Den nye regjeringen har tonet flagg i Midtøsten. Det er det samme EU-flagget som den foregående regjeringen viftet med i 8 år, og som også den arvet fra sine forgjengere. Utenriksminister Huitfeldt evnet ikke å skrive om de gamle innleggene til Søreide, men gjentar dem ordrett, slik man kan forvente når de begge ukritisk har tilpasset seg EUs felles utenrikspolitikk og FNs politiske meningsytringer i resolusjons form.

I sin bekymring over forekomsten av jødiske innbyggere i Judea og Samaria uttaler hun blant annet at «… jeg er dypt bekymret for planer om ytterligere utvidelser av de israelske bosettingene på Vestbredden. Jeg oppfordrer israelske myndigheter til å reversere denne beslutningen og stanse bosettingsaktivitetene på okkupert område», og hun fortsetter:

«Norges posisjon på de israelske bosettingene på Vestbredden, inkludert i Øst-Jerusalem, ligger fast. Den israelske bosettingsaktiviteten på okkupert land er i strid med folkeretten. Dette er slått fast i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, senest i resolusjon 2334 (2016).

Bosettingene undergraver visjonen om en fremforhandlet to-statsløsning og er et hinder for fred. Bosettingsaktiviteten svekker også Israels evne til å bedre forholdet til land i og utenfor regionen.»

Resolusjon 2334, som var FNs endelige brudd med forhandlingslinjen som bl.a. med norsk hjelp kom i stand under Oslo-avtalene, sier at Israel, i stedet for å forhandle med de palestinske selvstyremyndighetene på fritt grunnlag om en endelig freds- og selvstyreavtale, skal godta et diktat fra «det internasjonale samfunn», som av EU kalles «det rådende rettslige paradigmet», og som har følgende hovedpunkter, nedfelt i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334:

  1. Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.
  2. Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav. FN har jurisdiksjon til å kreve at disse «grensene» blir overholdt.
  3. Enhver handling fra Israels side som truer et slikt resultat, blir sett på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på våpenhvilelinjene fra 4. juni 1967, og
  4. Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Vi er uenige i at folkeretten stiller slike krav til løsning av konflikten, og vår oppfatning deles av en lang rekke internasjonale fagfolk på området. Det utenriksministeren fremholder, er et klart misbruk av folkeretten som delegitimerer staten Israel. Det er ikke Israel som gjør feil: Dét er det utenriksministeren og hennes rådgivere som gjør, og vi vet tilfeldigvis at det er grunnlag for å si at de fremsetter sine anklager mot bedre vitende.

Vi hevder, i likhet med eksperter på internasjonal rett, at:

  1. Israel har rett til å eksistere som en suveren stat som nyter fred og sikkerhet akkurat som alle andre stater.
  2. Israel har ingen folkerettslig forpliktelse til å trekke seg tilbake fra de «okkuperte territoriene» eller til å fjerne israelske bosettinger.  USA har anerkjent dette faktum.
  3. Folkeretten krever ikke opprettelse av en stat, «Palestina», som aldri har eksistert i historien.
  4. Selv om det hadde vært slik, har FN og dens medlemsstater ingen jurisdiksjon til å fastsette grensene mellom den «staten» og staten Israel. De grensene som påbys i Resolusjon 2334 («linjene fra 4. juni 1967»), er et brudd på Israels rettigheter i henhold til folkeretten, og
  5. Stater som er tredjepart i saken har hverken rett eller plikt til å fremtvinge «tostatsløsningen» eller å lette dannelsen av en stat, Palestina. Tvert om: Å gjøre dette etter ordlyden i Resolusjon 2334 utgjør en grunnleggende overtredelse av Israels rettigheter.

Utenriksministerens annen bekymring denne uken gjelder den israelske regjeringens informasjon til «det internasjonale samfunn» om at hele seks av de palestinske frivillige organisasjonene som i dag støttes med til dels svært store millionbeløp fra vestlige land, og især fra EU og de nordiske land, inkludert Norge, i realiteten er fordekte filialer av terroristorganisasjonen Folkefronten for frigjøring av Palestina, PFLP.

Informasjonen til Utenriksdepartementet om dette er ikke ny. Det nye er at den nå også kommer fra Israels regjering, som gjennom sine sikkerhetsorganer har innhentet detaljert informasjon om disse «humanitære menneskerettsorganisasjonenes» virksomhet over lang tid. Blant de oppgavene disse organisasjonene blir betalt for å utføre, er å bidra med beskrivelser av påståtte israelske brudd på menneskerettigheter som vestlige land og FN så i neste omgang reiser anklager mot Israel om. De mange påstandene om israelske brudd på menneskerettigheter som årlig fremsettes bl.a. i FN-resolusjoner som Norge og EU støtter, har vi med andre ord vært med på å betale palestina-arabiske terrorister for å fremsette. Norge er her klart på kant med inngåtte folkerettslige forpliktelser.

Tre av de berørte arabiske organisasjonene mottar norsk finansiering, enten fra Utenriksdepartementet eller fra UDs samarbeidspartnere, Norsk Folkehjelp og Redd Barna. Disse er Al Haq, UAWC og DCI-P. «Beslutningen vil gjøre handlingsrommet for sivilt samfunn og særlig menneskerettighetsarbeidet i Palestina enda mer begrenset enn det allerede er. Dette vil ramme sårbare grupper som barn, kvinner og fattige bønder særlig hardt», sier utenriksministeren. Vi merker oss at hun unnviker spørsmålet om hvordan støtten til terrorisme og desinformasjon rammer dens ofre.

Det hersker ingen tvil om at Israel har folkeretten helt på sin side når regjeringen går til det skritt å advare mot de aktuelle organisasjonenes tilknytning til terrorisme. PFLP er erklært som terroristorganisasjon av både USA og EU og er kjent for å ha stått bak en rekke blodige angrep på jøder og israelere. Vi har en klar folkerettslig forpliktelse til å motarbeide finansiering av terrorisme, uansett hvor mange mellomledd den går igjennom. Her har våre utenriksmyndigheter sviktet grovt, især når de har valgt å overse skriftlig informasjon om slike forbindelser som har kommet fra privat hold.

Utenriksministeren har god grunn til å være bekymret, men hun bør kanskje utvide grunnlaget litt. Både Norge og EU har en svært frynset fortid å se tilbake på når det gjelder finansiering og andre former for støtte til terrorisme og jødehat. På tross av advarsler gjennom mange år har utenrikstjenesten, både direkte og gjennom norske frivillige organisasjoner, utvist ufattelig stor naivitet i sine kontakter med «humanitære organisasjoner» og «menneskerettighetsgrupper» i Midtøsten og har ikke på forsvarlig måte hatt en nøktern og realistisk holdning til grupperinger som åpenlyst forholder seg fiendtlig til den jødiske staten. Vi må håpe at den aktuelle saken kan bidra til noe mer realisme i omgangen med penger blant «frivillige organisasjoner» med «menneskerettigheter» på dagsordenen. Det gjelder både norske og «palestinske». Det er lite hyggelig å oppleve at våre skattepenger brukes på en så forkastelig måte.

 

Av dr.  Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp «Prosessen mot Israel» fra Document Forlag!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂