Sakset/Fra hofta

Deadly Embrace het en bok om samarbeidet mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Man skulle kunne bruke samme tittel på samarbeidet mellom Nazi-Tyskland og arabiske representanter.

En dødelig omfavnelse. I Norge er samarbeidet et ikke-tema, høyst en fotnote. Det isolerer Norge, for i den opplyste verden er bevisstheten om antisemittismens røtter i dagens Midtøsten et høyaktuelt tema.

Det tjener derfor Med Israel for Fred til ære at de har maktet å utgi boken Halvmåne og hakekors, Arabernes og nazistenes allianse, skrevet av to solide tyske forskere; Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers.

IMG_1309

foto: fra venstre Lars Akerhaug, Benjamin Rødner og Conrad Myrland, leder av MIFF.

 

Benjamin Rødner og Lars Akerhaug var invitert til å presentere bokens tema.

Rødner: – Jeg møter ofte argumentet – «hvorfor skal vi lide for europeernes forbrytelser?» Svaret er at araberne også var del av denne ideologien og viste vilje til å omsette den i praksis.

-Hvis engelskmennene hadde tapt slaget ved El Alamein ville jødene i Yishuv, det som senere ble Israel, ha blitt utryddet sammen med jødene i den arabiske verden for øvrig.

– Det er vanskelig for nordmenn å forstå hva vi snakker om. Demokrati er noe annet enn å gå til stemmeurnene.

I Midtøsten kan man snakke om et engangsdemokrati. En mann, en stemme, èn gang.

Midtøsten var preget av panarabisme og panislamisme.

Antisemittismen er ikke en beskrivelse av alle palestinere/arabere/muslimer. De er forskjellige. Men de lever under en struktur som er preget av antisemittisme.

Antisemittismen begynte ikke med staten Israels opprettelse. Den var der lenge før.

Det betenkelige med stormuftien Haj Amin al-Husseini var at han hevet det opp til et religiøst spørsmål.

Han sto for en rabiat antisemittisme, tilbrakte tre år i Berlin, hvor han propaganderte i alle tilgjengelige kanaler for samarbeid med Nazi-Tyskland. Vi kjenner igjen ideologien i PLOs charter fra 1964 og Hamas’ charter fra 80-tallet med sine referanser til hadither og Koranen.

Når man flytter fiendtlighet mot jøder opp til et religiøst nivå blir det spørsmål om enten-eller, et spørsmål om liv og død.

Husseini mobiliserte SS-styrker, som i hovedsak ble anvendt på Balkan. Mange av dem havnet i Palestina og deltok i krigen i 1947-48.

Operasjon Atlas gikk ut på å forgifte drikkevannet til Tel Aviv.

Mens Odessa smuglet nazister ut av Tyskland. Mange av dem havnet i Midtøsten, i Egypt, Syria og Palestina.

Det er skremmende å se de samme antisemittiske slagord høyt hevet i Oslos gater og høre det bli ropt: Khaybar, Khaybar jahud, en referanse til Muhammeds nedslakting av jødene i Medina.

(red.: NRK sendte nylig en fransk dokumentar om forholdet jøder-muslimer der det ble sagt at slike massakrer var en vanlig foreteelse på den tiden.)

Undersøkelse av folks holdninger til Israel/jøder i Norge kan også gi forbausende resultat.

– Jeg sitter i Samarbeidsrådet for livssyn, der muslimske ledere, slik jeg kjenner dem, ønsker et godt forhold. Vi får bare håpe at de holder fast.

For konflikten i Midtøsten har overslag til Norge.

Når det gjelder de pågående fredsforhandlinger er jeg ikke spesielt optimistisk, fordi den palestinske siden ikke har en retorikk innad som åpner for fred. Med det mener jeg at de må forberede palestinerne på å leve i fred med sine naboer.

Lars Akerhaug:

– For ti år siden var jeg en del av Palestinakomiteen, jeg var på den radikale venstresiden.

I 2002 befant jeg meg i den palestinske flyktningleiren Ein al-Hilweh i Sør-Libanon. Jeg var hjemme hos en familie. Faren legger armen rundt sin 11-årige sønn og sier: – Han skal bli selvmordsbomber i Israel.

Det var en ubehagelig opplevelse. Også den gang.

Jeg har hatt mange lignende opplevelser i samtaler med palestinere. Referanser til Sion Vises Protokoller er helt vanlig. Og det er fra mennesker som i andre sammenhenger slår deg som oppegående, og har et kulturelt vidsyn. Likevel har de disse holdningene.

Interessant å reflektere rundt: Hvorfor snakkes det ikke om dette?

I denne sammenheng er boken som presenteres her fascinerende lesning, f.eks det utførlige referatet fra møtet mellom Hitler og al-Husseini.

Det er mye i boken jeg ikke tidligere har lest. Når konflikter i Palestina beskrives er det i en annen sammenheng: som et opprør mot britene og deres kolonipolitikk.

Samarbeidet med nazistene er en ubehagelig sannhet som tones ned. Undervisningen på Blindern synes å være preget av arabiske kilder, og det palestinske narrativet, der man ser på opprettelsen av staten Israel som et uttrykk for vestlig kolonisering.

Antisemittismen samsvarer med holdninger som må ha vært der. Derfor var det naturlig å se nazistene som allierte.

– Jeg har ikke noe svar på hvorfor disse holdningene har ligget der latent. Man kunne ikke sameksistere med jødene? Hvor kommer dette fra?

Disse holdningene har preget arabisk nasjonalisme og den sekulære formen, Baath-ideologien er den som mest direkte har tatt opp i seg fascistiske ideer. Det tyske folk erstattes med det arabiske folk.

Man finner det selvsagt også i de islamistiske gruppene.

Islamistene velger en tolkning av islam og tradisjonen som legger vekt på at konflikten med jødene er fundamental.

Jeziya-skatten oppsto etter at jødene var nedkjempet. Jeg har også hørt ropet Khaybar før og i mange sammenhenger.

(Red.: De vantro/kuffar – og jødene som det absolutt laveste, beyond the pale)

Etter Gaza-opptøyene i Oslo i januar 2009 hadde jeg samtaler med sosialarbeidere i Oslo. De sa: Ungdommen er bare sinte, det dreier seg ikke om politikk. Det vil gå over.

Noen av dem dro til Syria i 2012-13, det var altså mennesker som ble radikalisert.

I stedet for å bortforklare burde eller kunne man spurt: Hva er de ideologiske røttene til dette raseriet?

Lederne i Islamsk Råd tar avstand, men det er ikke bare ungdom som deler dette synet på jøder. Man finner det også blant lederne for moskéene i Oslo. Det var under et intervju med to av dem i Dagsavisen, at det glapp ut av dem, helt mal apropos: – Norsk presse er styrt av jøder.

Disse holdningene ligger dypt.

Under et møte på Litteraturhuset kom en ung mann ved navn Chisti med voldsomme utfall mot jøder. Mediene «glemte» å nevne at han var sønn av imamen i Oslos første moské. Kanskje ikke helt tilfeldig?

Problemet er større enn et lite voldsforherligende miljø. Det er noe foreldrene har med seg. I Midtøsten er det helt vanlig å se Mein Kampf bli solgt på gata eller høre intellektuelle sitere fra Sion Vises Protokoller.

Vebjørn Selbekk: – Hvorfor akkurat denne boken, som tross alt slutter rett etter 1945?

Rødner: Den ideologiske utvikling i den arabiske verden viser hvorfor PLOs charter ble som det ble, med avvisninge av jødenes tilknytning til Palestina.

Det gjøres på en halvreligiøs måte.

Å lese Hamas er som å lese litteraturen fra 20-30-tallet.

Den anti-israelske holdningen kom ikke med staten Israels opprettelse.

Adskillige flere jøder flyktet fra de arabiske landene enn det flyktet palestinere. I Egypt var det 75.000 jøder. Den siste synagogen stengte for halvannet år siden. Et hundretall jøder er igjen. Det er ingen menighet der i det hele tatt.

Jeg er også forbauset over og ikke så lite rystet over at man ikke er mer opptatt av de kristnes skjebne i Midtøsten, som kopterne i Egypt. Der snakker vi tross alt om flere millioner mennesker som er marginalisert.

 

omslag.halvmone.hakekors

Boken kan bestilles direkte fra Miff.no
http://torget.miff.no/halvmane-og-hakekors-arabernes-og-nazistenes-allianse-miff.html