Aftenposten har over tre dager presentert leserne for Islam Net. Det må skremme vannet av dem som har vettet i behold. Men Aftenposten gir ikke leserne noen anvisning på hvordan samfunnet skal reagere. Er denne form for religion overhodet forenlig med demokratiet som samfunns- og styreform?

De spørsmålene unngår avisen og dermed blir oppslagene stående som en skremmende påminnelse om at Norge har fått en religion hvorav en ortodoks, konservativ del har verdier som er uforenlig med resten av samfunnet. Siden dette er en misjonerende bevegelse, slik avisen påpeker, betyr det at Norge har en bevegelse som aktivt undergraver de verdier som et humant samfunn bygger på. Aftenposten unngår å stille de mest opplagte, logiske spørsmål: Hvordan vil det bli å leve som homofil eller frafallen i et samfunn der Islam Net synes mer?

Homofiles rettigheter er ellers en fanesak for norske medier, men når det kommer til islam viker man unna.

Tror Olga Stokke og Andreas Sletholm at videoene fra Syria og Irak der homofile kastes fra høyhus er utslag av et freak show?

De gjør nok ikke det, men rammene for avisen tillater ikke at man stiller ubehagelige spørsmål.

IS er ikke et freak show. Hvis man lytter til hva konvertitter sier hører man at de er glade for de strenge reglene i salafismen. Det er noe som tiltrekker dem.

ANNONSE

Kjernen i islamismen er at man skal påby det rette og forby det gale. Aktivt. Sharia skal utbres. De vide demokratiske rettighetene Norge har innført de siste tiår gir islamistene stort armslag. Selvfølgelig benytter de seg av det, liksom ML-bevegelsen brukte de demokratiske rettighetene til å skaffe seg innflytelse.

En opplagt parallell til dagens islamisme er ML-bevegelsens utbredelse. Hvordan kunne det norske samfunn gi en totalitær bevegelse så stor makt? Og enda verre: Hvordan kunne dens medlemmer uanstrengt innta viktige posisjoner i samfunnet, hvor de har fortsatt å misjonere for sin antivestlige, antiliberale ideologi?

Hvordan kunne en kulturminister fra Høyre med Knut Olav Åmås som statssekretær utnevne en stalinist til direktør for Nasjonalbiblioteket, som så sent som i august i fjor skrev kommentarer i Dagsavisen, så anti-israelske at det bare var den logiske konklusjon – avskaffelse av staten – som manglet?

Den norske eliten har helt frivillig innlatt seg på dette eksperimentet.

Betydningen av en komparativ studie mellom islamisme og ML vil f.eks være hvordan begge bevegelser unngår å svare på spørsmål om uforenligheten mellom  vedtatte målsetninger og dagens samfunn. Når salafistene får spørsmål om kollisjonen mellom sharia og norsk lov, svarer salafistene at islam gir dem lov til å følge lokale lover.

Da ML fikk spørsmål om væpna revolusjon svarte de at det ikke var aktuelt før de objektive forholdene var slik at revolusjonen nærmest falt ned i fanget på dem som en moden frukt. Det ville uansett ikke være de revolusjonære som brukte vold først, det ville det være borgerskapet som gjorde. ML kom bare til å svare med motvold, nødrett nærmest.

At historien viste noe ganske annet, slapp de stort sett å forholde seg til.

Det samme skjer nå med islamistene. Hverken Aftenposten eller andre redaksjoner setter seg inn i islams historie, og hvis de gjør det holder de funnene for seg selv. Da ville de nemlig oppdage at den underordning og respekt for landets lover bare er temporær, inntil muslimene er mange nok til å bestemme. Nordmenn ser med stigende angst på hvor mye «plass» de krever allerede nå hvor de fortsatt er en liten del av befolkningen. Hva vil de kreve den dagen de er 15-20 eller 35-30 % av befolkningen?

Den respekt de omtaler gjelder for øvrig bare så lenge vertsnasjonen respekterer islam. Den dagen de lærde kommer til at den ikke gjør det, kan muslimene gå til jihad, til forsvarskrig. Definisjonen ligger ikke hos norske myndigheter, den ligger hos de «lærde». F.eks. kan forholdet til Israel eller USA være en slik konfliktutløsende årsak. Hvis oppfattelsen er at en eller begge land fører krig mot muslimer, kan det være nok til å oppsi lojaliteten til Norge. I realiteten er det det mange av Syria-farerne gjør når de reiser nedover. De er salafister, og ser på Norges engasjement i Afghanistan og Irak som antimuslimsk.

Forståelsen for Israel er også antimuslimsk. Derfor har forsvaret for Israels forsvarskriger fått et helt annet skjær enn tidligere. Nå handler det om en rettferdighet som er jihads rettferdighet. Denne utviklingen og disse motsetningene vil hverken norske myndigheter eller norske medier anerkjenne.

I stedet skremmer de vannet av leserne, som forstår mer enn det de kan lese.

Aftenposten unnlater å nevne det største problemet: At både salafister, islamister og vanlige konservative muslimer bruker de samme kildene. Derfor protesterer de mot forsøk på definisjoner av en snill og slem islam. Det finnes bare en islam.

Der stopper Aftenposten opp og tør ikke gå videre.

Olga Stokke og Andreas Sletholm tør ikke ta opp at problemet oppstår når en religion påberoper seg en tekst som er skrevet i evigheten, dvs før tiden, av Allah selv. Teksten er uforanderlig. Det er derfor ikke lov med en fortolkning som gjør religionen forenlig med et moderne samfunn, det er samfunnet som skal endres.

Aftenpostens reportasjer har vist i hvilken retning. Ikke alle muslimer er for en slik utvikling, men poenget er at denne retningen som Islam Net representerer har full dekning i tekstene. Så lenge de er gyldige vil islamismen vokse. De suger næring og styrke for tradisjonen. Når heller ikke en skulær avis tør å utfordre dem, signaliserer den svakhet og sviktende selvtillit. Et slags: – Også dette hører til i det nye Norge. Lik eller mislik det, men slik er det.

Virkelig? Og hvor lenge vil det kunne bestå?

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629