Etter resolusjonen i San Remo 25. april 1920, stående utenfor Villa Devachan, fra venstre mot høyre: Matsui, Lloyd George, Curzon, Berthelot, Millerand, Vittorio Scialoja, Nitti. Foto: Ukjent / Public Domain/ Wikipedia

24.-25.april var det hundre år siden de allierte seierherrene Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan og USA møttes i den italienske byen San Remo for å avgjøre fordelingen av landområder vunnet ved seieren over Det tyrkisk-osmanske imperiet under første verdenskrig.

Fredskonferansen opprettet tre såkalte mandatområder som skulle utvikles til framtidige stater. Mandatet for Palestina ga statsrettslig, juridisk suverenitet til hele det jødiske folket der de fleste fortsatt var spredd rundt i verden. Innbyggere (mest arabere) bosatt i Irak og Syria/Libanon fikk tilsvarende rettigheter i sine områder.

Tidligere var begrepet «Palestina» brukt om et geografisk område av varierende utstrekning. Dette begrepet har aldri definert en egen stat. Før romerne erobret Midtøsten omkring år 63 f.Kr., hadde staten Israel i århundrer vært en selvstendig stat i dette området. Intensjonen med Mandatet for Palestina var nettopp å gjenopprette den jødiske staten i sin opprinnelige utstrekning, etter nærmere 2000 år under fremmed styre.

For svært mange er San Remo-konferansen i 1920 ukjent. De fleste har hørt om fredskonferansen i Paris etter først verdenskrig og etableringen av Folkeforbundet. Men faktum er at San Remo, som var en del av Paris-konferansen, fikk enorm betydning ved å legge det statsrettslige grunnlaget for Midtøsten slik vi kjenner det i dag. Imidlertid har sterke krefter hatt interesse av å tilsløre eller benekte at vedtakene dannet internasjonal lov (folkerett).

Balfour-erklæringen fra november 1917 om å opprette «et nasjonalhjem for det jødiske folket» satte i gang en folkerettsprosess som ledet fram til vedtakene i San Remo. Der ble denne britiske erklæringen omformet til en bindende internasjonal traktat. Jødenes historiske rett til sitt gamle hjemland ble fra nå av en juridisk rett. Denne retten til suverenitet som ble tildelt i San Remo, består fortsatt som et legalt krav, både for staten Israel og for det jødiske folket.

Ved 100-årsjubileet er det viktig å vite at rettighetene som ble gitt, omfattet et mye større landområde enn det som er innlemmet i staten Israel i dag. Mandatområdet Palestina omfattet områder på begge sider av Jordan-elva: den nåværende staten Jordan i øst, og Judea og Samaria («Vestbredden») samt Gaza i vest. I tillegg inngikk store deler av Golanhøydene.

Vedtaket i San Remo ble satt inn i fredsavtalen med Tyrkia 10.august 1920 og la grunnlaget for Den fransk-britiske grenseavtalen 23.desember 1920 som trakk opp de eksakte grensene for mandatområdet. Vedtaket ble 24.juli 1922 enstemmig stadfestet av Folkeforbundet, med Norges støtte, og av USA i en traktat med Storbritannia 3.desember 1924.

Mandatbestyreren Storbritannia brøt allerede i 1921 hovedintensjonen med vedtaket i San Remo og satte området i øst midlertidig på vent som en del av en framtidig jødisk stat. Folkeforbundet godkjente denne midlertidige løsningen. Midlertidigheten ble understreket ved at Mandatet fortsatte samlet som en folkerettslig enhet. Det indikerte at jødenes rett til området i øst ikke var opphevet. Men jødene ble fordrevet, og i 1946 opprettet Storbritannia egenrådig staten Jordan. Dermed ble 78 % av området som var tildelt jødene, gitt til araberne og gjort «jøderent». Dagens krav om «to-statsløsning» er derfor 74 år for sent ute.

Storbritannia sviktet fort sitt ansvar som mandatbestyrer også vest for Jordan-elva. De bøyde av for arabisk press og gikk bort fra forpliktelsene overfor jødene. Britene tilslørte de folkerettslige vedtakene etter første verdenskrig og opptrådte ofte som kolonimakt. Det mest tragiske var at de i 1939 stengte mandatområdet for jødisk innvandring, stikk i strid med hovedintensjonen i Mandatet. Det skjedde på verst tenkelig tidsrom for jøder som ellers kunne ha unnsluppet nazistene.

Da Folkeforbundet ble erstattet av FN i 1945, var mange bekymret for at jødenes oppnådde juridiske rettigheter skulle forsvinne. Ved utforming av FN-pakten satte man derfor inn Artikkel 80 som en ekstra sikkerhet for å bevare disse rettighetene. Artikkelen, som i 1945 ble omtalt som Palestina-klausulen, sier uttrykkelig: «Intet i dette kapitel skal anses å ha den virkning at det i seg selv på noen som helst måte endrer noen staters eller folks rettigheter eller bestemmelsene i internasjonale avtaler som noe medlem av FN er del i.» FN-pakten bekreftet dermed at rettigheter som ble tildelt i San Remo, skulle bevares for framtida.

Vedtaket i San Remo er fortsatt gjeldende folkerett. Lovteksten som Folkeforbundet godkjente i 1922, åpnet med å henvise til dette vedtaket som grunnlag for Mandatet for Palestina. Det er helt essensielt å fastholde at jødenes rettigheter til mandatområdet ikke forsvant da britene trakk seg ut i 1948, slik svært mange påstår. Mandatet opphørte heller ikke ved at britene dro, men ved at jødiske representanter proklamerte staten Israel 14.mai 1948. Dermed var målet for vedtaket i San Remo nådd i de delene av landet som jødene hadde faktisk kontroll over.

Juridisk var Mandatet utformet både som forvaltning av en eiendom og som et vergemål. Den britiske regjeringen hadde påtatt seg ansvaret både som forvalter og som verge, inntil jødene kunne overta. Det at en forvalter eller verge stikker av uten å ha fullført oppgaven vedkommende hadde tatt på seg, fjerner ikke rettighetene som skulle beskyttes. Da Mandatet for Palestina ble opprettet i San Remo, var det for ett hovedmål: en framtidig jødisk stat. Alle tildelte rettigheter gikk derfor over til staten Israel fra midnatt 15.mai 1948.

Det som lett overses, er at araberne var den folkegruppen som uten sammenligning fikk tildelt mest i 1920. Også de fikk selvstendighet etter mange hundre års tyrkisk okkupasjon, med totalt 500 ganger større landareal enn jødene. Folkerettseksperten Jacques Gauthier sier: «For araberne er San Remo så viktig at de burde feire den hver dag.» Men det gjør de ikke. For da måtte de samtidig innrømme at jødene fikk rettigheter på linje med dem selv. Til denne «glemselen» får de god hjelp av FN.

Den folkerettslige betydningen av San Remo er forsøkt tiet i hjel. Artikkel 80 er også glemt. Dermed kan FN fortsette å fordømme Israel mer enn alle andre land i verden samlet. Men strømmen av fordømmende resolusjoner danner ikke folkerett, slik det ofte påstås. Likevel applauderer norsk UD, politikere og media ivrig. Det de «glemmer», er at de aktuelle vedtakene under fredsoppgjøret etter første verdenskrig fortsatt er rettskraftige. Internasjonale traktater går ikke ut på dato, med mindre partene inngår nye avtaler. Svalbard-traktaten fra 9.februar 1920, utformet i samme folkerettsprosess som San Remo, er fortsatt gyldig. Norge vil svært gjerne at våre rettigheter på Svalbard blir husket og respektert. Men hva med jødenes rettigheter?

Israel oppga sitt krav over den østlige delen av mandatområdet Palestina ved fredsavtalen med Jordan i 1994. Men resten av området, vest for Jordan-elva, tilhører det jødiske folket etter internasjonal lov. Verken FN eller noen annen organisasjon eller stat har myndighet til å ta fra Israel denne retten.
«Ulovlig okkupasjon» og «brudd på folkeretten» har vært mantraene i over femti år. Disse påstandene er den største forvrengning og det mest omfattende misbruk av internasjonal lov som verden noen gang har sett. Påstandene brukes som våpen for å oppnå politiske mål som innebærer å ta fra jødene så mye som mulig – mange håper alt – av det som ble tildelt dem i San Remo.

NRK omtalte i mandag morgen en videokonferanse, arrangert av The European Coalition for Israel, der statsminister Netanyahu talte om snarlig annektering av områder i Judea og Samaria. Men NRK nevnte ikke ett ord om at poenget med konferansen var å markere vedtaket i San Remo som ga jødene eiendomsretten på disse områdene. Heller ikke ble hilsninger fra en rekke statsledere nevnt. I stedet fortsatte Statskanalen med den kjente myten om okkupasjon.

Nært knyttet til denne myten er påstanden om at FN dannet Israel ved Delingsplanen i 1947. Da hadde araberne i 1946 allerede fått 78 prosent av landet. Planen, som var i strid med folkeretten etablert i 1920 og med FNs egen artikkel 80, forutsatte aksept fra begge folkegrupper. Araberne sa kontant nei og gikk til utslettelseskrig. Dermed døde planen.

Men 72 år senere brukes planen fortsatt som et argument for å fjerne enda mer av området tildelt jødene. Men er det ikke sannhet man skal bygge holdninger og politikk på? Den dagen norsk UD, politikere og media våkner og er villig til å holde de historiske og folkerettslige fakta fra San Remo som sannhet, forsvinner deres påståtte grunnlag for å anklage Israel for å drive «ulovlig okkupasjon».

Bjørn Hildrum er forfatter av boken Israels land etter internasjonal lov, utgitt i 2018

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Finn bøker til å bli klok av:

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.