønsker ikke å gå inn på hvilke ideer som radikaliserer de unge. Hvorfor ikke? Fordi de finnes i brede ungdomsmiljøer og de får næring av både undervisning og slapphet i norske skoler. Både antisemittisme og antiamerikanisme trives blant norske lærere.

Mediene hetser vår viktigste allierte daglig. Hvilken effekt tror journalistene det vil ha på oppvoksende muslimsk ungdom? Hva skal de si når ungdommen snakker om Vestens krigføring mot den muslimske verden? De har selv levert ammunisjonen.

Derfor blir portrettet av Ubaydullah Hussain på hans premisser. Han fremstår charmerende og omgjengelig.

Jeg traff Hussain oppe på Furuset, vi fylte begge på Start1-stasjonen. Hans kultur er blitt en del av «det norske» i den forstand at det glir inn som del av et større hele. Norske medier og politikere har lenge arbeidet for at det skulle bli slik. De arbeider for aksept av hijab. Blidensol sykehjem i Stavanger har nylig mistet kontrakten med det offentlige fordi de insisterer på en nøytral uniform. Kommunen er støttet helt til topps, av Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Dette er det offisielle Norges politikk: Hijab er en del av det nye store «oss». Hvis ikke du aksepterer det, får du problemer. Det er derfor helt logisk at Mehtab Afsar og Islamsk Råd Norge ansetter en med niqab til kommunikasjon. Det er det offisielle Norge som insisterer på at det ikke er noen sammenheng mellom hijab og niqab. Muslimer ler eller rister på hodet. De vet godt at det er en sammenheng.

Det offisielle Norge legger for dagen en blanding av dumhet, arroganse og naivitet. Men dum er det ikke lov å være.

Etter 22/7 kjørte Knut Olav Åmås som debatt og kulturredaktør en lang debatt om for og mot niqab. Det var den første store debatten om dette salafistsymbolet. Selvfølgelig måtte salafister få komme til orde! En av de som Åmås slapp til reiste rundt på skolene for Foreningen les! Hun het Aisha Shehzadi Kausar og havnet siden i Syria.

Men det er ingen selvbebreidelser eller selvkritikk i norske medier.

Den norske kulturen er blitt tynn, den er blitt utvannet. I stedet har vi fått en annen kultur, og den er så tykk at den også omfatter jihad og niqab.

Det er det vi så i Ulrik Imtiaz Rolfsen og Adel Khan Farooqs film. Tittelen er helt to the point: Den norske islamisten.

Radikal islam er blitt en del av det nye Norge.

 

 

Noen sitater fra arkivet:

LO-nestleder og medlem av Aps integreringsutvalg, Gerd Kristiansen synes moskeens niqabtreff var et «flott intitativ»: «Jeg er av den oppfatning at vi snakker om et plagg på lik linje med hettegenser.» Hun sier videre: «Selv om jeg ikke synes det er spesielt behagelig ikke å kunne se folk i øyne når jeg snakker med dem, så har jeg ikke noe problem med det.»

Document 8. februar 2011

 

Noen artikler blir tydeligere med årene. Knut Olav Åmås forsvar for niqab sto 25. januar 2012 i Aftenposten:

Prinsipper, ikke følelser

Bakgrunnen var at flere hadde reagert kraftig på at Aisha Shezadi blitt engasjert av en offentlig organisasjon til å reise rundt på skolene og holde foredrag om hvorfor hun gikk med niqab. En forfatter hadde sogar tilbakelevert prisen han fikk av foreningen, i protest.

Aisha Shezadi er en bokstavtro, dogmatisk muslim som tilhører en streng minoritet. Jeg står veldig langt fra henne i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger. Likevel trekker kultur— og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende i går en parallell til massemorderen Anders Behring Breivik. Og de som støtter skoleforedragene «legitimerer vold», mener Sandvik. I det siste tilfellet tenker hun trolig på Shezadis sympati for Taliban i Afghanistan, som er frastøtende. Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. Et lite forbehold tar jeg om at jeg ikke har full oversikt over alt hun mener.

«Gjør det AS til ekstremist å kjempe for ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? »

Ses som? Her gjør Åmås seg til døråpner for ideologien bak niqab. Han later som den ikke eksisterer.

«ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler»

Åmås og Aftenposten slapp til niqab-jentene på redaksjonell plass og for å forsvare det måtte de bagatellisere ideologien og gjøre retten til å bære den til en del av demokratiet. Det var groft da og fremstår enda grovere idag.

Aftenpostens «skyld» blir enda større ved at de aktivt stengte ned debatten:

Kommentarfeltet eksploderte, ble stengt etter få timer, og er i dag helt fjernet.

Vi la inn et brev fra en leser:

De stengte debatte om Niqabdama i går kveld, natt. I dag tidlig var tråden borte. Nå er den synlig, men debatten er stengt. Saken var publisert kl 1424 i går, og stengte i natt i to-tiden. Da hadde debatten vært åpen i ca 12 timer. I den perioden fikk den 178 kommentarer.

Niqabdama hadde vært på TV. Også NRK har promotert og normalisert niqab.

Når man fjerner kommentarfeltet sletter man i den kollektive hukommelsen. Hvordan skal ettertiden vite hvor sterke reaksjoner denne ideologien vakte?

Red. skrev kommentaren Postmoderne grenseløshet

Åmås blottla mer av seg selv enn han nok setter pris på i dag: Dette var like etter 22/7 og Åmås klarer å gjøre åpenhet for niqab til en målestokk på demokrati;

Skolene som inviterer henne gjør det trolig av prinsipielle grunner, for å møte hennes meninger direkte. Hun møter en mengde kritiske spørsmål fra aktive elever. For meg høres dette ut som en skole i demokrati og opplysning: Ikke ekskludere og kaste noen ut, men møte argumenter med argumenter.

Og unnskyld meg, jeg trodde dette var noe store deler av det norske samfunnet var enig om etter terroren 22. juli – mer åpenhet, mer demokrati, mer debatt – også som motstandsstrategi overfor de krefter som ikke ønsker dette.

 

Les også

Postmoderne grenseløshet -
Uten fotfeste -
Hege vs. Åmås -
Inn i islams hus -
Dristig -
Viktig dom -

Mest lest

Les også