Gjesteskribent

Situasjonen mellom Israel og de som i dag kaller seg palestinere, er forandret på noen områder, men konflikten er stort sett den samme. Ikke minst Norge har forsøkt å skape ’fred’ mellom partene, jf. de to Osloavtalene. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre arbeidet også iherdig for å få ankret den rødgrønne regjeringens politiske syn: En selvstendig islamsk-arabisk stat i Israel for dagens palestinere. Når alle anstrengelser har mislyktes, er det nærliggende å spørre: Er Israel for steil? Er palestinerne for vanskelige? Eller har Norge og andre aktører søkt å bygge løsninger på følelser i stedet for fakta?

Hvis svaret på sistnevnte er ”ja”, er svarene på de to andre spørsmålene uinteressante. Det som da bør være av interesse, er å gjennomføre en ny analyse av konflikten; ikke en analyse for å fordele skyld, men en grundig og kritisk analyse med dypdykk i historien for å klarlegge hvilke prosesser som ikke har vært basert på sannhet og rett.

Golda Meir (Golda Myerson), den jødiske kvinnen som i sin tid (1898-1978) var arbeidsminister, utenriksminister og statsminister i Israel, etterlot seg en leseverdig memoarbok – ’My life’. Foruten å være en bok som setter hele registeret av følelser i sving for den som er engasjert i Midtøsten-politikk, er den også godt og lett skrevet, og derfor tilgjengelig også for de som synes 300 sider er i drøyeste laget. Boken, som ble oversatt til norsk og utgitt på Aschehoug i 1976, bør være av stor interesse for alle som også nå har et forhold til Israel og dagens palestinere.

Da Golda Meir kom til forfedrenes land i 1921, bosatte hun seg i Tel Aviv. Denne byen var grunnlagt i 1909 av 60 jødiske familier. Etter hvert som jødene vendte hjem, kjøpte de – og måtte sanere – store områder med jord. Det er historie som bør være kjent; gamle Israel lå nærmest brakk. Om dette skrev Meir: ”… i 1947 eide det jødiske nasjonalfondet over halvparten av alle de jødiske områdene i landet, hvilket ville si at disse var kjøpt for penger som var lagt på millioner av ’blå sparebøsser’. La oss derfor slippe å høre mer om at vi skulle ha ’stjålet’ landet fra araberne. Slikt er bare bakvaskelser”. (s. 61)

Er det mulig? Mener også dagens arabiske ledere at jord som jøder har kjøpt og betalt for, skal overføres til de som kaller seg palestinere? Og har Norge godkjent denne oppfatningen? Ettersom norske politikere og andre lands ledere arbeider for å opprette en selvstendig stat (Palestina) innenfor grensene til en annen stat (Israel), er det absolutt nødvendig at ’fredsmeglerne’ (før de megler videre) foretar en nøyaktig gjennomgang av historisk materiale om innvandringen til området, spesielt fra 1870-årene, da grupper av jøder begynte å vende hjem – og videre under den britiske mandatperioden. De uunngåelige spørsmålene blir da: Hvor kom de andre innvandrerne fra? Hvilken opprinnelse/nasjonalitet hadde de? Tilhørte de som kom fra arabiske land en egen etnisk folkegruppe hvis forfedre hadde bodd i okkupantenes Palestina siden romerne styrte – eller også under israelsk styre i det gamle Israel? Og hadde de som kom, og de araberne som alltid hadde bodd der, noen gang i historien eid og styrt en egen stat kalt Palestina?

Les hva Meir, som var øyenvitne til innvandringen, skrev: ” … den meningsløse beskyldningen som jeg har hørt i så mange år og som går ut på at vi ignorerte araberne i Palestina og bygget opp landet som om det overhodet ikke fantes noen araberbefolkning der. Da de som satte i gang urolighetene i slutten av tredveårene påsto at araberne angrep oss fordi vi hadde tatt landet fra dem, visste jeg uten engang å ha sett på den britiske befolkningsstatistikken at det var dobbelt så mange arabere den gangen som da jødene begynte å slå seg ned i landet. Jeg hadde sett med egne øyne hvordan den arabiske befolkningen hadde vokst siden jeg var kommet til landet”. (s. 106)

Det er en vanlig oppfatning i Norge at arabere og jøder stort sett levde i fred med hverandre inntil 1948-krigen (bortsett fra et par massakre). Stemmer dette? I Golda Meirs bok fant jeg disse opplysningene: Det forekom stadige angrep på jøder i 1930-40-årene. Bl.a.: I 1936 ødela araberne – ”av ren og skjær ondskap”, skrev Meir, – flere hundre tusen trær som jødene hadde plantet; de sørget for å få flere busser til å kjøre av veien og tog til å spore av; avlingen på hundrevis av marker ble brent – og de foretok rundt to tusen væpnede angrep på jøder.

Meir eksemplifiserte frykten og usikkerheten dette skapte for jødene, ved å fortelle om egne følelser: ” … Når jeg var nødt til å reise fra Tel Aviv til Jerusalem for å delta i et møte – og det hendte ofte – kysset jeg barna når jeg sa adjø til dem om morgenen, for jeg visste godt at jeg kanskje aldri kom hjem igjen: kanskje bussen kunne bli overfalt, kanskje jeg kunne bli drept av en arabisk snikskytter på veien inn i Jerusalem eller stenet av arabere i utkanten av Tel Aviv”. (s. 105)

Det er heller ingen sjeldenhet å høre at Israel har fordrevet og alltid har ønsket å fordrive araberne. Meirs arbeid var inspirert av en annen holdning: ” … jeg … håpet på en forsoning mellom jøder og arabere, slik at araberne kunne leve i fred med oss som jevnbyrdige borgere i et jødisk land; og jeg håpet også at de jødene som bodde i arabiske land skulle få lov til å bo der i fred og ha samme rettigheter som araberne. Dette var en av grunnene til at jeg mente det var så viktig å vise selvbeherskelse når araberne angrep oss”. (side 107)

Også andre historiske kilder bekrefter at Israel gjennom årene har kommet med flere politiske løsninger for å hjelpe palestinerne, men hva de arabiske lederne ville, var å kapre hele Israel og kaste jødene på sjøen.

Hva gjorde så britene, som hadde beseiret tyrkerne (også ved hjelp av jødiske soldater) og fikk mandatet over ’Palestina’? Jo, de neglisjerte Balfourdeklarasjonen av 1917 og Folkeforbundets godkjennelse av erklæringen om Israels gjenopprettelse; jf.San Remo-konferansen 1920. Mandatområdet ble delt. Det vil si – jødene fikk tilbake 23 % av Israels land; araberne fikk overta de 77 prosentene – da kalt Transjordan (Jordan). I tillegg ble en rekke andre arabiske stater opprettet og fikk selvstendighet i 30- og 40-årene. I dag har araberne over tjue stater.

I 1939, mens jøder i Tyskland og Østerrike ble fratatt eiendommer og myrdet i hopetall, ga den britiske regjeringen ledet av A. N. Chamberlain ordre om at den jødiske immigrasjonen til ’Palestina’ skulle reduseres kraftig. Nå vet vi: Slik ble Holocaust en realitet.
Statsviter Nils Butenschøn, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, bekreftet offentlig (på spørsmål fra undertegnede, da han foredro på NTNU i desember 2009) at Balfourdeklarasjonen, ratifisert av Folkeforbundet, fremdeles er gyldig folkerett, og at ingen senere resolusjoner har ugyldiggjort vedtaket – eller kan annullere det. Butenschøn kan umulig være den eneste statsviteren/historikeren i Norge som forstår erklæringens rettskraftighet, så hvorfor  er de andre så tause? Hvor er juristene som skal veilede regjerende politikere i lov og rett og fortelle folket hva som er riktig og galt? Er de redde for å miste anseelse og stillinger? Ja, så betent er vel denne saken i Norge – .

Under Yasser Arafats ledelse av terrornettverket PLO og Palestinske Autoritet, fortsatte som kjent terrorangrepene mot jøder og ande israelere – til ’his bitter end’. Dagens mannskap – med Holocaustfornekteren Mahmoud Abbas ved roret, ønsker åpenbart å videreføre ønsket om en jødefri stat – og terrorister blir æret og får lønn. Er paragrafen om Israels utslettelse fjernet fra PLO-charteret? Har Norges forrige og nåværende utenriksminister fått innsyn i dagens gjeldende charter (originalversjonen)?

Etter å ha lest Golda Meirs memoarer, kan jeg ikke annet enn å konkludere slik: De havarerte forsøkene på å få konflikten mellom dagens palestinere og Israel i havn, må skyldes at ’fredsmeglerne’ ikke har brukt sannhetens kart og kompass, men navigert etter fortielser og løgner.

 De som vil at dagens palestinere skal få en god fremtid, bør innse (og jeg bruker en lignelse fra det maritime miljøet): Starter man å bygge en båt med råtne ’botnabord’ – og fortsetter med råttent materiale, blir båten aldri sjødyktEr det klok fremferd å bruke milliarder av kroner – og dager og år – på et slikt prosjekt?

Les også

Sviktende lojalitet -
Det nærmer seg jul -
Den nye antisemittismen -
Urix og jødehat -
Halvmåne og hakekors -
Norge på feil side -

Les også