Gjesteskribent

Av GEIR LEVI NILSEN

Herved lanseres et nytt begrep: Israelfobi. Dette begrepet går ut på to ting.:

Israel er ansvarlig for alt ondt og alt som går galt i Midtøsten.
Israel er et essensialistisk begrep.

Man kan trygt ignorere at staten Israel har eksistert siden 1948 og derav gjennomgått flere politiske regjeringer fra både høyre- og venstreside, og at staten Israel er et pluralistisk demokrati med stor befolkningsdifferensiering, til fordel for essensialistisk vrøvl som Kåre Willochs ytringer i Aftenposten (28.januar 2006): «…Israel har rasert politistasjonene, skadet infrastrukturen, satt opp hundrevis av veisperringer, og bygget en barriere gjennom palestinske områder.»

Her brukes «Israel» som et begrep, som en ting. Men Israel er ikke en ting. Israel hverken sier eller gjør noe som helst, og har aldri drept eller undertrykt noen. At kanskje den nåværende israelske politikk og regjering er ansvarlig for de tingene som Willoch nevner, er mer sannsynlig enn å gi staten Israel karakter av evig natur, slik man ofte gjør når man tar i bruk det essensialistiske grepet som Willoch bruker her.

Rasistisk

Med essensialismen følger anti-intellektualisme og rasisme. Innom Israelfobien, er dette dokumentert mange ganger, for eksempel i brev fra Palestinakomiteen datert 6/5-1975 til Jan Benj. Rødner da han etterspurte Palestinakomiteens kilder: «Jeg tror vi er lite interessert i å mobilisere et større apparat for å finne tilbake til de enkelte sitater som ble brukt. Vi gjør det om (sic) vi anser det nødvendig for å øke forståelsen for det palestinske folkets rettferdige motstandskamp. Vi er mindre interesserte når det gjelder å være behjelpelige overfor bevisste sionister, og andre støtter av den – etter vår mening – fascistiske staten Israel.» (fra boken «Løgnerne blant oss» Exodus forlag, Oslo 1976.

Dette sitatet er symptomatisk for situasjonen. For det første er det rasistisk å kalle staten Israel for «fascistisk» når man kjenner til jødenes ublide skjebne, ikke bare under 2. verdenskrig men i europeisk historie generelt. For det andre er sitatet bevis på en antiintellektuell holdning hvor slurv med kildeetterrettelighet og kildegransking dominerer. I stedet for en analyse med historisk, kulturelle og religionshistoriske vinklinger så velger vi side. Jo mindre vi vet, jo enklere er/blir det. Om vi bruker kilder fra apologetisk islamsk hold, eller tar i bruk falske kilder, eller som nevnte sitat faktisk impliserer: om vi ikke vet hvorfra kilder er tatt fra så er det helt likegyldig. Palestinakomiteens tilnærming er et erkjennelsesteoretisk jihad: vitneskapelige hensyn tas ikke. Skyttergravsposisjonen må ikke rokkes.

Jødisk land.

Israelfobien går også ut på å snu fakta på hodet. I VG (19. april) sier Audun Lysbakken: «Israel skal godta folkeretten sine grunnprinsipper…som sier at flyktninger har rett til å vende hjem til de eiendommene de har rømt fra på grunn av krigshandlinger…» Men Israel er nettopp et slikt prosjekt hvor en diaspora som har vart århundrer, er forsøkt tatt til ende. De jødiske bosetningene i Palestina ble fra år 70 og frem til tidlig middelalder først av fordrevet av romerske keisere og siden arabisk-muslimske invasjonsstyrker.

Palestina er et jødisk land opprinnelig og ikke et arabisk-muslimsk. Hvem er det som har bygd Jerusalem? Hvilken rett har arabiske muslimer religiøst sett til Jerusalem? Fra et utgangspunkt av Hellige Skrifter omtales Jerusalem ca. 600 ganger i Det gamle testamente av et trettitall ulike jødiske forfattere. Koranen omtaler ikke Jerusalem en eneste gang ved navn. Er alt som har blitt annektert av muslimsk militaristisk ekspansjon opp gjennom historien noe som automatisk tilhører arabiske muslimer?

Å hevde noe slikt er som å si at tyske nynazister burde få Norge tilbake som land fordi Norge var okkupert av Hitler-Tyskland under 2. verdenskrig. Det er arabiske muslimer som burde gi Israel tilbake til hjemvendende jødiske flyktinger og ikke omvendt.

Palestina er noe som ikke eksisterer, en fiksjon. Hva er «Palestina» i dag? Er de arabisk-muslimske innbyggerne av i dag på Vestbredden og i Gaza «palestinere»? Hvem er «det palestinske folket»? Før seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973 var henholdsvis Gaza under egyptisk styre mens Vestbredden med Øst-Jerusalem var under jordansk styre.

Egen stat?

Men etter 1967 og 1973 har disse egypterne og jordanerne blitt «palestinere». Det er den reneste transmogrifikasjonen, betegnelsen som brukes om forvandlingen fra menneske til varulv og tilbake igjen. Varulver eksisterer ikke, ei heller «palestinere».

Man får håpe at de tingene som israelfobikerne anklager staten Israel for ikke bare er av partikulær art. Er Gaza og Vestbredden okkuperte områder? Bør arabiske-muslimske innbyggere i området få sin egen stat? I så fall får vi håpe at de norske israelfobikerne er konsekvente med å feie for egen dør:

I Norge har den samiske urbefolkningen opp gjennom tidene vært utsatt for diskriminering, religionstvang, tvangsflytting, endog språk- og religionsforbud. Bør samer i Norge få sin egen stat? Bør Finnmark bli et eget samisk land for det samiske folk? Bør staten Norge gi tilbake de okkuperte samiske områdene som koloniseringen av Nord-Norge førte med seg?

Mens vi tenker på det, kan det være på sin plass å sitere følgende: «Hva skal vi gjøre med det jødiske okkupasjonsregimet i Palestina som skyter ned små barn for fote i et fremmed land de har okkupert militært? Og som avskjærer flyktningleire….i strid med all folkerett…»

Ligner ikke denne retorikken på uttalelser fra SV og RV og dess like? Men sitatet stammer fra naziorganisasjonen Vigrid hjemmesider. Merkelige sengekamerater for israelfobikerne på den norske venstresiden.

Av Geir Levi Nilsen (Religionshistoriker, cand. Philol.)
publisert i VG 13.06.2006

Document gjør en serie artikler av Geir Levi Nilsen tilgjengelig på nett.