Sakset/Fra hofta

Hvor mye graut kan Aftenposten egentlig levere på leder- og kommentarplass før et ufortjent trofast publikum begynner å spørre seg om Norges største avis på noen som helst måte hjelper en med å forstå den verdenen vi lever i?

I en litt overraskende begivenhetsrekke ble det altså offentlig kjent at Aps nestleder Hadia Tajik har giftet seg med en mann som ikke er muslim, slik hun er. Det er en gledelig nyhet at det går an å snakke åpent om disse tingene. I beste fall vil det virke gunstig på det norske samfunnsklimaet, om enn et elitefenomen som tverrkulturelle ekteskap ikke nødvendigvis forandrer virkeligheten på bakken så mye.

Men store deler av den toneangivende og pyntelige offentligheten later som om det hele ikke spiller noen rolle. Aftenposten gjør det til et prinsipielt spørsmål:

Har en ledende politikers religiøse tilhørighet betydning hvis religion ikke er en del av vedkommendes politiske plattform?

Spørsmålsstillingen er fiffig. Du skal vel ikke komme her og påstå at Tajik ikke er som en hvilken som helst annen politiker? Langt mindre skal du vel antyde at islam ikke er som en hvilken som helst annen religion?

Denne måten å forholde seg til verden på, krever en viss intelligens og et visst kunnskapsnivå. Man må kunne litt om kategorier, for eksempel. Men ved å bruke intelligensen på denne måten, tar man dumskapen til nye høyder i stedet. Alle vet at islam ikke er en religion som alle andre, alle vet at man ikke oppnår noen ekstra innsikt i metallet kobber ved å ignorere kobberets særskilte trekk, og kun snakke om de generelle egenskapene som gjelder for alle metaller, og alle vet at det ikke er noen grunn til å bruke ordet «vind» hvis det er orkan og ikke lett bris man snakker om.

Vi snakker dertil om et helt bestemt menneske av kjøtt, blod, innstillinger og følelser i en helt bestemt historisk og sosial kontekst.

For den som med vilje gir sin egen hjerne et handikap ved å tenke prinsipielt i en situasjon hvor det er dumt, er det den som forholder seg til de konkrete omstendighetene, som blir skurken. Human Rights Service (HRS) følger ikke reglene for dannet samkvem. Visse ting sier man ikke. Så får man heller forvrenge det de sa.

HRS utgangspunkt synes å være at det bare finnes én form for islam, og at alle muslimer er pålagt å leve nøyaktig etter Koranens bokstav og i detalj etterleve profeten Muhammeds eksempel.

Men slik de færreste kristne lever etter Bibelens bokstav, lever muslimer flest ikke etter Koranens bokstav.

Dette er i beste fall en forenkling, eller en overgeneralisering. Lederen har begått den intellektuelle uvanen å se på hele skogen når det er et bestemt tre som er av interesse.

For på ekteskapets område kan det se ut som om Koranens bokstav i det store og hele etterleves. Offentlig statistikk viser at personer med opphav fra muslimske land, nokså sjelden gifter seg med nordmenn, og en erfarer gjerne at konvertering er med i bildet når det skjer. Dette siste kunne lederskribenten ha oppdaget ved å lese sin egen avis. I klankulturene som ofte ledsager islam, har dessuten familien som regel mer enn bare en hånd på rattet når ekteskap skal inngås. Det er ingen tvil om at dette er blant de største hindrene for integrering av muslimer, som blir sterkt knyttet til det man kan kalle diasporaer på siden av storsamfunnet.

Hvis dette er i ferd med å endre seg, er det bra. Tajiks åpenhet kan gi den eventuelle endringen et puff.

Men i stedet for å gripe fatt i disse særdeles viktige tingene, går lederskribenten over fra å tenke uryddig til å fremme latterlige påstander:

Hverken skribenten på rights.no eller HRS synes å ha oppdaget at islam er mangfoldig, og at muslimer er mangfoldige mennesker.

Mon tro om forfatteren av den ugeniale setningen kjenner tilnærmelsesvis like mange muslimer som Hege Storhaug, som har skrevet offentlig om sine tallrike besøk i muslimske land? Vedkommende hadde kanskje ikke tatt seg bryet med å undersøke den saken?

Saken er at temaet islam og ekteskap i årevis har verket etter en konfrontasjon. At Tajik tilfeldigvis ble katalysator for den konfrontasjonen, gjør den ikke til noe angrep på henne, slik Aftenposten fremstiller det som. Den er snarere et angrep på dem som nekter å forholde seg til virkeligheten som gjelder utenfor deres egen boble.

Slik vil man helst unngå å oppfatte det. For det tragiske er at den falske norske offentligheten heller vil dø enn å ta en konfrontasjon som risikerer å utfordre noen av dens foretrukne ideologiske forestillinger, som nærmest er blitt en del av selvbildet – en livsløgn og en erstatningsidentitet. De fleste andre ville se det som en befrielse. Gå utenom, sa Bøygen. Ja takk, gjerne det, svarer Aftenposten.

Les også

-
-
-
-
-
-