Kommentar

Hva er en okkupasjon?

I den norske debatten om Palestina-konflikten legger mange til grunn at Israels okkupasjon av Vestbredden er folkerettsstridig. Synspunktet er imidlertid tvilsomt og sannsynligvis galt.

I folkerettslig forstand foreligger en okkupasjon når en stat ved militærmakt tar i besittelse en fremmed makts territorium. Folkeretten godkjenner imidlertid en slik selvtekt hvis det foreligger sterke grunner for okkupasjon, vanligvis forhold for å beskytte statens og borgernes sikkerhet.

En forutsetning for at man kan snakke om okkupasjon er altså at en annen stat hevder å være eier av det område som okkuperes. Eierløst land har en uavklart rettslig tilstand.

Hva er så den historiske og rettslige situasjon for Vestbredden?

Den jødiske immigrasjonen til Palestina

Da det etter Balfourerklæringen ble klart at jødene skulle få sitt eget hjemland tiltok immigrasjon fra jøder over hele verden. Denne immigrasjonen begynte imidlertid allerede fra omkring 1834.

På 1800-tallet var Palestina nesten ikke bebodd. En forsker beskrev situasjonen på midten av 1880-tallet slik at de få arabere som bodde der «var en liten rest av en folkegruppe som hadde vært på stadig flyttefot, på grunn av endeløse konflikter mellom lokale stammer og lokale despoter. Sykdom hadde gjort store innhugg blant dem».

I 1857 skrev en britisk konsul at «landet er i betraktelig grad uten innbyggere, og dets største behov er derfor en befolkningsgruppe».

Andre historikere beskrev den arabiske befolkning som minkende, og landet delvis som ubebodd og ubesatt. Dette kom delvis av sykdom men også av mangel på vann. Araberne ble beskrevet som en ustadig og omstreifende gruppe. Faste bosetninger var det nesten ikke.

Mark Twain som var på oppdagelsesreise i Østen skriver at Palestina i 1867 var «en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap».

En stor del av innbyggerne på 1800-tallet var dessuten kommet til det vestlige Palestina fra øst-Palestina (Jordan og Syria) eller innvandret etter den egyptiske erobring i 1832. Det har vært anslått at ca 25 % av muslimene som bodde i Palestina i 1882, opprinnelig kom fra Egypt.

Innvandringen av jøder tiltok fra midten av 1890. Enkelte hevder at jødene allerede fra midten av 1890 tallet var den største befolkningsgruppe innenfor det område som de senere i 1947 fikk tildelt av FN. Dette er neppe riktig.

I 1880 anslås det at det var ca 400 000 innbyggere i Palestina, av disse var ca 24 000 av jødisk opprinnelse. I 1914 var det jødiske folketallet økt til ca 90 000 jøder, araberne til 500 000. Den jødiske innvandringen økte deretter eksplosivt. Det var plass til alle.

På midten av 1890 var Palestina fortsatt tynt befolket. Det var derfor ikke nødvendig å fordrive noen arabiske folkegrupper fra gård og grunn. Landet som jødene fikk tildelt eller bosatte seg på ble enten kjøpt fra rike jordeiere, eller ansett som ingenmannsland. Araberne solgte gladelig jord som de anså som verdiløs ørken.

Det jødiske jordkjøpet av land i Palestina 

Under høringene i den såkalte Shawkommisjonen i 1929 ble det hevdet at 90% av oppkjøpt land var kjøpt av godseiere uten lokal tilknytning. Jødisk oppkjøp av land begynte allerede i 1873. En vesentlig bakgrunn for de jødiske oppkjøpene var den landreformen som osmanerne innførte i 1839. Før hadde jorda vært kollektivt eid av de forskjellige klanene, hamulaen, mens bruksretten gikk på omgang mellom dem. Jordreformen innebar nå at jorda kunne kjøpes opp av privatpersoner. All jord skulle registreres på personlige eiere, stort sett av skattemessige årsaker. Den osmanske staten ville ha større inntekter til statskassen.

Rike arabiske privatpersoner og kristne rikfolk kjøpte land i stort omfang, land som de senere solgte til de jødiske immigranter. Immigrantene benyttet seg av et helt lovlig rettslig instistutt og kan ikke kritiseres for det. Oppkjøpene førte til at et stort antall landsbyboere plutselig ikke kunne dyrke jorda som før, men måtte ta seg jobb som landarbeidere eller dra til byene for å finne jobb. Mange Palestina-arabere fikk arbeid på de jødiske kollektivene. Misnøyen blant jordarbeiderne og de fattige førte imidlertid til at i 1920, 1921 og 1929 ble til sammen 227 jøder og 180 palestinere drept i voldsomme opptøyer. Opptøyene rettet seg like mye mot den rike arabiske overklasse som mot jøder og kristne.

Da det i forbindelse med utskillelsen av Jordan i 1922 ble klart at jødene skulle få et eget hjemland i Vest-Palestina, vakte det sterk motstand blant palestinaaraberne, med etter hvert voldelige aksjoner, både mot britene og de jødiske bosettingene. Araberne hadde allerede under det osmanske styret prøvd å stoppe innvandringen.   Noe det osmanske styret bøyde seg for, men immigrasjonen fortsatte likevel, ofte ved hjelp av bestikkelser til lokale tjenestemenn.

Delingen av Palestina 

Vestbredden tilhører det såkalte Palestina. Jødene kaller Vestbredden for Judea og Samaria, kjente navn fra historiske kilder i Bibelen. Etter den 1. verdenskrig ble blant annet Palestina, som til da hadde tilhørt det osmanske (tyrkisk-muslimske) rike, lagt under britisk administrasjon i henhold til mandat fra Folkeforbundet i 1922. Osmanerne hadde erobret Palestina i 1516 og området hadde frem til 1922 vært en del av den osmanske provinsen Damaskus, som igjen var delt i en rekke distrikter. Palestina har altså aldri vært noen egen geopolitisk betegnelse.

Allerede under 1. verdenskrig ble jødespørsmålet diskutert blant aksemaktene. 17. nov. 1917 kom Balfourerklæringen. Det var den britiske utenriksminister Arthur Balfour . som skrev «brev» til en fremtredende representant for jødene i England, lord Rothschild, og lovet å bidra til «opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina». Vestmaktene bekreftet på San Remokonferansen i 1920 jødenes rett til et hjemland.

I 1922 ble Balfourerklæringen stadfestet av Folkeforbundet. Nøyaktig område for den jødiske staten var ikke angitt. I erklæringen ble det fastsatt at under opprettelsen av en jødisk stat skulle det tas tilbørlig hensyn til rettighetene til «andre ikke-jødiske samfunn», dvs palestinerne.

Først ble Jordan i 1922 skilt ut fra Øst-Palestina. Deretter gikk britene videre med å opprette et eget jødisk hjemland. Da dette ble kjent vakte det raseri blant palestinaaraberne.

En rekke terrorangrep ble utført. I tidsrommet 1936 til 1939 ble det utført mer enn 6000 aksjoner mot britiske militære og jødiske kollektiver. Det palestinske opprøret førte til at 10% av den voksne, mannlige palestinske befolkning ble drept, fengslet eller utvist fra Palestina, men det er antatt at de største tapstallene skrev seg fra palestinernes kamp mot hverandre! På slutten av 1930-tallet talte den palestinske befolkning kanskje over en million, men tallene er usikre, jfr nedenfor.

Spørsmålet om et jødisk hjemland var nå blitt et problem for britene. De trakk seg ut etter krigen og overlot styringen til FN. I 1947 vedtok FN å dele Vest-Palestina i en jødisk og en palestinsk del.

Afulahagana
Israelske soldater ved Afula, 1948. Kilde: Wikipedia-Commons.

Jødene godtok denne planen men ikke palestinerne. Det hastet nå å få opprettet et jødisk nasjonalhjem. Den 14.mai 1948 ble staten Israel opprettet i.h.t. FN`s delingsplan. FN selv anga den gang at delingsplanen omfattet ca 538.000 jøder og 397.000 arabere, inklusive kristne arabere. Arabiske kilder oppgir antallet palestina-arabere til ca 1,2 million. Det er imidlertid uklart om de har tatt med palestinerne både i Jordan, Vestbredden og Gaza.

Umiddelbart etter opprettelsen av staten Israel gikk araberlandene til angrep på den nye staten. Etter flere måneders krig hadde Israel nedkjempet disse styrkene og det ble erklært våpenhvile i 1949. Israel tok da kontroll over det område som FN hadde tildelt dem ved delingen samt utvidet de landterritoriet med ca 50 %. I det maktvakuum som oppsto under krigen benyttet Jordan dessuten sjansen og okkuperte Vestbredden i 1948. Dette er første gang man kan snakke om en okkupasjon av Vestbredden.

Israel.Soldiers_in_Battle

Etter Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden, foruten Sinaihalvøya og Golanhøydene. Jordan og Israel innledet deretter samtaler om en fredsplan.

Etter Yum Kippur krigen i 1973 beholdt Israel kontrollen over de okkuperte områder.

Fredsforhandlingene mellom Jordan og Israel fortsatte. I 1992 ble det fremlagt en strategiplan for en fredsavtale mellom Jordan og Israel, men Vestbreddens status sto i veien for at Jordan kunne inngå en ensidig avtale med Israel. Da Osloavtalen ble inngått i 1993 med PLO om en omforent deling av Vestbredden, var det siste hinder for en fredsavtale fjernet, og Jordan og Israel inngikk fredsavtale i 1994. Etter det oppga Jordan formelt sine krav på Vestbredden.

Israelis_at_Faluja

Den palestinske folkeforsamling i eksil proklamerte i 1988 en selvstendig stat på Vestbredden og i Gaza. Vestbredden er imidlertid fortsatt ikke godkjent som «palestinsk territorium». I Osloavtalen fra 1993 ble Vestbredden delt opp i 3 deler. Det største området, C, ble lagt under jødisk kontroll. For første gang ble Israel godkjent av PLO. Osloavtalen ble imidlertid sabotert av palestinerne slik at i 2000 ansås avtalen å være bortfalt.

I 2005 trakk Israel seg ut fra Gaza. De palestinske selvstyremaktene kontrollerte etter enighet med Israel i 2005 ca 17 % av de omstridte områder på Vestbredden.

Er Israels okkupasjon ulovlig?

Folkeretten har ikke regler om når okkupasjon blir « ulovlig». Det spesielle med Palestinakonflikten er at her foreligger mange kryssende hensyn, både etniske og historiske hensyn. Videre kommer at først PLO, og siden 2005, Hamas, ikke har godkjent Israel som stat, og fortsatt truer med å utslette Israel. Dermed har sikre grenser ikke kunnet etableres. I en slik situasjon gir hensynene bak krigens rett den truede stat, Israel, rett til å opprettholde okkupasjonen.

I tillegg kommer at store deler av Vestbredden i folkerettslig henseende fortsatt er å anse som «omstridt område». Da foreligger ingen okkupasjon av en «fremmed stats» territorium. Vestbredden har siden midten av 1800 tallet vært gjenstand for større jødisk fast bosetting. Vestbredden har aldri vært et rent palestinsk område som vist ovenfor. Den rettslige status til disse områder er derfor uavklart.

Hva så med FN`s resolusjoner som har krevd tilbaketrekking   fra okkuperte områder? Etter Seksdagerskrigen vedtok FN resolusjon nr 242 som krevde at Israel trakk seg tilbake fra «okkuperte områder». Denne formulering ble den gang med hensikt gjort tvetydig da det ikke var enighet i Sikkerhetsrådet om hvilke områder som var «okkuperte». Forutsetningen var dessuten at araberlandene skulle akseptere Israels grenser. Hamas har fortsatt ikke godkjent den israelske staten og vil kaste jødene på havet.

Heller ikke senere vedtak av FN, resolusjon 338 fra 1973, får noen betydning da den bare krevde at Israel skulle «implementere» gjennomføringen av resolusjon 242.

FN-paktens artikkel 2 kommer heller ikke til anvendelse i saker som går på okkupasjon.

Konklusjonen er at det vanskelig lar seg hevde at Israels okkupasjon av Vestbredden er ulovlig. For å få fred i Midt-Østen må Israel og de palestinske selvstyremyndigheter innlede nye samtaler om en permanent deling av Vestbredden, som både ivaretar historiske og tradisjonsmessige forhold. Ulykken er at palestinerne ofte blir villedet av sine egne ledere, nå sist Hamas.