Gjesteskribent

Av GEIR LEVI NILSEN

Borte er hakekorset. Vår tids antisemittisme er preget av postmoderne subtilitet: historisk forvrenging, politisk todeling og symbolreferens. Istedenfor tarvelig jødehets benytter man seg av en politisk akseptert Israel-kritikk.

For eksempel: Kåre Willoch bruker (VG 26.08) uttrykk som «myter» og «vrangforestillinger» om staten Israels historie, hvor han går inn på uttalelser fra Balfour-deklarasjonen og Folkeforbundet fra 1920 angående jødenes plass i den da fremtidige Palestina-regionen for å hevde at ikke ekstisterte «noe løfte om opprettelse av staten Israel på den måten som senere skjedde.» Han skriver: «Ingen ansvarlige hadde antydet at det «jødiske hjem» skulle omfatte hele Palestina…det skulle komme i Palestina, uten å si noe om hvor stor del av Palestina det skulle omfatte.»

Men hvor «stort» var «hele Palestina» etter at det ottomanske imperium gikk i oppløsning etter første verdenskrig?
Hvor «store» var noen av landene på den arabiske halvøy i tiden etter 1918?

Palestina – en region

Willoch må vite at nåværende landegrenser i Midtøsten og på den arabiske halvøy ble trukket av Europa i 1918-48. Men her snakker Willoch om Palestina som om det allerede var et land i perioden 1918-47.

Men Palestina har aldri vært et land eller en nasjon med en enhetlig historie. Palestina har bestandig vært en region. Og som region har dens områdedefinisjoner alltid vært fleksible.

Historisk sett har regionen vært del av andre riker, både fra nord (assyrere ca. 700-600 f. Kr.) øst (Babylon, 586-539 f. Kr. og Persia 539-332 f. Kr.) sør (Egypt, 301-200 f. Kr) vest (Romerriket, 63 f. Kr. –395 e. Kr.) og én tid var faktisk regionen del av et jødisk rike (142-63 f. Kr.)

Ut fra dette benytter Kåre Willoch seg av en kvasiintellektuell komplementær metodologi som er reduksjonistisk hvor han sidestiller «palestiner» med araber. Dette er vanlig bløffmakeri for vår tids nye antisemittisme. Blant annet i Dagbladet (19.07.) skriver Midtøsten-forsker Lars Gule om Israel: «Politikken er et resultat av en ideologi som sier at én gruppe mennesker – jødene – har større rett til et landområde – Palestina – enn den folkegruppen – palestinerne – som bor og har bodd i området gjennom mer enn 2000 år.»

Hvis palestinerne er en folkegruppe, er det biologisk eller etnisk betinget? Biologisk kan det umulig være, for hvis en folkegruppe er fastboende på et så lite område som det såkalte Palestina i over 2000 år, så ville det ha vært en demografisk-genetisk umulighet: «palestinerne» ville da ha dødd ut av rent innavl.

Historieløst

En druser? En falasha-jøde? Hvilken «folkegruppe» er da disse palestinerne? Det kan se ut som om Lars Gule og Kåre Willoch har teoretisk sett gjort en etnisk rensing: en «palestiner» er en araber og ingenting annet!

Lars Gule og Kåre Willoch er historieløse: Hvis de mener at de arabiske muslimene i Palestina-regionen er «palestinere», så bør de vite at de først ankom scenen ca. år 640-650 med de muslimske militærinvasjonene. Så når Gule mener at palestinerne (les: muslimske arabere) har vært i området i mer enn 2000 år, tar han feil. Hvis «palestinske» rettigheter dreier seg om historisk kronologi, bør Willoch og Gule vite at jødene står først i køen til området Palestina og de arabiske muslimene står noe lenger bak.

Det er Kåre Willoch som skaper myter og vrangforestillinger.
Klarest kommer det til syne når han fremholder: «Allerede før staten Israel ble grunnlagt, startet jødiske terrorister massakre mot palestinerne.»
Hvilke fakta har han for denne påstanden? Sannheten er at arabere er de som sto bak talløse massakre mot hjemflyttede jøder, spesielt i perioden 1929-48 i Palestina-regionen.

Alle objektive fakta peker dit hen, noe som er grundig historisk bevist. Oxfordhistoriker Martin Gilbert har i boken «The Arab-Israeli Conflict : Its History In Maps» kartlagt begivenhetene som blant annet fant sted i perioden 1918-48 i Palestina-regionen.
Her finner man en overvekt av arabiske overgrep mot nyinnflyttede jøder over en 30-års periode (1918-48) hvor jødisk menn, kvinner og barn ble massakrert av arabere. Dette førte til at jødiske forbund som Haganah ble stiftet, for å beskytte jøder i regionen mot overgrep fra araberne.

Mot bedre vitende?

Og araberne hadde de mest trivelige venner: 1. januar 1948 drepte jøder i Jerusalem to nazister som samarbeidet med araberne i regionen. Willoch sier også at «Israel drev over 700000 arabere fra deres hjem, og nektet dem å vende tilbake…» Dette er feil.
Da Israel ble angrepet av seks arabiske land 15.mai 1948, oppfordret arabiske ledere arabere i Palestina-regionen til å forlate området fordi staten Israel skulle utryddes. De arabiske lederne ville ikke at deres egne skulle gå med i dragsuget.

Men mot alle odds vant Israel krigen som pågikk fra mai 1948 til januar 1949. Palestina-araberne var da mellom barken og veden, ute av Palestina og i limbus i de arabiske nabostatene.

Hvis Kåre Willoch ikke vet dette, kan han unnskyldes for å være en kunnskapsløs dilettant som prater mot bedre vitende.

Hvis han vet det, og uttrykker seg slik som nevnt, så blir det litt mer skummelt.
Da kan han innlemmes i den nye postmoderne antisemittismen hvor Israel-fobi og Israel-kritikk blir et skalkeskjul for et nytt, glatt og sosialt akseptabelt jødehat.

Den nye antisemittismen. Av Geir Levi Nilsen, religionshistoriker (cand. Philol.)
Publisert i VG 29.09.2006