Innenriks

Mange spør hvor jødehatet kommer fra – og later som man ikke vet. Svaret er todelt: Vi har importert jødehat gjennom masseinnvandringen fra land der fordommene og konspirasjonsteoriene om jøder står sterkt. Men like viktig som importert jødehat er elitenes eksport av jødehat til massene. Med ensidighet og halvsanne påstander om Israel, skaper man negative holdninger til jødene og deres land. Det var et eksempel på dette vi fikk i Urix mandag kveld.  NRK Urix fulgte sin tradisjonelle og sterk pro-palestinske slagside i mandagens program, en utvidet spesialsending i anledning valget i Israel 17. mars.

Kringkastingsrådets oppfordring tidligere i år om å formidle bakgrunnsinformasjon om Midtøsten-konflikten hjelper lite når denne såkalte infoen innebærer visning av filmer som Muhammed Alayoubis dokumentarfilm Mitt land. Filmen ble av programleder Gry Blekastad Almås omtalt i introduksjonen til programmet som en film der vi møter to flyktningekvinner; den ene flyktning fra Israel, den andre til Israel. Min første tanke var: Hvem flykter fra Israel? Men det var før jeg fikk sett noe, eller lest den første av flere tekstplansjer som vises i filmen.

-Gjennom historien har Middelhavet spilt en viktig rolle for jødenes innvandring til Palestina. Middelhavet ble også brukt som fluktveg av palestinere som flyktet eller var fordrevet under krigen i 1948.

Så skjønte man sammenhengen. NRK ville formidle arabernes «Nakba» (katastrofen) for sine seere. Vi skulle få tre kvarter foran skjermen med Palestina-brillene på.

 

israel.uavhengighetskrig

                                David Ben Gurion på Ramat David-flybasen i 1948.

Filmen ga inntrykk av at araberne var jødene underlegne da araberstatene gikk til angrep på jødestaten så å si ved fødselsøyeblikket i 1948. Sannheten er at araberstatene var Israel langt overlegne i både utstyr og antall. Derfor var seieren så overraskende for Israel, og det forklarer hvorfor folk i Israel kalte seieren og krigen i 1948 for «Miraklenes krig». Den danske presten og forfatteren Poul Borchenius har skrevet om hvordan israelerne selv omtalte krigen i 1948.

-Folk i Israel kalte krigen for «Miraklenes krig». Selv snakket jeg med mange mennesker på begge sider av fronten. Det er derfor ikke billige ord når jeg hevder at Israels soldater nesten våpenløse holdt stand mot tanks, kanoner og fly – og seiret.

Senere i filmen Mitt land kom nye plansjer med tekst om de palestinske flyktningene

-Rundt 750 000 palestinere ble fordrevet eller flyktet. Flere hundre palestinske landsbyer ble jevnet med jorden. I dag utgjør flyktningene og deres etterkommere om lag 5 millioner mennesker. De palestinske flyktningene får ikke komme tilbake.

Det sies ingen verdens ting i filmen om at flyktningestrømmen gikk begge veger. Man «glemmer» å nevne de 800 000 jødiske flyktningene som i samme periode ble fordrevet fra de arabiske nabolandene. I filmen konstrueres også en virkelighet om at det er vanlig at flyktninger vender tilbake, noe som ikke er vanlig, men derimot en myte som palestina-araberne har bygd sin propaganda rundt. Det hjelper lite at den israelske ambassadøren, Raphael Schuz fikk 3-4 minutter i etterkant av filmen til å kommentere sider ved flyktningespørsmålet.

En uvitende seer vil lett kjøpe idéen om at Palestina var et land; i betydningen en selvstendig stat når man hører om jødenes innvandring til Palestina. I Mitt land kunne man få inntrykk av at man forsøkte å selge en myte om at jødene stjal noen andres land og opprettet Israel inne i en stat som allerede eksisterte i 1948; Palestina. Sannheten er at Palestina ikke var noe land – har aldri vært noe land – kun et landområde i det ottomanske riket hvor både jøder og arabere bodde.
Palestina og palestinere er en historisk tilsnikelse som brukes i propagandakrigen mot Israel og det var først etter 1967 at araberne i området begynte å kalle seg palestinere og bruke dette bevisst i krigen mot Israel. Dette til tross for at palestinerne skiller seg hverken etnisk, språklig, religiøst eller kulturelt fra sine arabiske brødre i nabolandene.

I nye tekstplansjer blir løgnen om landet Palestina forsterket. Historiske fakta blandes med myter om landet Palestina – så hva er sannhet og hva er løgn?

-Etter at Palestina ble erobret av britene i 1. verdenskrig, økte innvandringen av sionister. Under 2. verdenskrig ble jødene i Europa utsatt for et folkemord. Kampen for en jødisk stat i Palestina ble trappet opp og flere sionister kom til landet (min utheving).

Midtøsten ble etter 1. verdenskrig og Det ottomanske rikets (Tyrkias) nederlag, grovt sett delt mellom det britiske mandatområdet: Dagens Irak, nord i Saudi-Arabia, Jordan og Israel, og det franske: Syria og Libanon. Til tross for nokså parallelle løsrivelser fra Vestmakter, er det kun en av de resulterende statene som blir beskyldt for å kolonisere andres land; verdens eneste jødestat, Israel.

-På 1990-tallet lovte Israel å levere tilbake Vestbredden til de palestinske selvstyremyndighetene, og dette skulle gjøres etappevis. I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza, men palestinerne har bare fått selvstyre i mindre deler av Vestbredden. Koloniseringen foregår fortsatt.

Det hadde kanskje vært på sin plass med noen ord om Hamas når Gaza nevnes? Hamas er en alen av samme stykke som IS, Boko Haram og al-Shabaab, men den virkeligheten vil ikke NRK fortelle sine seere. Da er det kanskje bedre å underslå fakta og heller presentere en stillferdig pro-palestinsk film?

På stillferdig vis gir filmen et innblikk i de grunnleggende motsetningene som gjør konflikten så komplisert.

Mitt land er en film på 46 minutter. I nesten 30 minutter; to tredjedeler av filmen, er ordet gitt til den pro-palestinske siden. Først til den palestinske kvinnen Fathie, så til den palestinske aktivisten Sami Abou Shehadeh og den eldre mannen Ismail Abou Shehadeh, og endelig kommer jødiske Palestina-aktivister også på banen. Ingen er så effektive formidlere av den palestinske narrativen som godtroende jøder. Holocaust-overlevende Susie er Israels eneste stemme i dokumentaren. Hun får i underkant av 10 minutters taletid i filmen.

NRK har dessverre ikke tatt Kringkastingsrådets oppfordring om å gi bakgrunnsinformasjon om Midtøsten på alvor – annet enn pro-palestinsk bakgrunnsstoff, naturligvis. I mandagens Urix hørte vi derfor som vanlig ingenting om Balfour-erklæringen av 1917, Versailles-deklarasjonen (Versailles-freden) av 1919, San-Remo konferansen i 1920 eller Palestina-mandatet av 1922.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 som ble enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd etter seksdagerskrigen i 1967, nevnes som vanlig ikke i NRK. Derfor har få forstått hva tilbaketrekking fra territories kontra fra THE territories egentlig betyr. Helt i tråd med NRK-tradisjonen går seerne glipp av interessant bakgrunnsinformasjon om Resolusjon 242. Resolusjon 338 (1973) som inkluderer 242 forbigås naturlig nok også i stillhet. Er ikke hva som står og er vedtatt her folkerettslig bindende ifølge FN-charteret?

Hva betyr alt dette for Israels rett til å bosette jøder i de omstridte områdene; områder som NRK konsekvent kaller okkuperte? Hvorfor forbindes Israel med okkupasjon og brudd på Folkeretten når man ikke engang forsøker å finne ut om disse påstandene er faktabaserte og kan forsvares i historiske avtaler og dokumenter?

NRK hopper elegant over historisk bakgrunnsstoff som kan gi innsikt og forståelse for jødenes situasjon, og at de kanskje ikke brøt, men tvert imot oppfylte gjeldende folkerett da de opprettet staten Israel? Og vil eller kan NRK fremlegge historisk dokumentasjon som bestrider at det fremdeles er gjeldende folkerett at jødene befolker hele området mellom Middelhavet og Jordanelven?

Hvorfor hører man så lite om arabernes nei til FNs delingsforslag av 1947? Og hva med arabernes kriger og deres terror mot jøder som skjedde lenge før 1948 og Israel?

Mandag sendte NRK nok en gang ut noen ensidige og negative signaler om Israel – jødenes hjemland. Man overfokuserer palestinernes retorikk, deres ståsted og lidelser, samtidig som man underkommuniserer historiske fakta som støtter Israels politikk.

Så hvor kan jødehatet komme fra? Har NRK noen formening?