Det evige mantraet «på den okkuperte Vestbredden» følges opp med:
«De jødiske bosetningene er i strid med folkeretten og menneskerettighetene.»
Hvilken folkerett og hvilke menneskerettigheter det skulle være, får du aldri svar på. Når du presenterer folkeretten og menneskerettighetene som gjelder, og utfordrer til å vise hva som skulle være feil med dem eller hva som skulle annullere dem, får du heller aldri svar.
Etter første verdenskrig ble Palestina avstått fra Det ottomanske riket til The Principal Allied and Associated Powers, De fremste allierte stormaktene – England, Frankrike, Italia, Japan – i første omgang etter «de bellatio»-prinsippet – deretter suverenitetsavståelse etter Sevres-traktaten i 1920. Det ble ikke ratifisert av den nye staten Tyrkia. Deretter endelig ratifisert i Lausanne-traktaten i 1923.
De fremste allierte stormaktene beholdt suvereniteten inntil San Remo-resolusjonen i 1920, der eierrettighetene/suvereniteten ble overført til «det jødiske folk over hele verden». Denne «overførselsen» skulle administreres av England under tilsyn av Folkeforbundet etter Palestinamandatet i 1922. I mellomtiden hadde koloniminister Winston Chuchill folkerettsstridig (artikkel 5 i mandatet) gitt bort Transjordan til araberne i 1921, slik at jødene satt igjen med 23% av landområdet.
Israel okkuperer ikke «Vestbredden». Israel har territorial suverenitet over Judea og Samaria, inkludert Øst-Jerusalem (og Gaza) etter følgende tre folkerettslige standpunkter, som hver for seg er mer enn nok til å hevde suverenitet:
- San Remo-resolusjonen i 1920 med Folkeforbundets Palestina-mandat av 1922, bekreftet av artikkel 80 i FN-pakten.
- Folkerettsdoktrinen «uti possidetis juris» gir Israel suverenitet helt ut til de territoriale grensene for Mandatet for Palestina slik de var i mai 1948, da britene sa fra seg mandatet, trakk ut sine militære styrker og Israel ble en uavhengig stat – inkludert Jerusalem, Gaza-stripen og «Vestbredden».
- Israels og Jordans fredstraktat i 1994. Det kan ikke foreligge fiendtlig okkupasjon etter at en fredstraktat er inngått. Jordans okkupasjon av «Vestbredden» varte fra 1948 til 1967 – ditto for Israels og Egypts fredstraktat om Gaza i 1979.
Hva skulle være feil med eller annullere punktene ovenfor? Det får du aldri vite, for det kan ikke vites. Mantraet bare gjentas: Israel bryter folkeretten, Israel okkuperer, uten at man viser til hvilken folkerett som brytes. Det ender eventuelt opp med å vise til (en av) FNs mange skammelige anti-israelske resolusjoner. Eksempelvis resolusjon 181 om delingsplanen i 1947, som aldri ble iverksatt. Jødene samtykket. Resolusjonen kunne blitt folkerett. Men araberne samtykket ikke. De gikk til angrepskrig, slik de siden har gjort det.
FN-resolusjoner er ikke folkerett annet enn Sikkerhetsrådets under kapittel VII, hvilket ikke er brukt mot Israel. FN-organer (inkludert Hovedforsamlingen, Sikkerhetsrådet og Den internasjonale domstolen) har ikke jurisdiksjon eller myndighet til å løse tvister mellom stater, eller mellom en stat og en annen internasjonal aktør, uten deres samtykke (jf. «tostatsløsningen» i Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 i 2016 og domstolens rådgivende dom om «muren» i 2004).
Istedenfor traktatrett, konvensjoner, avtaler og en rekke generelle prinsipper som «oppnådde lovfestede rettigheter», har politiske interesser, internasjonal sedvane, «internasjonale parametre» blitt rettskilden vi er indoktrinert til å rette oss etter. Hva FNs medlemmer mener, med sine 56 muslimske land som stemmer i blokk og Erna som gjorde gjentjeneste for sin plass i Sikkerhetsrådet – er politikk, men har blitt «den nye internasjonale lov» – langvarig gjentakelse av løgner har blitt «folkerett».
Palestina-araberne fikk Transjordan (Jordan) folkerettsstridig tildelt i 1921, men det ble folkerett med Palestinamandatet i 1922 (De fremste allierte stormaktene lot det skje.) Dét er «tostatsløsningen». Jødene fikk det gjenstående av Palestinamandatet, 23 % av landområdet, «from the river to the sea». For øvrig ble en rekke andre stater til i den samme prosessen, fra det britiske og det franske mandatet og med samme folkerettsdoktrine for å gi grensene: Irak, Syria, Libanon (befolket med mange jøder som ble fordrevet), uten at noen hevder folkerettsstridig okkupasjon.
Oslo-avtalene endrer ingenting på Israels territoriale suverenitet. I henhold til Oslo-avtalene har de palestinske selvstyremyndighetene på «Vestbredden» rettigheter som nærmer seg uavhengig myndighet bare i Område A, og selv der holder Israel tilbake fullstendig ansvar for sikkerhet, relasjoner til omverdenen, ikke-delegert myndighet og myndighet over israelere, og i Område B og C opprettholder Israel ansvaret for sikkerhet og relasjoner til omverdenen. Selvstyremyndighetene kan utplassere sin politistyrke i Område A, i Område B i samarbeid med Israel, og i område C ikke i det hele tatt. Det er i område C du finner omstridte bosetninger, både jødiske og «palestinske» – med sedvanlig antisemittisme å engasjere seg mot jødene.
Jødene ble etnisk renset fra Judea og Samaria under Jordans okkupasjon. Når de så vender tilbake til sine eiendommer, eller som «settlere», i landet som folkerettslig ble gitt dem, så stjeler de «palestinernes» eiendommer?
Jøders rett til å bo på «Vestbredden» stammer for øvrig ikke bare fra Palestinamandatets artikkel 2 om «Jewish national home», og artikkel 6 om «shall facilitate Jewish immigration», men fra menneskers rett til å etablere og opprettholde sine hjem i pakt med internasjonale menneskerettigheter, slik man finner dem i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. 1,8 millioner arabere, der 90 % er muslimer, bor i Israel. Men «Vestbredden» skal være «Judenrein», slik den arabiske verden for øvrig er etter jødenes «nakba» (katastrofen, fordrivelsen), tilsvarende «palestinernes» nakba. Her vises det gjerne feilaktig til Genève-konvensjonen 49 (6) som Israel frivillig følger mer enn korrekt, uten at de trenger å gjøre det, da de hverken okkuperer eller tvangsflytter egen befolkning til disse områdene.
Ragnar Hatlems bok «Palestina – Israels historiske og folkerettslige legitimitet» kan anbefales. Den gir deg det juridiske perspektivet, historien som førte til folkeretten, San Remo-resolusjonen med Palestinamandatet, bekreftelsen «uti possidetis juris», og deretter de mange undergravninger og saboteringer av denne folkeretten med identitetstyveriet av «Palestina» og «palestinere» som brekkstang.
Den mest omfattende og autoritative boken får du fra «The Hague Initiative for International Cooperation, thinc», som knytter sammen en stor internasjonal gruppe folkerettsjurister der bokens forfattere inngår i lederteamet:
«Israel on Trial – How International Law is Being Misused to Delegitimize the State of Israel» – den finnes oversatt til norsk og utgitt av Senter Mot Antisemittisme: «Prosessen mot Israel – Hvordan folkeretten misbrukes for å delegitimere staten Israel».
Innlegget er opprinnelig publisert som et debattinnlegg i Avisen Agder 1.3.2024. Det er et motinnlegg til Jon Aslak Fintlands idligere innlegg her og her i Vårt Land.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
