En mann som har klatret opp på en av granittløvene foran Stortinget vifter med det palestinske flagget under en demonstrasjon arrangerte av Den norske kirke og flere organisasjoner i Oslo 28. oktober 2023. Foto: Frederik Ringnes / NTB.

I en utredning som Kommunal­departementet har bestilt, forklares muslimers økende fordommer mot jøder i Norge med «nærhet til Israel–Palestina-konflikten». Siden Midtøsten er et langt stykke fra Norge, handler det åpenbart ikke om geografisk nærhet. Nærheten er mental.

Og det er ikke så rart, for Midtøsten er et tradisjonelt område for muslimer, mens Norge ikke er det. I dette ligger det en fantastisk ubehagelig innsikt, nemlig at mange muslimer i Norge og ellers i Vesten lever iblant oss med en mentalitet fra Midtøsten, som dertil går i arv. Veldig upraktisk, for oss – ikke for dem, vi tilpasser oss jo og lar oss bruke som dørmatte.

Men hvorfor er det særlig Gaza-krigen som får muslimer i Norge til å dyrke fordommer og gå bananas i offentligheten?

Med tanke på at den langt blodigere borgerkrigen i Syria har drept noe sånn som en halv million mennesker, og det er – akk og ve – nærmere 40.000 syrere i Norge, kunne man jo ha tenkt seg at det ville forekomme kjempe­demonstrasjoner for eller mot en eller flere av de stridende partene i den krigen. Men her er alle partene i krigen muslimer, og andre muslimske land støtter forskjellige parter, så det finnes ingen unison muslimsk stillingtagen.

Velkommen til fantastisk ubehagelig innsikt nummer to: Det er fremfor alt sammenstøtet mellom islam og Vesten som får muslimer til å gå bananas hjemme hos oss. Og konflikten mellom Israel, som tilhører Vesten, og palestinerne, som tilhører islam, er det viktigste symbolet på det sammenstøtet.

Hvorfor ble det slik? Skulle ikke vår verden bli et slags globalisert Teletubbyland, der mennesker av alle slag lever lykkelig sammen i mangfoldets farge­sprakende harmoni?

Det er eventyr­fortellingen nordmenn blir oppdratt i. Hvordan virkelig­heten er, forklarte den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington i essayet «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?».

For mens fortidens konflikter handlet mest om rivalisering mellom nasjonal­stater eller ideologier, er det uforenligheten mellom sivilisasjoner som i dag gir opphav til de viktigste konfliktene. Huntington definerer åtte hoved­sivilisasjoner: den vestlige, konfusianske (i særdeleshet den kinesiske), japanske, islamske, hinduistiske, slavisk-ortodokse, latin­amerikanske og afrikanske sivilisasjonen.

Så hvorfor er det så vanskelig å skape harmoni mellom sivilisasjoner? Huntington slår kaldt vann i blodet på dem som fantaserer om den fler­kulturelle smeltedigelen:

For det første er forskjellene mellom sivilisasjoner ikke bare reelle, de er også grunnleggende. Sivilisasjoner skiller seg fra hverandre gjennom historie, språk, kultur, tradisjon og – fremfor alt – religion. Folk fra forskjellige sivilisasjoner har ulike syn på forholdet mellom Gud og menneske, individ og gruppe, borger og stat, foreldre og barn, mann og kone. Det samme gjelder den innbyrdes vekten mellom ting som rettigheter og plikter, frihet og autoritet, samt likhet og hierarki. Disse forskjellene har vokst frem gjennom århundrer, og de kommer ikke til å forsvinne med det første. De er mye mer fundamentale enn forskjellene mellom politiske ideologier og politiske regimer.

Mennesker som kommer fra to forskjellige land i samme sivilisasjon, kan være svært forskjellige, observerer Huntington, men hvis begge drar til en annen sivilisasjon, føler de straks større slektskap. Både en skotsk ateist og en katolsk spanjol føler seg som vestlige i Kina eller Saudi-Arabia. Og en marokkaner eller en algerier føler seg normalt ikke som vestlig i Frankrike. De triste resultatene av dette siste har vi sett ganske mange av.

En sivilisasjon er den mest vidtfavnende identitets­skapende gruppen som ikke omfatter hele menneskeheten. Fordi verden er blitt et mindre sted, der folk beveger seg lengre enn før og ikke sjelden etablerer relasjoner og slår seg ned i andre land, blir også sivilisasjonen den viktigste identitets­skapende gruppen, og det på bekostning av lokale identiteter som svekkes på grunn av mobiliteten og de sosiale omveltningene i dens kjølvann.

Sivilisasjons­sammenstøtet angår derfor oss selv også. Men i Norge er den offisielle linjen at det ikke finnes, og at vår identitet – i den grad vi har noe så veder­styggelig – er gitt ved mangfoldet. Norge er alt og ingenting, som kong Harald forkynte for noen år siden. Ikke akkurat noe man gjør seg umake for. Send hasjpipa rundt.

Det betyr at de fleste nordmenn så lenge som mulig vil trekke seg unna, som om dette ikke angikk dem. Men når jøder trues på livet i en norsk skole, kommer sammenstøtet nokså tett på. Og da bør vi velge side.

Skal Norge være et vestlig land? Kirken, kongehuset, NRK, regjeringen og flere norske kommuner har – aktivt eller passivt, bevisst eller ubevisst – valgt islam, som er iboende antijødisk. Flere norske deltagere i de pro-palestinske opptogene, som marsjerer side om side med antisemitter og kanskje er det selv også, har gjort det samme.

Men det bør ikke vi andre gjøre. Og det er oss det er flest av. Tomtønnene er ikke flest selv om de ramler mest.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!