Kommentar

Hege Storhaug er ikke et problem. Hun er en som forsøker å delta i debatten. For dét blir hun spiddet av den snakkende klassen.

Politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, må tåle å bli holdt frem som eksempel på en dobbeltmoral, et hykleri og en skruppelløshet uten sidestykke.

Det er ikke muslimer som islamiserer Norge. Det er Aftenposten, NRK, VG, Dagbladet, Bergens Tidende, Adressa, Fævennen, Aftenbladet – som alle synger i samme kor. Det er redaktører som Harald Stanghelle, Trine Eilertsen og Frank Rossavik.

Jeg er overbevist om at det finnes en god del journalister som brekker seg over det de er med på. Men de vet at hvis du ymter frempå, er du ute. Da blir det en «samtale».

Men det verste er ikke Aftenpostens umoral. Det verste er det intellektuelle selvmord. Mordet på fornuften.

Hvis vi mennesker ikke får lov å bruke fornuften i hverdagen og i offentligheten, vil det skje en åndelig korrumpering. Redaktører som Eilertsen er representant for denne korrumperingen. Det er ikke bra for det åndelige helbredet å lese Aftenposten.

Scene 1: Ureformert islam

Aftenposten gjør et stort oppslag om Hege Storhaug. Hun gir en beskrivelse av en situasjon i Norge og Europa som handler om konflikten mellom islam og Vesten. Storhaug har noen forslag som ikke er konsistente med hennes egen beskrivelse av islam. Hvis islam er så innelåst og voldelig som hun sier, hva ville reaksjonen bli om Stortinget skulle forsøke å redigere muslimenes hellige bok?

Men Storhaug er inne på det samme som Ayaan Hirsi Ali sier i sin siste bok: Islam må reformeres. De voldelige delene må legges døde. Men hvordan det skal gjøres, er et stort ubesvart spørsmål. Det er en tung kamp. Aftenposten har selv hatt intervjuer med norske muslimer som er blitt liberale, vestlige eller forlatt religionen. De har ikke hatt det lett. Allikevel later Aftenposten på redaksjonell plass som om dette ikke teller. Det er ingen tegn til erkjennelse.

Scene 2: Melker saken til egen fordel

Når avisen derfor skal kommentere kjempeoppslaget om Storhaug – som de har melket i mange utgaver – (og man lurer på: Var dét poenget? Var det kommersielle motiv? Var det å ta et fenomen – Storhaug og boken – og melke den for hva det var verdt?) Man spør seg: Er det for å spidde henne og etterlate henne isolert og alene, mer alene enn da hun gikk inn i fighten?

Det vil si: Storhaug er slett ikke alene. Dette har Aftenposten selv konstatert og sagt var grunnen til at de valgte å intervjue henne: 40.000 solgte bøker. Hvor kommer kjøperne fra?

Aftenposten må vite at mange vil følge Storhaug i tykt og tynt. Ønsker Aftenposten å radikalisere eller marginalisere dem? De to ordene har jo en indre sammenheng og ville passe den snakkende klassens interesser.

Scene 3: Svikter og forspiller en historisk sjanse

Vi har derfor ikke bare dobbeltspill. Vi har trippel- og kvadrupel-spill.

Resultat: Folk blir slitne mentalt. Slik opplever vi norsk offentlighet. Folk trekker seg tilbake. De føler at debatten er umulig å forholde seg til. De mener at det ikke er mulig å finne holdepunkter for en fornuftig gjennomlysning.

Men dét er det selvsagt. Selvsagt er verden intelligibel – begripelig –, spesielt i nettets tidsalder. Men den snakkende klassen bruker nettet som slagmark for sine «private» kriger og for å formørke offentligheten. Det er et slags forræderi, et utilgivelig forræderi.

Eilertsen, Stanghelle og alle hennes kolleger forspiller en enestående historisk anledning. De kunne gjort Norge mer åpent, mer internasjonalt, mer kosmopolitisk, skapt en forening av det nasjonale, det lokale og det universelle.

I stedet gjør de det motsatte: De moraliserer, dømmer, utstøter og tilintetgjør, for det presset de utsetter mennesker som Storhaug for, er umenneskelig.

Scene 4: Forstillelsen

Hvis Trine Eilertsen og Aftenposten hadde erklært at de står last og brast med muslimene og deres offisielle representanter, ville det vært rene linjer. Men dét gjør de selvsagt ikke. Man må finne ut av det selv.

La oss gjøre litt detektivarbeid og se hvordan Eilertsen kommenterer, og så la det karakterisere henne selv.

I første avsnitt oppsummerer hun sin posisjon:

Hege Storhaug har lagt frem sine svar på integreringsutfordringen. Svarene er preget av konfrontasjon og et brudd med de verdiene Storhaug sier hun kjemper for.

Stikkordet er konfrontasjon. Storhaug mener det er konfrontasjon, Eilertsen mener det er «problemer». Hun anerkjenner ikke Storhaugs beskrivelse.

Vi har god tradisjon for å problematisere sider ved religion som hemmer personlig frihet, og for å utfordre fundamentalisme. Det må vi selvsagt fortsette med.

Men vi må gjøre det sammen med muslimer som ønsker å modernisere egen religion. Integrering er og blir den store utfordringen i uoverskuelig fremtid, og den kan ikke lykkes med konfrontasjon av hele grupper av mennesker.

Enten har Storhaug rett, eller så har Eilertsen rett. Men uærligheten oppstår når Eilertsen ikke kan innrømme at de er fundamentalt uenige. Hun jukser. For hvis Storhaug har rett, vil ikke Eilertsens integreringstiltak virke. De bygger på en forestilling om at det ikke er noen uoverstigelige motsetninger mellom islam og vestlig sivilisasjon.

Hevn

Aviser som Aftenposten mørklegger systematisk kulturkollisjonene, enten det er i Norge eller ute. Nylig hadde Aftenposten en reportasje om en jødisk konvertitt som ble mobbet på Foss videregående. Skolen ville ikke reagere. Antisemittisme er blitt en del av det nye Norge. Man snakker bare ikke om det. Vi får noen eksempler i ny og ne, men så synker de til bunns igjen. Hvem som mobber slik, står det heller ikke noe om i Aftenpostens reportasje.

Slik fragmenterer de gode kreftene, og vi får hykleriet: Alle de fine ordene dekker over at det ikke bare er jødene som er truet, men også våre samfunn.

Dette hykleriet er demoraliserende. Det rothugger demokratiet ved kjernen.

Hege Storhaug er et desperat skrik. Men i stedet for å høre hva hun prøver å si, forsøker Aftenposten å karaktermyrde henne.

Er dette gement sagt?

Det er et element av perfiditet og hevn i dette som må fremheves. Da mobben til den snakkende klassen sto og skrek mot Lars Vilks på trappen til Deichmanske i oktober 2014, skrev Eilertsen at han ikke kunne sammenlignes med Kurt Westergaard. Han var en kunstner av et lavere format. Ergo: Det var ikke noe å forsvare. Disse ordene kom tilbake som en bumerang da Lars Vilks nesten ble drept på Krudttønden noen måneder senere. En martyr for ytringsfriheten kaster skygger også bakover. Er det noen av Eilertsens kolleger som minner henne på disse ordene?

Symbolsk halshugging

Lavmålet ble nådd med artikkelen til Halvor Moxness. Når Moxnes gjør Anders Behring Breivik til en meningsberettiget samtalepartner, opphører all kommunikasjon. Det er krig.

De liberale mediene har blitt stadig mer fiendtlige og har trappet opp ordkrigen. Den rammer noen få mennesker som våger å stikke hodet ut mot islam. Nå er det fristende å assosiere til at denne religionen i sin radikale form hogger hodet av sine fiender i gudens navn.

Den snakkende klassen gjør det symbolsk og overlater til jihadistene å eksekvere dommen.

Nå tar jeg Eilertsen på alvor. Den driver et spill, der den benekter det åpenbare og angriper dem som forsøker å si ifra, som er varslere.

Innlegget til Moxnes er egentlig ikke et innlegg, det er symbolsk halshugging.

Og jeg gjentar: Moxnes vet godt at det er mennesker der ute som kan omsette hans dom i handling.

Dette setter Aftenposten på trykk.

De kan ikke late som de ikke forstår hva de gjør.

Hvis de ikke vil innrømme det, skal vi minne dem på det. Avisens redaksjonelle linje er en trussel mot den personlige sikkerheten til alle som våger å ta kampen opp mot en ureformert islam.

Moxnes’ angrep er å utpeke Storhaug til fiende av islam.

Hiver mer ved på bålet

Det står ikke alene: Olga Stokkes intervju med generalsekretær Mehtab Afsar (44) er like uforsonlig, fiendtlig – Storhaug er fascist – og svarene er total stonewalling. Afsar avviser alle spørsmål Stokke forsøker seg på, og i sin stupide frekkhet er de en ydmykelse av både henne og avisen. Afsar oppnår to ting: Han får lov til – uimotsagt –
å stemple Storhaug som fascist, og han får anledning til å ydmyke den som spør ham:

– Hege Storhaug har gjennom lang tid vist at hun representerer en totalitær og fascistisk tankegang som bryter med grunnleggende rettigheter. Det hun sier, er så lite gjennomtenkt, ensporet og fullstendig uakseptabelt at det egentlig ikke er verd å bruke energi på. Hege Storhaug er rett og slett en islamhater, og for mitt vedkommende kan jeg aldri ta det hun kommer med seriøst.

To fluer i ett smekk.

– Men er det et økende antall muslimer som vil sette religiøse lover foran nasjonale lover?

– Man setter ikke de to opp mot hverandre. Det er norske lover vi lever etter, det er de vi forholder oss til, det er de som er alfa og omega for oss. Slike konspirasjonsteorier lever i beste velgående i submiljøer hvor islamhat og hetsing av muslimer står øverst på agendaen. Vi har all grunn til å frykte slike miljøer. Vi ser at slike grupper, med slikt tankegods, er på fremmarsj.

– Hva tenker du om at flere muslimer søker seg mot en mer ekstrem tolkning av islam? Også fra Norge drar det fremmedkrigere til Syria for å kjempe for en islamsk stat?

– Det er en påstand som faller på sin egen urimelighet. Hvis muslimer vil være praktiserende, kan ikke dét sammenblandes med ekstremisme. De aller, aller fleste muslimer er forpliktet til å leve i tråd med norske lover og regler – og det er det vi ønsker å gjøre. Muslimer jobber målrettet mot ekstremisme, det har moskeer og Islamsk Råd Norge gjort lenge. Det er på høy tid å bekjempe ekstreme holdninger som Hege Storhaug forfekter, som dessverre begynner å få fotfeste i samfunnet.

Det er Storhaug, Document og den nye konservatismen i Europa som er problemet. Olga Stokke protesterer ikke. Hun bøyer hodet, som kvinne, som journalist. Det er hennes nederlag.

Avisen har valgt en politisk kurs. Den fører til samarbeid med islam.

Om det er av frykt eller maktbegjær, er underordnet. Svært mange ledende samfunnstopper i Vesten sier det samme.

Hver gang de sier at islam ikke har noe med vold å gjøre, synker deres prestisje og autoritet, og «vi» blir mer maktesløse.

Det er høyt spill. Den snakkende klassen driver en opptrapping.

Vi blir nødt til å spørre: Hvilke konsekvenser har det for «våre» valg at de oppfører seg som de gjør? Går det an å føre en samtale med noen som synker så dypt? Det er ingen samtale. Det er ikke en gang en skyttergravskrig. Det er et attentat! Hege Storhaug må bære den tyngste byrden, der og da, men i virkeligheten er det et attentat på en opplyst offentlighet.

12363037_10153828461609588_7079153143705055968_o