Gjesteskribent

Det var ikke israelske soldater som ble okkupanter i 1967. Soldatene befridde Øst-Jerusalem, Judea og Samaria fra jordansk okkupasjon. 

USAs erkjennelse av det faktum at Jerusalem har vært det jødiske folks hovedstad i mer enn 3000 år og den gjenopprettede staten Israels hovedstad i 70 år, har stukket hull på en verkebyll som i mange år har vært til skade for Israels samkvem med den vestlige verden.  Frykten for ikke å fremstå som spesielt vennligsinnet overfor den islamske og især den arabiske verden har gjennom 70 år fått vestlige regjeringer til å utvise kreativitet når det gjelder å finne begrunnelser for ikke å legge sine ambassader til Israels hovedstad.  Men de har aldri hatt problemer med å finne frem dit når de har vært på sine mange statsbesøk og politiske møter.  Problemet har vært å holde en maske overfor araberne slik at de ikke skulle falle for tanken å tro at man holdt Jerusalem for å være landets hovedstad.

 Etter 1995 har begrunnelsen for å holde seg borte fra Jerusalem vært at spørsmål omkring Jerusalem i Oslo 2-avtalen var hensatt til sluttstatusforhandlingene om en fredsavtale med de palestinske selvstyremyndighetene.  Denne begrunnelsen er imidlertid ikke holdbar fordi selv om fredsforhandlingene vil omfatte spørsmål som vedrører Jerusalem, så som spørsmål om forvaltning av og tilgang til hellige steder, så har det aldri vært tale om å forhandle om byens status som Israels hovedstad.  Det spørsmålet ble endelig avgjort i 1948.

 Påstanden om at Øst-Jerusalem er et «okkupert palestinsk område» er heller ikke holdbar som argument for ikke å legge ambassaden til den byen som faktisk er landets hovedstad og som anerkjennes som sådan på alle andre måter enn ved lokalisering av ambassader.  Motstanden mot å plassere ambassaden i Jerusalem er et talende tegn på at man ikke fullt ut anerkjenner Israel som selvstendig og suveren stat.  Slik særbehandling av den jødiske staten rammes av definisjonen på antisemittisme, noe norske politikere burde merke seg.

 For å dekke over det paradokset det er å påstå at Israel okkuperer sin egen hovedstad, har vi sett eksempler på at man prøver å vise til FNs såkalte delingsplan for mandatområdet som ble støttet av et flertall i FNs Hovedforsamling 29. november 1947.  Dette forslaget ble aldri satt ut i livet fordi de arabiske statene og de Palestina-arabiske lederne avviste spørsmålet om deling.  I 1948 opphørte Palestina-mandatet ved at det jødiske folk erklærte uavhengighet for staten Israel i henhold til folkesuverenitetsprinsippet etter at Storbritannia hadde forlatt mandatområdet.  Derfor ble det ingen deling av landet slik FN foreslo og NRK ennå påstår.

Det som skjedde var imidlertid at de arabiske nabolandene gikk til militær angrepskrig mot Israel i forsøk på å hindre opprettelsen av den jødiske staten.  Da krigen ble avløst av våpenhvile, fremforhandlet av FN, hadde Jordans «arabiske legion» med britisk ledelse greid å okkupere landskapene Judea, Samaria og den østlige delen av Jerusalem, inkludert Gamlebyen.  Denne okkupasjonen og Jordans forsøk på å annektere «Vestbredden,» ble fulgt opp med fullstendig etnisk rensing av den jødiske befolkningen som til dels hadde bodd der i årtusener.

 Disse handlingene har aldri vært anerkjent som lovlige, og kan ikke påberopes som grunnlag for å hevde at Israels frigjøring av disse områdene i 1967 utgjorde en «ulovlig okkupasjon.»  Påstandene om «ulovlig okkupasjon av palestinske områder» som vi også hører gjentatt av den norske regjeringen, er usanne og tegn på en uvennlig holdning til Israel.  De historisk jødiske områdene hvor Folkeforbundet i 1922 vedtok å gjenopprette den jødiske nasjonalstaten etter at de i 1917 ble frigjort etter 400 års tyrkisk okkupasjon, har aldri vært «palestinske.»  Å skjule seg bak hva som uttales av Israels fiender i FN er ingen unnskyldning.

 Norske medier med NRK i ledelsen, har imidlertid begynt å påstå at Jerusalem i 1948 ble delt som følge av FNs Resolusjon 181, delingsplanen, noe som er en usannhet.  Fra nyhetsredaksjonen i NRK heter det at «etter FN-delingen av området i 1948 ble også byen delt i to.  Vest-Jerusalem ble da en del av Israel og Øst-Jerusalem ble styrt av Jordan.  Men etter Seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Øst-Jerusalem og erklærte byen som Israels evige og udelelige hovedstad, stikk i strid med internasjonal lov.»  Dette er ikke sant.

 På nettavisen ABC Nyheter opptrådte den tidligere NRK-medarbeideren Audun Tjomsland med en helt tilsvarende fremstilling: «Da staten Israel ble opprettet den 14. mai 1948, var det ifølge FNs delingsplan for Palestina meningen at Jerusalem skulle være en felles, internasjonal by under FNs overhøyhet. I stedet ble byen delt mellom Israel og Jordan, i et jødisk Vest-Jerusalem og palestinsk Øst-Jerusalem.»  Også dette er historieforfalskning.  Byen ble ikke «delt» i jødiske og palestinske bydeler som han påstår.  Under den jordanske okkupasjonen var det aldri tale om å gjøre byen «palestinsk.»  Araberne i området, hvorav de fleste var innvandrere fra senere år, fikk jordansk statsborgerskap.  Det er dessuten ingen som er mer «palestinske» enn jødene.

 Det viktigste som skjedde innenfor Jerusalems bymurer i de 19 årene den jordanske okkupasjonen varte, var at den jødiske urbefolkningen i Gamlebyen ble etnisk utrensket.  Det eldgamle jødiske kvarter ble fysisk ødelagt. Deres synagoger og skoler ble sprengt i luften og deres gravsteder ble skjendet.  Er det blitt offisiell norsk politikk at dette var greit?

 Et viktig trekk ved disse eksemplene er at de ikke bygger på misforståelser.  De som forteller at Jerusalem ble «delt i en jødisk og en palestinsk del,» vet at de konstruerer en løgn som skal bidra til å gjøre den arabiske fremstillingen av konflikten med påstand om «ulovlig israelsk okkupasjon av palestinske områder» logisk og riktig, og dermed understøtte det falske bildet mediene gjennom mange år har tegnet av konflikten.

 De som har konstruert denne løgnen overser bevisst at Israel og Jordan i 1994 inngikk en freds- og grenseavtale som i detalj definerer den internasjonalt anerkjente statsgrensen mellom de to land.  I dag ligger Judea, Samaria og Øst-Jerusalem innenfor Israels grenser.  Det er derfor utelukkende opp til israelske myndigheter hvordan de vil disponere disse områdene i fremtiden.  Forslaget om en tostatsløsning er bare ett av alternativene, og det er i dag, blant annet på grunn av norsk støtte til Palestina-arabisk terrorisme, ikke lenger det mest sannsynlige.  Det er på tide at man også i Norge erkjenner dette faktum og slutter med å konstruere opp usannheter som bidrar til å svekke Israels anseelse og fremmer antisemittisme.

 Norske medier, med offentlig støtte, bidrar imidlertid fortsatt til å forme norsk opinion med usannheter, forvrengninger og falskneri som er med og skaper de anti-jødiske holdningene vi nå til daglig kan registrere og som er en hovedgrunn til at antisemittismen har fått en ny blomstringstid i Norge.  Slik stemningen nå er i ferd med å bli, er Norge snart ikke mer levelig for jøder enn hva Sverige er blitt.  Dette ble bare så altfor synlig og hørbart under Palestina-komiteens demonstrasjon i Oslo forleden da skrikende arabere og deres norske venner igjen lovet død over jødene med sine taktfaste slagord.  Det er dette som er virkelig.

 Fra norske myndigheter hører vi ingenting om dette.  Vi må gå ut fra at de synes det er greit.  De uttrykker bekymring når vår nærmeste allierte lokaliserer sin ambassade.  De uttrykker bekymring nårisraelerne forsvarer seg mot Hamas sitt forsøk på å storme og ødelegge grensen.  Men ser ikke ut til å være bekymret over at Hamas på kynisk måte ofrer mennesker for å skape jihad med internasjonal mediestorm mot Israel, eller at disse terrorangrepene og blodbadet rettet mot Israel var tilskyndet og sponset av den islamske republikken Iran.  Kan jøder stole på norske myndigheter, eller bør flertallet av dem forbli anonyme?

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme