Kommentar

Når Aftenposten på lederplass nå tar til orde for å frata Human Rights Service (HRS) statsstøtten, to dager etter at Dagbladet gjorde det samme, må vel det sies å være et slags høydepunkt, eller kanskje helst lavmål, i den pågående kampanjen mot den lille stiftelsen.

For de av oss som betrakter alt dette på avstand med omtrent samme fascinasjon som man ville ha sett et dokumentarprogram om massesuggesjon eller gale hunder, er det mange spørsmål og assosiasjoner som melder seg.

Norge bruker f.eks. femti milliarder kroner til et forsvar som ikke kan forsvare landet, uten at det er noen kjempeskandale. Men at en trettiendedels promille av dette beløpet går til et av de få åndelige forsvarene som er igjen i landet, er en kilde til irritasjon. Prinsessen på erten blir en robust friluftskar i sammenligning.

Norges største avis får så hatten passer fra et nær enstemmig kommentarfelt, som de til forskjell fra sin hensyknende lillebror har vært sporty nok til ikke å utrydde fullstendig. Det er ikke bare islamunderkastelsens frontsoldater som oppviser en imponerende kampvilje på det offentlige hykleriets vegne, også Aftenposten slutter seg til rekkene, og går samtidig til krig mot egne lesere, som synes HRS har en viktig plass i norsk offentlighet.

Det er noe mer enn å devaluere seg selv, for med posisjonen man unektelig har på Aftenposten-huset, til tross for alle de gode forsøkene på å kvitte seg med den, er det ensbetydende med å gå åndelig til felts mot egen befolkning også.

At befolkningen setter pris på den lille organisasjonen, kom til uttrykk da VG – resten av den alt annet enn hellige treenigheten av Norges største aviser – i 2015 skulle kåre årets navn. Hege Storhaug fikk flest stemmer, men det passet liksom ikke å la henne stikke av med prisen.

Det avisene gjør, kunne ha vært å sammenligne med det redaktør Hovstad gjorde mot dr. Stockmann i «En folkefiende» av Henrik Ibsen. Den arme legen hadde oppdaget at vannet ved lokalsamfunnets inntektsbringende kurbad var forgiftet – slik andre har oppdaget at islamismen på et migrantlass som er innbringende for mange i dag, forgifter det norske samfunnet til underkastelsen. Men pengene ble viktigere enn prinsippene, og Stockmann ble lyst fredløs.

Når sammenligningen ikke holder, er det fordi det ikke er noen medieaktør i dag som holder befolkningen i et like klamt grep som Folkebudet gjorde i Ibsens drama, og fordi mange nordmenn har Stockmanns bok liggende hjemme hos seg, og allerede har begynt å dra kjensel på folkets reelle fiende. Det fantes en tid hvor kritikk på kronikk- eller lederplass i Aftenposten var forbundet med adskillig større ubehag enn i dag.

I dag faller det lettere å betrakte nevnte publikasjon som en litt sløv student, som ikke ser noen sammenhenger, og som risikerer å skusle bort farsarven.

Det er i år gått et halvt årtusen siden reformasjonen begynte, men siden det er en begivenhet som kun et utrydningstruet mindretall av journaliststandens medlemmer kjenner implikasjonene av, er det tvilsomt om de bannlysende mediepavene forstår at det ikke lar seg gjøre å bringe protesten til taushet.

Begrunnelsene man stiller opp som fikenblad for å avvikle statsstøtten, tjener som ytterligere bekreftelse på underkastelsen – i den grad man ikke kritiserer HRS for ting de aldri har skrevet, slik mange muslimer forlangte Salman Rushdies hode på et fat på grunn av en bok de aldri hadde lest. Det som kan forveksles med intelligent kritikk, lyder at kampen mot innpakkingen av kvinner i telt visstnok skal skade integreringen. Siden HRS får midler for integreringsformål, må det derfor opphøre.

Problemet er at sannheten er stikk motsatt: Ingenting ville fremme integreringen mer enn a) en stans i den muslimske innvandringen, og b) at muslimer begynte å leve slik vi gjør i Vesten. De fleste muslimer er tross alt ikke islamister, men den norske offentligheten gjør alt den kan for at de skal bli det.

Trine Eilertsen var ti år under revolusjonen i Iran, og Frank Rossavik var fjorten. Har de glemt den, eller var ingen av dem tilstrekkelig interessert i nyheter i 1979 til at de fikk med seg den monumentale fremmedheten norske TV-seere følte ved synet av de innpakkede kvinnene i Iran på den tiden? Har de i så fall ikke noen litt eldre tilgjengelige som de kan spørre?

Har de noen gang tatt seg bryet med å prate med noen som rømte fra det islamhelvetet til oss, og som nå er bekymret fordi de ser hvordan påkledningen av de samme islamistflaggene griper om seg? Skjønner de egentlig noe som helst?