Kommentar

Aftenposten har et fire sider oppslag om Hege Storhaug og hennes forslag til hvordan Norge skal håndtere radikal islam. Bare forsiden er egnet til å gi leseren bakoversveis.

IMG_3222

Men hva slags «sveis» man får avhenger av ståsted. Perspektivet er det helt sentrale i enhver diskusjon om islam. Men Aftenposten hopper glatt over sitt eget perspektiv og later som det ikke eksisterer. I stedet bruker avisen sin egen retorikk, der et begrep som polarisering har en inneforstått betydning.

Polarisering/definisjon

I denne retorikken er Storhaug en av de som polariserer. Nå gjør Aftenposten seg overbærende og forsøker å forstå. Men oppslaget etterlater ingen tvil om at oppdraget mislyktes.

At «polarisering» er et retorisk knep som skjuler Aftenpostens egne premisser, kommer selvsagt ikke frem og Storhaug ville hatt store problemer med et intervju som kom til å handle like mye om spørsmålsstillerne. Men det er eneste måten å forholde seg til mediene på. Ellers blir resultatet på deres premisser og Storhaug og andre betaler prisen.

Polarisering brukes verdiladet, som et onde. Men det sentrale spørsmål er: Hvem definerer hva som er polariserende? Det er opplagt at den som har definisjonsmakten har stor politisk makt i den verdikampen som foregår.

Norske medier erklærer sin uskyld og gir seg selv og hverandre immunitet. Storhaug har gjennom mange år vist stor utholdenhet og styrke som har stilt opp igjen og igjen, i norske medier.

Blanke

Hvis Aftenposten hadde gjort hjemmeleksen sin ville Olga Stokke og Solveig Ruud ikke gått blanke til intervjuet. De ville stilt mer intelligente spørsmål. De ville vist at de kunne tenke. Det gjør ikke norske journalister når det gjelder alt som har med islam, multikulturalisme, menneskerettigheter og flyktninger å gjøre. De driver skyttergravskrig og later som det er dialog.

Denne dobbeltkommunikasjonen har etterhvert skapt stor frustrasjon blant leserne. Jeg merker at jeg selv mer og mer lar norske aviser ligge, etter å ha bladd gjennom dem. Det er for mye dårlige nyheter som er gjengitt på en måte som ikke er til å få forstand av. For hver artikkel må man «korrigere» og rense opp for å holde styr på hva som er hva. Det er slitsomt og trettende. Jeg tror mange er trøtte av norske journalister.

Et stykke forlagshistorie

Derfor har Hege Storhaug fått luft under vingene med sin bok Den 11. landeplage. På tross av bokhandlernes og medienes boikott. Bare dette faktum i seg selv: At de institusjoner som skulle sørget for at nye ideer slapp til, aktivt blokkerer eller fortier, hadde fortjent bred offentlighet. Men det får den ikke, for de samme medier sørger for at det ikke skjer. Slik vi heller ikke hører om hva som skjer i Danmark eller Sverige. Nordmenn ville blitt langsomt dummere hvis det ikke var for alternative medier og internett.

Aftenpostens oppslag er preget av ambivalens. Innledningsvis innrømmes det at:

Storhaug har kort sagt blitt en stemme som flere i norsk politikk i økende grad lytter til.

Hvorfor? Her sauser Aftenposten Sylvi Listhaug, flyktningstrømmen og veksten i radikal islam før Stokke/Ruud nevner Storhaugs skille mellom Mekka og Medina-islam. Det er bokens styrke at den viser dette klare bruddet: I Mekka fikk Mohammed ti tilhengere på like mange år, ved kun å stole på ordet. I Medina ble hans krigsherre og politiker. Suksessen kom i takt med at hodene rullet. Det er den brutale sannheten om «fremgangen» som norske lærere ikke vet hvordan de skal forholde seg til. De får ingen hjelp.

Å «forstå» samtiden

At dette skal være omstridt eller nytt i dagens Norge sier noe om en uforberedthet. Det er vanskelig ikke å tenke tilbake på tredveårene da Aftenposten hadde den samme snu-kappen-etter-vinden-policy: De var ikke nazister, men de «forsto» Tyskland. Slik Aftenposten av idag «forstår» islam. Da er det mye man ikke forstår, hvis man satser på fornuft og intellekt.

Intervjuet med Hege Storhaug og kommentarene avisen har hentet inn, blir derfor en studie i retorikk. I en øvelse som består i å avkle og avvæpne motstanderen. Det finnes ingen dialog mellom Ruud/Stokke og Storhaug.

La oss da anvende mot-retorikk, så kan leserne avgjøre hvilke argumenter som er logiske, empiriske og fornuftige.

Ord som definerer og ord som dreper

Første bud: Hva betyr ordene? Journalister er et laug som er enige om å bruke en bestemt terminologi. De har bestemt at islam er forenlig med vestlig kultur og demokrati. Hvis noen utfordrer denne terminologien kan man tilkalle et kobbel av «forskere» som pulveriserer argumentene, eller: vel så ofte personen som fremsetter dem. ( Jeg kan ikke dy meg, men må tenke på at det finnes en korrespondanse mellom disse «forskernes» uvilje til å forstå andre enn sine egne, og deres perfide personangrep. De vil sable ned, fordrive, og spranget over til islamistenes behandling av andre muslimer og vantro er ikke stor.)

Det spiller ingen rolle om vedkommende er statsråd i en norsk regjering. Enhver som truer den etablerte, fastlagte retorikken, skal tas. Tas ned, kompromitteres, stilles ut i gapestokk og utstøtes.

Sylvi Listhaug har fått en behandling som folk langt utenfor FrPs rekker reagerer på. Den demonstrerer en metode.

Straff én, oppdra hundre

Mediene driver et risikospill. Folk tenker: Hvis man kan gjøre dette mot en norsk statsråd, hva da med den vanlige kvinne og mann? Hva med meg? Derfor holder de kjeft.

Det er nok meningen.

Behandlingen av Hege Storhaug følger samme mønster, men liksom stemmer ved et valg, er kjøp av en bok en måte å stemme på. Et opplag på – 40.000 – uten noe salgsapparat, sier noe. En parallell er Thilo Sarrazin som med sin Tyskland avskaffer seg selv ble den største forlagssuksess etter krigen. Anonym i Norge.

IMG_3224

Hvordan stanse Hege Storhaug? kunne vært undertittelen på Aftenpostens oppslag. Av fire bilder har de valgt et til forsiden hvor hun ser oppgitt og sliten ut. Teksten: Vil sensurere Koranen, stenge moskeer og sette inn soldater ved grensen virker som en kommentar til henne som person. Det er det publikum blir opptatt av: Hva slags person er dette? Forsiden blir en avstemning i følelser: Hva synes du om Hege Storhaug? For eller imot? Med usynlig undertittel: For hun er ganske ko-ko, ikke sant? For oss som vet hva som er realitetene, dvs hva man kan og ikke kan? I en slik utlegning er det Storhaug som blir ekstrem.

Det var slik borgerskapet bøyde seg for nazismen på tredvetallet. De var ikke nazister, men det var den veien vinden blåste. De ville være anstendige.

Retorisk knep: Få objektet til å fremstå slik det passer din egen retorikk. Litt senere i intervjuet skal Olga Stokke spørre om ikke Storhaugs forslag vil virke «polariserende»?

Men selve utgangspunktet for Aftenpostens intervju er polariserende og marginaliserende. Det spiller på magefølelsen: Denne personen er farlig, eller – nok en eufemisme – kontroversiell. Better stay clear!

Men in Black IV

I filmene Men in Black har Will Smith og Tommy Lee Jones en smart dings som de kan bruke til å slette folks hukommelse, slik at det bare er de som vet hva som egentlig skjedde. Norske journalister har en slik dings, og de bruker den på seg selv. Hele tiden. Det gir over tid konstant hukommelsestap. Norske journalister kan ikke huske hva de selv skrev i forrige uke.

Storhaugs problem er at hun ikke forstår norsk historie som en åndelig reise. Når hun skal definere hva som kolliderer mellom islam og Norge nevner hun frihetsverdiene: Likestilling mellom kjønnene, at alle mennesker er likeverdige, religiøs frihet med rett til å falle fra og ytringsfrihet.

Men problemet med disse frihetene er at de er knyttet til en tradisjon og konkrete samfunn. Europeiske land har gjennomgått prosesser som gjør at vi har noe til felles, til tross for store forskjeller. Trykket utenfra gjør oss, vil jeg mene, mer bevisst på at vi er europeere. Det skjer på tross av EU og overnasjonaliteten i Brussel. Den er ved å gå i oppløsning, men den europeiske bevissthet er økende. Her ligger et stort ugjort arbeid og venter: Hva står vi for?

Her er jeg også rykende uenig med Storhaug: Vi er på ingen måte lost. Kampen for Europa har såvidt begynt. Vi har en fantastisk historie å se tilbake på, og i møtet med en umoderne, ureformert religion/kultur trenger vi å mønstre det beste i denne tradisjonen og vi trenger det for å matche det beste og verste i andre kulturer. Husk: Andre trekker også veksler på dårlige sider ved deres kultur, vi skal forsøke å gjøre det motsatte. Men hva krever det, for å unngå at vi vekker de onde sidene ved vår historie?

Ja, vi trenger å være patriotiske på vegne av oss selv, og ikke på vegne av en diffus verdenskultur. Men mediene hakker løs på enhver som måtte forsøke å være nasjonal eller konservativ, ja selv liberal med ryggerad. Det er forbløffende å lese: Akkurat som i tredveårene synger Aftenpostens nye overkommentator Frank Rossavik om de autoritære stormaktenes uimotståelige makt; Russland og Kina.

Vi har vært der før: En sønderrivende kritikk av vårt eget og en vilje til å se saken fra fiendens synsvinkel. Egentlig er det ingen fiende.

Defaitisme, nederlagsstemningen, var en sterk komponent i nazismens seiersrekke i Europa, før 1. september 1939.

Den norske eliten er mer opptatt av å gnåle om Samuel Huntington som en fæl mann, lenge etter at utviklingen har gitt ham rett. Vi står på stedet hvil.

Sosialdemokratiet

Norske medier er blitt bekjennende og moralistiske: Et vedvarende gnål. Men hvis du forsøker å nevne ordet Kristus ser folk seg brydd rundt. Vi skammer oss over vårt eget og etter en stund tror folk det skal være slik. Kristne er blitt en marginalisert gruppe. Men et samfunn uten en levende kristendom vil heller ikke ha noen levende humanisme.  Vår humanisme springer direkte ut av den antikke kulturarven, middelalderen, renessansen, reformasjonen, den vitenskapelige revolusjon, opplysningstiden og under det hele ligger møte med tømmermannen fra Nasaret.

Man kan ikke pick and choose. Historien er ikke à la carte.

Hverken Storhaug eller Aftenposten har noe forhold til kristendommen. Det gjør at de snakker om noe i rommet som de ikke forstår. Storhaug er ærlig nok til å si at hun ikke tror og at Vesten var heldig. Vi fikk Jesus, ikke Mohammed.

– Fordi vi var heldige. Jeg er ikke personlig troende, men jeg har erkjent at vi var veldig heldige med Jesus. Han var verdens første hippie og pasifist. Han drev ikke med flerkoneri, han løftet aldri et sverd, men vendte det andre kinnet til.

Det er en tankevekkende påpeking. Men kanskje ordet hippie er nøkkelen her. For Storhaug og min generasjon var Jesus en hippie, og hippiene har påvirket hele etterkrigssamfunnet. Man kan fortsatt si det er en blanding av Marx og flower power. Men her kommer villfarelsen: Jesus var ingen hippie.

Mennesket gjør en oppdagelse, får en ny tanke, når den blir akseptert av alle blir den forslitt. En vane. En tro, i betydning forestilling, som ikke blir prøvet, overprøvet, hverken av en selv eller andre.

-Det vannet jeg gir dere er noe annet, sier Jesus. Det er Ordet.

Noe av problemet er at det levende Ordet er noe som er vanskelig å forstå for det postmoderne mennesket. Dermed forsvinner mye. Hvis man ikke forstår Jesus Kristus som levende gud mister man også kristendommens historiske betydning av syne.

Sosialdemokratiet er tuftet på verdier, og disse verdiene hadde en emosjonell, ideell drivkraft, som var knyttet til pietismen, lekmannsbevegelse og fromhet. Sosialdemokratiet er både i spenning til kristendommen og har latt seg bevege av den.

Men hva skjer når saltet mister sin kraft?

Det har undret meg at Storhaug flere ganger har sagt hun er sosialdemokrat. Hun har sogar hyllet Jens Stoltenberg og holdt ham frem som kontrast til Jonas GS. Hva er forskjellen?

En annen sosialdemokrat er Per Edgar Kokkvold som skriver engasjert om verdiene vi ikke må gi slipp på. Det er de samme som Storhaug forsvarer.

Men disse verdiene skaper ikke seg selv, og sosialdemokratiet i Norge har slått inn på en kurs som eroderer disse verdiene i rasende fart.

Det handler om de verdier Storhaug nevner, men det handler også om økonomi: Et mer forskjellig Norge gir et Norge med økende forskjeller, med større ulikhet. Hvis denne ulikeheten er sammenfallende med ulikhet i kultur, etnisitet, hudfarge, religion vil tilliten mellom grupper ha vanskelighet for å etableres, og det vil gå helt ned på individnivå.

Myndighetene har svart på disse problemene med kampanjer, men uansett hvor mye de skriker og presser: Folk i bedrifter ansetter ikke folk som betyr produksjonstap og sosiale gnisninger, folk vil helst ikke ha dem som naboer – da det gir verditap og igjen – og hvis myndighetene tror at altruismen i folket er så stor at det er villig til å ofre hverdagen og fremtiden, så tar de feil.

Derfor flytter folk, de bytter bolig og de skifter skole. Dette skjer over hele Europa der det blir for store utskiftninger, og det skjer særlig der det blir mange med muslimsk bakgrunn. Dette er empiri, men Aftenposten vil ikke forholde seg til det, og heller ikke «ekspertene» de har tilkalt.

Derfor må Storhaug starte på scratch. Hun viser til den store undersøkelsen som viste at rundt 40 prosent av muslimene oppfylte kriteriene for å være uforsonlige, mens bare en liten andel kristne var det.

Det finnes hundretalls undersøkelser som viser det samme. Men Aftenposten og norske medier vil ikke forholde seg til dem. De later som de ikke eksisterer. I stedet lar de «eksperter» som Olav Elgvin, Lars Gule, Usman Rana og Basim Ghozlan kommentere denne ene undersøkelsen og Storhaugs forslag.

Denne form for «kommunikasjon» gjør at publikum enten gir opp og søker seg andre beitemarker, eller de blir som Aftenposten: Fulle av sinne og avsky for islamkritikeren Hege Storhaug.

Det er Aftenposten som polariserer

Uredeligheten i Aftenpostens retorikk har gått dem i blodet. Det blir vanskelig å nøste opp trådene og få et oversiktlig bilde.

Ett eksempel: Storhaug sier noen ubetenksomme ting. Punktet om at Storting og biskoper skal bidra til å redigere Koranen er ikke veloverveid. Det ser helt bort fra at en religiøs tekst er avhengig av autoritet. Hvilken autoritet vil en tekst ha som ikke-troende har redigert? Hvis noen i dagens opphetede klima gjorde alvor av slike planer ville det bli blåst til jihad og det vil være en krig som svært mange såkalte «moderate» ville slutte seg til. De som mener at jihad skal være defensiv.

Men i stedet for å ta Storhaug i beste mening – problemet med de hatefulle, krigerske, imperialistiske versene – og følge hennes premisser, velger Aftenpostens to utsendte å gjøre det motsatte: Stille seg uforstående og spørre: Hva! Hvordan skulle det skje?

Primære og sekundære årsaker

Olga Stokke og Solveig Ruud gir et illustrerende eksempel på teknikken med å ignorere primære årsaker og konsentrere seg om sekundære. Douglas Murray er glimrende på dette punkt.

Den primære årsak er Koranen som er en forvirrende samling tekster. De nyeste versene er de mest blodige, og siden islam praktiserer abrogasjon, dvs at de nyeste versene har forrang fremfor de eldre, er sverdversene høyst levende.

Men det vil ikke Stokke og Ruud forholde seg til. Liksom de heller ikke vil forholde seg til jødehatet og jødeforfølgelsene i Europa. Når Storhaug sier:

Det er der (red.: Koranen) man henter inspirasjon som gjør at det i dag nesten ikke finnes jødiske institusjoner uten politibeskyttelse i hele Vest-Europa.

later Stokke og Ruud som de ikke hører det. De vet utmerket godt at det er en sammenheng mellom antisemittisme og den muslimske innvandringen, men de velger å la det ligge. Det er for vanskelig.

Aftenposten må systematisk ignorere primær-årsakene for å kunne opprettholde en versjon der det er de sekundære som er de viktige. F.eks er det Storhaug og andre islam-kritikeres skyld at muslimer får styggge blikk på gaten.

Dette spillet driver norske medier i flokk: Det skapes en fortelling om en høyreside som er hatefull og farlig. Den begynner i utkanten av Høyre og omfatter nesten hele FrP og alt som er til høyre for det.

Når synger også PST på samme visa og kobler islamkritikk til høyreekstremisme.

Sikkerhetstrussel

Den mest direkte og opplagte konsekvens er at de øker sikkerhetstrusselen mot de personer som står frem som kritikere av islam. Det gjør de med samme intetanende, naive, enfoldige væremåte som når muslimer ikke vil erkjenne deres posisjon i et moderne samfunn.

Derfor har Storhaugs oppslag en høy pris. Aftenposten gjør hennes profil skarpere. Hun fremstår mer ekstrem: Selv Per Sandberg tar nå avstand.

IMG_3225

Har det i det hele tatt noe krav på seriøsitet å spørre Basim Ghozlan, Usman Rana eller Lars Gule hva de synes om Hege Storhaug?

Igjen konstaterer vi at i alvorlige spørsmål rundt nasjonens fremtid, velger Aftenposten sabotørens rolle. Beklager, men det er vanskelig å finne noe annet ord som er adekvat.

Vi trenger desperat til en opplyst debatt. Men Aftenposten vil ikke gå inn på premisser som er andre enn deres egne, og disse passer med et islam som er integrert i det norske.

Det trengs bare noen sunne prinsipper: En forståelse av hva en opplyst samtale består i og en forpliktelse på sannheten. Det er tøft, men jo større problemer vi påtar oss, jo større er behovet for sannferdig tale. Noe annet er feighet.

Det norske hus

Hvordan står det til med det norske huset Jagland ville bygge når en «konservativ» biskop, fungerende preses, Halvor Nordhaug, får seg til å si:

 – Jeg vil minne om at det står en del ganske skremmende ting i Det gamle testamente også, men for de fleste kristne er det klart at man ikke kan overføre alt til vår tid. Sånn tror jeg også at mange muslimer vil tolke Koranen, sier han.

Mange? Kanskje biskopen burde vært utfordret på hvor mange og hvor han har dette fra? Er dette et presisjonsnivå som vi bør forvente av en biskop i den norske kirke?

Nordhaug ser heller ingen mulighet for at myndighetene skal stenge de mest fundamentalistiske moskeene. Han poengterer at det i prinsippet ikke er noen forskjell på å kriminalisere lederne i en moské og å fengsle en MC-klubb basert på mistanke om kriminalitet. Det kan man bare gjøre om man mener de bryter norsk lov.

Ingen forskjell? Driver MC-klubbene misjonering og krig basert på hellige tekster, hisser de til krig og hat mot det omkringliggende samfunn?

Man forstår at Nordhaug har en state of mind som får ham til å si ting som er det rene bullshit. Den samme state of mind gjorde at han ikke klarte å forrette i et lokalt menighetshus der det hang et israelsk flagg.

Vi har en kirke som ikke tror på Kristus og et sosialdemokrati som avskaffer seg selv. Og det skjer i rasende tempo.

Fart vs substans

Men vi må ikke forveksle fart med substans. Når Storhaug sier at Frankrike er tapt, sprer hun nederlagsstemning. Det kan bare styrke fienden.

Frankrike er en stor og viktig nasjon med en rik fortid. Det har fortsatt store ressurser, intellektuelt og politisk. Les Alain Finkielkrauts Den ulykkelige identiteten. Den tar for seg nettopp de problemer Storhaug er opptatt av og som Aftenposten forsøker å skyve over på henne. Det er ikke enkle spørsmål. Det finnes opplagt en fristelse til en shortcut, til å skjære gjennom og gå for radikale løsninger. Storhaug tar ikke til orde for slike. Hun er moderat, de tiltakene hun foreslår er ad hoc, fortvilte forsøk på å senke farten.

Ved å fremstille moderate stemmer som ekstreme er mediene og den politiske klassen med på å legge forholdene til rette for virkelig ekstremisme blant europeere. Da vil de ha fått den symmetrien med jihadister som de lenge har påstått islamkritikerne utgjorde.

Ekstremismen begynner der folk gir opp. Der de finner ut at det ikke nytter. De blir ikke lyttet til, de blir skviset økonomisk, sosialt og politisk.

Da kommer ekstremismen og når den først begynner å rulle er den vanskelig å stanse.

Les også

Attentatet på Hege Storhaug -
Uten fotfeste -
Er de enige? -
Oppgjøret -

Les også