De som er av den oppfatning at islams fremvekst ikke er til berikelse for Europa, blir av og til, med rette eller urette, anklaget for å betrakte angjeldende religion og ideologi som en “monolittisk blokk” — et uttrykk som på ikke altfor kritisk vis har spredd seg som et slags språklig virus. Noen legger gjerne til at også muslimske fundamentalister ser islam på omtrent samme måte, dog uten misbilligelse, naturligvis.

Hvis man tenker etter, er ikke dette fenomenet helt fraværende hos personer ansett som “moderate” heller, hva enten de er muslimer eller ei. De fleste er f.eks. nokså klare på at islam forbyr en å spise svinekjøtt, og tar det tilsynelatende mer eller mindre for gitt at muslimer etterlever regelen selv om de ikke er islamister. Men den allmenne forståelsen for hva muslimer er forpliktet til, har helst dreid seg om nokså uvesentlige ting på helt begrensede områder, dvs. ikke ting som er til alvorlig hinder for sameksistens. Svinekjøttforbudet er da også kulturelt og historisk betinget, det omfatter ikke bare muslimer, og det er ikke noe problem for andre.

Dette bildet er langsomt men sikkert i ferd med å endres, og ikke bare på grunn av ymse særkrav med større eller mindre symbolkraft, men også fordi det avtegner seg verdener med tette skott i mellom. Etterhvert som mange innvandrere i andre generasjon har gått igjennom de årene hvor man normalt har kjærester og siden gifter seg eller velger andre samlivsformer, har folk flest merket at det store flertallet av muslimer ikke er aktører på det samme kjønnsmarkedet som dem selv — noe den offentlige statistikken bekrefter. Og grunnen er at foreldrene legger stramme bånd på barnas privatliv, også lenge etter at de er myndige; de forbyr kjæresteri og har i praksis stor innflytelse på hvem barna gifter seg med.

I et liberalt og seksuelt frigjort samfunn som vårt, er dette egentlig skandaløst. Frem til myndighetsalder er det en antikvert forhindring av barnas sentimentale utfoldelse, etterpå et lovstridig inngrep i deres frihet. Men den offentlige skandalen har uteblitt fordi den rådende oppfatning lenge har vært at man ikke skal stille seg til doms over andres kultur, ei heller når den er kvinneundertrykkede, generelt menneskefiendtlig eller rett og slett tilbakestående.

Ikke desto mindre har det i Norge hørt til sjeldenhetene at toneangivende personer uten omsvøp har slått fast at islam forbyr kjæresteri. Man har jo tross alt anerkjent det faktum at «Koranen ikke gjelder» hertillands, som Siv Jensen slo fast før hun ble en smule satt, og heller unngått konfrontasjon på det punktet. Så når Wasim K. Riaz gjør det med den til reklame grensende artikkelen om “halal-dating” til foreldres og imamers velsignelse i Aftenposten onsdag, er det på en måte som om en ny barriere i islamiseringen er brutt. Masken er falt til et måpende publikums taushet. Ikke bare publikums, forresten, for det som gjør teksten ekstra foruroligende, er alt det som forties idet imamers og forstokkede foreldres hittil marginaliserte oppfatninger tar steget inn i mainstream.

Ingressen forkynner f.eks. matter-of-factly at muslimer “ikke finner passende ektefeller i Norge”, som om det var den naturligste ting av verden. Hvorfor i alle dager problematiserer man ikke et øyeblikk hvorfor det forholder seg slik? Hva er det som er galt med nordmenn, siden de ikke er bra nok som ektefeller? Er det for ubehagelig å ta opp den diskriminerende og uakseptable praksis som tilsier at barna ikke får gifte seg utenfor sin stand, sin religion, sin klan? Mon tro om ikke det ubehaget ville ha blitt overvunnet hvis det var katolikker det var tale om? Og hvordan tillater journalisten seg forresten å skjære alle muslimer over én kam? Vi vet jo at det finnes unntak, så er meningen at disse skal portretteres som dårlige muslimer?

Hvis vi hadde hatt en antirasistisk bevegelse verdt betegnelsen i Norge, og ikke den ansamlingen av kriminelle eller dypt og inntil blindhet ideologiske organisasjoner vi har, ville nevnte praksis ha vært fordømt — slik det med rette ville ha skjedd dersom foreldre tilhørende majoritetsbefolkningen kategorisk hadde forbudt en svigersønn eller -datter med en annen hudfarge. Hvis vi hadde hatt en kvinnebevegelse verdt navnet, ville det utålelige inngrepet i særlig jenters frihet ha vært fordømt. Men fraværet av disse to betingelser er i grunnen ikke det verste.

For hvis alminnelige borgere i dette landet hadde hatt et minimum av historisk bevissthet i behold, ville fordømmelsen ha skjedd helt uten denne eller hin organisasjons inngripen. De fleste av oss har nemlig lært, blitt fortalt eller på andre måter, som gjennom bøker eller filmer, fått med oss at kontroll med barnas ektefellekandidater og beskyttelse av egen stand mot det man anså som laverestående individer, er en del av vår egen historie også — en del som det slett ikke er noen grunn til å minnes med stolthet.

Den elev som i en norsktime viet Kristofer Uppdals klassiker Dansen gjennom skuggeheimen måtte høre om rallaren Sjugurs anstrengelser for å oppnå respekt hos bonden som motstrebende ble hans svigerfar, tenker gjerne det er godt at denne forutinntatte skepsisen mot et medlem av en lavere samfunnsklasse tilhører fortiden. Men faktum er, som Aftenposten bekrefter, at en betydelig del av vår hovedstadsbefolkning i dag er langt mindre moderne mennesker enn romanskikkelsene lagt til bygdene i 1890-tallets Norge.

Terrenget moderniteten erobret i Norge gjennom det tjuende århundret, ser altså ut til å bli kraftig redusert utover i det tjueførste av ren demografisk nødvendighet. Og det er ingen berikelse: Det er en klar forringelse av vårt samfunns kvalitet. Det er et monument over vettløs innvandringspolitikk og feilslått integrering. Og det er fremfor alt et varsel om balkanisering. Dvs. mentalt er balkaniseringen trolig allerede skjedd, for kanskje gir nordmenn til de grader blaffen i muslimenes akterutseilte praksis fordi de ikke anser seg som tilhørende samme samfunn. De deler ganske enkelt territorium, dvs. slik bosettings- og flyttemønsteret er, gjør de det bare i begrenset grad.

Det utroligste er i grunnen at alt dette er en historie som ikke blir fortalt, til tross for at den utspiller seg rett foran øynene våre. Vi må selv dekode den gjennom dypt fremmedgjørende tekster som Wasim K. Riaz’ sådanne, hvor den imam- og foreldreregisserte datingen forsyne meg portretteres som et slags fremskritt fordi den er et alternativ til de enda verre henteekteskapene.

Kanskje en idé for produktutvikling av Aftenposten kunne være å lage et eget halal-nummer?