En av FN-systemets mest ytterliggående antisemitter, Francesca Albanese, som er FNs «spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i okkuperte palestinske områder,» har nylig sendt brev til Norges utenriksminister hvor hun anklager Norge for kategorisk å «nekte å treffe tiltak nedfelt i FN-pakten til tross for Israels ugjerninger, og oppfordringer fra sivilsamfunnet, som norsk fagbevegelse.»  Hun sier videre at «ved 30-årsmarkeringen av Oslo-avtalene tror jeg ikke «alt er tapt» for fredsprosessen. Skal tostatsløsningen overleve, må folkeretten være ryggraden i enhver fremtidig løsning, og ikke den ubehagelige gjesten som holdes på venterommet.»  Tostatsløsningen forutsatte genuin fred.  Den løsningen har FN, EU og Norge sørget for å ødelegge ved å undergrave Oslo-avtalene og i stedet støtte terrorisme.

Albanese har en lang forhistorie i å snu fakta om den arabisk-israelske konflikten på hodet og anklage Israel for å stå bak slike grusomheter og overgrep som terrorister retter mot det israelske sivilsamfunn. Det er dette mennesket FN har gitt i oppdrag å rapportere om «menneskerettighetssituasjonen i okkuperte palestinske områder.» Hun er derved etablert som en kollega av den norske spesialkoordinator for Midtøsten, Tor Wennesland, som heller ikke legger skjul på sin partiskhet når han hver måned rapporterer til Sikkerhetsrådet hva palestinske frivillige organisasjoner har forsynt ham med av anklager mot Israel.

Når Albanese retter sine anklager mot utenriksminister Huitfeldt, er hun helt i pakt med sin tidligere praksis hvor hun dokumenterer usannheter med feilaktige henvisninger til historie og folkerett. Hennes vedvarende oppvigleri og åpenlyse jødehat har fått israelske myndigheter til å nekte henne adgang til landet, uten at det setter noen begrensning på hennes rapporteringsvirksomhet. Hun dikter opp forhold som hun begrunner anklagene med og har ingen hemninger når det gjelder å lyve om Israel. Eksempelvis tar hun i brevet til Huitfeldt som utgangspunkt at «Oslo-avtalenes hensikt var at israelere og palestinere skulle kunne leve trygt i to selvstendige stater.» Men noe slikt var aldri hensikten med Oslo-avtalene. Når hun påstår at Israel ulovlig okkuperer og bygger ulovlige bosettinger, bruker hun sine egne løgner som bevis for det.

Hennes brev til utenriksminister Huitfeldt er av det slaget. Hadde vårt utenrikspolitiske embetsverk bestått av faglig ansvarlige og kvalifiserte mennesker som hadde mot til å forklare for statsråden hvor langt fra realitetene denne FN-rapportøren befinner seg, kunne dette brevet ha vært lagt i skuffen og glemt. Men utenriksministeren er ikke så heldig stilt. Hun valgte å føye seg etter dette FN-brevet, publisert i Dagsavisen, med krav om nye norske angrep på den jødiske staten.

Huitfeldt handlet resolutt. Umiddelbart etter påpakningen fra FN, kunne hun gi Stortinget et omfattende svar på spørsmål fra kommunistpartiet Rødt (Var spørsmålet bestilt?) om at gjennom arbeidet i Giverlandsgruppen for selvstyremyndighetene «støtter vi også sammen med andre land palestinsk bruk og utvikling i de såkalte C-områdene på Vestbredden, som er den delen av de okkuperte områdene hvor Israel bygger bosettinger og hvor myndighet ikke er overført til palestinske myndigheter ennå, slik det var ment i Oslo-avtalen.» Her går hun atskillig lengre enn hun gjorde i sin utenrikspolitiske redegjørelse som hun ga et par dager senere.

Utenriksministeren avslørte overfor Stortinget at Norge er med og støtter ulovlig EU-finansiert byggevirksomhet som er sterkt i strid med Oslo-avtalene som Norge har forpliktet seg til å støtte opp om. Det er i svaret til representanten Moxnes at hun virkelig avslører at Norges Midtøsten-politikk er identisk med EUs og servilt føyer seg etter FNs krav om mer kritikk av Israel. Ulovlighetene som Norge her støtter, ble nylig avslørt i et lekket hemmelig dokument fra EUs myndigheter. Det var ingen i Stortinget som reagerte på den spesielle informasjonen. Den norske motstanden mot Israel fremstår som tverrpolitisk.

Huitfeldt avslører også at hennes argumentasjon er av samme karakter som den vi møter hos Albanese hvor hun begrunner sine standpunkter med åpenlyst feilaktige påstander. Eksempelvis forteller hun at «Den israelske bosettingspolitikken på okkupert land er i strid med folkeretten og må opphøre. Dette er slått fast i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert i resolusjon 2334 (2016). Israel må på det grunnlag trekke seg ut av eksisterende bosetninger og stanse utbyggingen av nye. Jeg har derfor skjerpet kritikken av Israel og fordømt den nylige beslutningen om å legalisere utposter og utvide bosetninger på Vestbredden

Utenriksministeren feilinformerer Stortinget direkte når hun sier at «den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) og FNs sikkerhetsråd har begge slått fast at tredjestater har en forpliktelse til å unnlate å støtte opp under de folkerettsstridige israelske bosetningene.» Dette har ingen av dem «slått fast.» Det dreier seg utelukkende om politiske meningsytringer som ikke har noen som helst bindende folkerettslig kraft. Men Stortinget kjøper slike uriktige påstander fra utenriksministeren uten å reagere.

Utbruddene mot Israel var i grunnen hva vi ventet som utenriksministerens imøtekommelse av kravene fra FNs useriøse spesialrapportør. Vi har lenge forstått at det er EU og FN som styrer Norge på dette området. Det er også hovedårsaken til at den fredsprosessen Oslo-avtalene en gang la opp til for lengst er død. Tilbake står bare de gamle, gjenkjennelige og falske anklagene mot den jødiske staten som ofte gjenopplives når politiske myndigheter står overfor problemer de selv har skapt.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.