Gjesteskribent

Hver eneste fredag demonstrerer palestinere på grensen til Israel og angriper den, så også 8. november. Palestinerne er helt avhengige av Israel for strøm og vann, men likevel bruker de store krefter på å angripe naboen. Foto: Mahmoud Nasser/Zuma/Scanpix

Byrådet i Oslo vil boikotte Israel og ikke kjøpe «varer og tjenester som er produsert på område okkupert i strid med folkeretten». Byrådet må sette seg inn i hva folkeretten sier. Det grunnleggende er San Remo-erklæringen, som de allierte hovedmaktene fra første verdenskrig vedtok i 1920, der jødene på bakgrunn av sine urfolksrettigheter ble gitt som sitt nasjonale hjemland det som ble definert som palestinsk mandatområde. Syria/Libanon og Irak var de andre mandatområdene som ble etablert.

Mandatmyndigheten for Palestina, Storbritannia, ble pålagt å oppmuntre jødene til tett bosetting i området. Denne erklæringen gav Folkeforbundet sin tilslutning til i 1922, og FN videreførte dens folkerettslige status i artikkel 80 i FN-pakten. Dette er ifølge de palestinske lederne «den mest avskyelige konspirasjon i menneskehetens historie» (Palestinian Media Watch). I strid med sitt forvaltningsoppdrag gav Storbritannia om lag tre fjerdedeler av området til det hashemittiske dynastiet, det som nå er Jordan. Tilbake er den fjerdedelen som ligger mellom Jordanelva og Middelhavet. Dette er det senere blitt inngått bilaterale avtaler om, slik som Oslo-avtalen fra 1993/95. Der er Israel gitt full administrativ myndighet over område C, der de «ulovlige» bosettingene ligger. Denne avtalen var for øvrig ment å være midlertidig, i fem år.

FN foreslo i 1947 en deling av restområdet i én jødisk og én arabisk stat. Araberlandene avslo og gikk til krig. Mellom 1948 og 1967 okkuperte Jordan Judea/Samaria («Vestbredden») og Øst-Jerusalem, og hadde hele tiden mulighet til å etablere en palestinsk stat. Men området ble bare rensket for jøder. FN foretok seg ingenting, kom ikke med en eneste resolusjon. Siden er palestinerne (en betegnelse araberne i området fikk i 1964) blitt tilbudt egen stat to ganger, men har avslått. Yasser Arafats avslag i 2000 på Camp David gjorde Bill Clinton rasende, og en saudiarabisk utsending karakteriserte avslaget som «en forbrytelse mot palestinerne».

En løsning utarbeidet av Trump-administrasjonen er avslått før palestinerne har sett hva den innebærer. En to-statsløsning er i virkeligheten uaktuell. Det grunnleggende problemet er nemlig Israels eksistens. Hele Israel er etter palestinsk mening en ulovlig bosetning og burde derfor omfattes av Oslo-byrådets boikott. Slutte fred med «den sionistiske enheten» betraktes som forræderi, sier den muslimske skribenten Bassam Tawil, bosatt i Midtøsten.

«Den eneste fredsplan palestinerne noen gang vil akseptere, er en som som fører til ødeleggelse av Israel og at alle jødene som bor i regionen blir drept. De vil aldri akseptere en annen plan, selv om den kommer fra profeten Muhammed», sier han. Iran står klar til å hjelpe og kan ødelegge Israel i løpet av en halvtime, sier parlamentarisk sikkerhetsleder Mojtabe Zolnour. (Fortjener han en invitasjon til Oslo, slik som utenriksministeren?)

Den sekulære palestinske lederen Mudar Zahran er modig nok til å opponere. Han sier at Israel og Jordan representerer tostatsløsningen, da begge land var deler av det britiske Palestina-mandatet. Dessuten utgjør nå palestinerne tre fjerdedeler av den jordanske befolkningen. Jordan er deres hjemland, sier han, det er ikke behov for flere, og Israel har sin historiske rett til å eksistere. (Kilde: ThePolitics.Online)

Israels «okkupasjon i strid med folkeretten» er en løgn gjentatt så mange ganger at den er blitt politikk.

Kjell Ove Kleivenes, Molde

Les også

-
-
-
-
-
-