Kommentar

Statssekretær Laila Bokhari sammenligner Hege Storhaug med Arfan Bhatti. Når Per Sandberg reagerer svarer Bokhari med at ytringer ikke må bli stående uimotsagt når de er tatt ut av kontekst.

Sandberg blir sint, for dette er det samme som å si at heller ikke regjeringspartneren FrP er stueren. Da må noen inn og glatte over, enten det er Julie Brodtkorb eller Bokhari selv som ringte til Sandberg onsdag kveld.

Gardermoen  20110818. Portrett av Laila Bokhari, medlem av 22. juli-kommisjonen. Foto: Thomas Winje Øijord / Scanpix

Bokhari mener nok det hun sa til NRK Salongen mandag:

– Hvis Arfan Bhatti og Hege Storhaug blir stående uimotsagt, mener jeg vi har en utfordring i å skape et debattmiljø slik at deres meninger ikke blir sannheten.

Sandberg leser henne helt riktig når han svarer:

– Jeg har i dag tatt kontakt med Statsministerens kontor for å si fra om at dette ikke er akseptabelt. Bokharis uttalelse er ikke forenlig med regjeringens. Og slettes ikke forenlig med FrP. Hege Storhaug er en meget viktig stemme i denne debatten, ikke en «farlig» stemme slik Bokhari fremstiller dette. Jeg forventer at SMK klart og tydelig slår fast at dette IKKE er forankret i regjering, sier nestlederen.

Men de politisk korrekte svarer aldri up front i slike spørsmål. De tåkelegger. Generaliserer, unnviker.

Det er bemerkelsesverdig at statsministerens nære medarbeider ikke gir Sandberg rett, men understreker hvor viktig Bokhari er.

– Bokhari er en stor ressurs for statsministeren og blir satt stor pris på. Bokhari ringte på eget initiativ til Sandberg i går kveld (tirsdag) etter å ha hørt at Sandberg stilte spørsmålstegn ved det hun hadde sagt, sier statssekretær Julie Marie Brodtkorb til VG.

Politisk signal

Det er naturlig å lese støtten til Bokhari som et politisk signal.

Fem statsråder har torsdag et innlegg i VG, som politisk «flukter» med Bokharis utsagn: Det er et statement om radikalisering og ekstremisme, undertegnet av Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende,  EU-minister Vidar Helgesen, barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne,  og  justisminister Anders Anundsen. Stort tyngre får det ikke blitt.

Erklæringen kunne like gjerne vært forfattet av den rødgrønne regjeringen. Det finnes ingen ideologiske forskjeller. Synet på ekstremisme er det samme.

Ekstremismen er ikke ideologisk. Den er ikke religiøs. Den er generell.

 

Å stå samlet mot voldelig ekstremisme, uansett om den kommer fra ytre høyre, fra jihadister eller fra et annet sted, er en stor og krevende internasjonal oppgave. Vi må være i stand til å møte utfordringen globalt, så vel som regionalt, nasjonalt og lokalt.

Men med regjeringens utgangspunkt vil man ikke være i stand til å møte noe som helst.

Botemiddel: Sannhet

Det eneste som kan beseire ekstremismen er sannhet. At man tør beskrive fenomenene slik de er. Hvis man ikke tør det har man tapt i utgangspunktet.

Norge har lenge ført en kurs der man tror man må inngå allianse med såkalt moderate muslimer, og for å klare det må man sørge for ikke å fornærme dem.

Men for ikke å fornærme dem kan man heller ikke ta opp hva som forårsaker at så mange muslimer blir voldelige ekstremister.

Dermed har man stilt seg selv sjakk matt før man får begynt.

Oppskrift

Oppskriften på hvordan man skal bekjempe radikal islam – et ord som heller ikke finnes i regjeringens vokabular, slik det heller ikke finnes i Obamas – står klart og tydelig beskrevet i Ayaan Hirsi Alis siste bok Kjetter.

Der forklarer hun hvor dypt problemet stikker:

Ekstremismen regjeringen vil bekjempe er forankret i islams hellige tekster. Hvis man vil gjøre noe med problemene må man derfor gå inn for en reform av islam. Visse ting må erklæres foreldet. Men det er umulig så lenge Koranen er skrevet av Allah i evigheten og således er uforanderlig. Tekstene kan hverken fortolkes eller historiseres. De er hevet over historien, over menneskeskapte lover.

Dette vet enhver som har brukt tid på temaet. Men ikke den norske nomenklaturen. Den vil ikke vite.

Allianse

I stedet har den alliert seg med såkalt moderate muslimer. De kan være av ulike nyanser, men de har noe til felles: De ville aldri drømme om å kreve en islamsk reformasjon.

Disse moderate og det norske politiske miljøet er enige om at islam, det egentlige islam, ikke har noe med vold å gjøre.

Når jihadistene roper Allahu Akbar når de dreper, er dette et misbruk av religionen, slik kristne har gjort før dem.

Det er bare ikke sant.

At muslimer har vanskelig med å erkjenne dette overfor «andre» er så sin sak. Men når den norske eliten gjør dette til offisiell politikk i vårt navn, er det på tide å si fra. Da blir vi gisler for islams problemer.

Det kan vi rett å slett ikke finne oss i.

Dette er ikke oppskriften på hvordan man bekjemper ekstremisme, det er oppskrift på veien inn i sharia-staten.

Smerte

IS_insurgents,_Anbar_Province,_Iraq

Foto: IS-krigere kneler i ørkenen i Anbar-provinsen i Irak i 2014, med Abu Waheeb i spissen. Regjeringen ønsker å skyve IS ut og betrakte dem som avvikere, som misbrukere av religion. De vil gjerne beskytte islam, men siden dette er faktuelt feil, og de tekstene IS påberoper seg er autentiske og autoritative, og de samme som vanlige muslimer benytter, fungerer beskyttelsen stikk motsatt: Den gir islamistene handlingsrom og unnlater å kreve at muslimer tar et oppgjør med de voldelige sidene av sin religion.

All forandring er smertelig. En reform av islam vi være en smertefull prosess for svært mange muslimer. De vil derfor ikke. De benekter at det i det hele tatt er noe problem. Utad sier de at IS, Boko Haram osv ikke er muslimer. Dette er selvsagt tøv. Islam er motoren i deres univers. Al-Azhar-universitet har nektet å erklære IS for kjettersk. Det sier sitt.

Hirsi Ali peker på problemets kjerne:

For det grunnlæggende problem er, at flertallet af de i øvrigt fredelige og lovlydige muslimer ikke vil vedkende sig – eller endsige afvise – den teologiske fuldmakt til intolerance og vold, som er indlejret i deres religiøse tekster.

Det kan det være mange grunner til. En slik erkjennelse vil bety tap av ansikt og skape splid innad.

Alternativene

Men hva er alternativet: Hvis man ikke gjør noe, eller bare spiller for galleriet, vil muslimenes omdømme være i hendene på fanatikere som har erklært Vesten krig. Hvordan vil det da gå med muslimenes stilling i Vesten?

Man kan velge å ta kampen opp mot ekstremismen, men da må man også ta en revisjon av islam, hvis man vil gripe problemet ved roten. Så lenge de autoritative tekstene rommer oppfordringer til vold, vil ekstremismen bestå.

Det komplett ubegripelige og på mange måter utilgivelige er at vår egen regjering, våre egne myndigheter, støtter muslimene i at det ikke er fra tekstene at radikaliseringen oppstår. De freder dagens islam.

Dermed er vi stuck. Det blir ingen forandring, annet enn til det verre.

Det er handlingsplanen mot radikalisering i praksis. Et tomt slag i luften. Bortkastede krefter og blikket vendt i feil retning. Samtidig bekrefter det muslimers følelse av at de ikke trenger ta et oppgjør.

Hvilke konsekvenser har det for forholdet til omgivelsene?

Planen kunnet hett Handlingsplan for polarisering av befolkningen.

 
Raser mot Erna-rådgiver: Hun sidestiller Hege Storhaug med terrorister

Vi må løfte fram stemmene mot voldelig ekstremisme

Les også

Stoda -
Sannheten må marsjere -
Grøten -
Attentatet på Hege Storhaug -
Øvelser -