Avsløringen av at Regjeringens utenrikspolitikk er så hemmelig at ikke engang Stortinget kan få innsyn i hva som foregår, har flere interessante sider ved seg.  At Stortinget holdes i uvitenhet om forhold som har betydning for Norges internasjonale omdømme, er noe vi håper at Stortinget selv etter hvert vil rette på.  Dessuten er det interessant å merke seg at heller ikke norske riksmedier er opptatt av dette spørsmålet.

 Stortingsrepresentant  Tybring-Gjedde stilte 28. april Utenriksministeren spørsmål om Norges stemmegivning da Iran i FNs økonomiske og sosiale råd, ECOSOC, ble innvalgt som medlem av FNs kommisjon for beskyttelse av kvinners rettigheter.  Statsråden ville ikke svare på spørsmålet og henviste til FNs prosedyreregler som sier at avstemningen skal være hemmelig.  Her står altså prosedyrereglene i FN i veien for parlamentarisk kontroll med Regjeringens handlinger.  Tybring-Gjedde stilte derfor et tilleggsspørsmål om hvorvidt Iran er egnet og har gjort seg fortjent til å sitte i denne kommisjonen, noe utenriksministeren heller ikke ville svare direkte på.

 Det er oppstått et tydelig misforhold mellom Regjeringens voksende utenrikspolitiske aktivitet, ikke minst innenfor FNs organer, og de generelle og ofte nærmest innholdsløse redegjørelsene for norsk utenrikspolitikk som formidles til våre folkevalgte representanter på Stortinget.  Inntrykket forsterkes av at ivaretakelsen av Norges interesser overfor utlandet er overlatt til et privatpraktiserende embetsverk i Utenriksdepartementet som via utenriksministeren holder Stortinget på avstand med generelle floskler og intetsigende programerklæringer.

 Men det som fra norsk side fremmes for dette organet, især etter at Norge for en toårsperiode ble medlem av FNs Sikkerhetsråd, er svært langt fra generelt politisk snikksnakk.  Det har politisk substans av et slag som aldri har vært presentert for Stortinget, og som aldri har vært fremlagt for folket i valg.  Norsk Midtøsten-politikk har i Sikkerhetsrådet fått en megafon som høres langt utenfor Norges grenser, men ikke innenfor.  Norske massemedier er stort sett fullstendig tause om det som foregår i FN.  Vi har så vidt fått høre om skarp kritikk av Israel, men lite eller ingenting om hva denne kritikken retter seg mot og hvorvidt den er saklig og holdbar.  Mediene tar det kanskje som en selvfølge at kritikk av den jødiske staten ikke behøver parlamentarisk kontroll eller faktasjekk.

 Mot bakgrunn av at Stortinget har reist krav om at norske myndigheter må avstå fra å bidra til finansieringen av skolemateriell med anti-israelsk oppvigleri og hyllest av terrorisme, oppfordret FN-ambassadøren 6. mars medlemmene av Sikkerhetsrådet til å fremskynde sine bidrag til FN-organisasjonen UNRWA som fremdeles forsyner skolebarna i Gaza med lærebøker i jødehat og terrorisme.  Vi fikk høre at Norge er dypt bekymret over «fortsatte israelske bosettingsaktiviteter på okkupert palestinsk territorium«, at bosettingene er «ulovlige under folkeretten og undergraver mulighetene for tostatsløsningen.»  Ingen forklaring på hva ulovligheten skulle bestå i.

 Disse anklagene ble gjentatt i et liknende innlegg 25. mars hvor vi også fikk høre at «utkastelse av palestinske familier i Sheikh Jarrah og andre områder i Øst-Jerusalem også er bekymringsfulle,» og at «utvidelser av bosettinger, riving av hus og voldshandlinger mot sivile må stoppe.»  I begge innleggene klages det over at innholdet i Sikkerhetsrådets Resolusjon 2334 fra 2016 som reiser omfattende anklager og krav mot Israel, ikke er blitt etterkommet.  Denne resolusjonens påstander og krav er slik at den på forhånd fremsetter konklusjoner på mange av de temaene som partene ifølge Oslo-avtalene skulle forhandle seg frem til enighet om.  Denne resolusjonen, og Norge, krever faktisk at Israel skal etterkomme alle PLOs (og EUs) hovedkrav uten de forhandlingene som ble avtalt i Oslo-2-avtalen og som både Norge og EU sluttet seg til i 1995.  Dette kan ikke være forenlig med en avtalt fredsprosess.  Når fikk Stortinget høre at Oslo-avtalene ikke lenger skal følges?

 Når det gjelder de norske påstandene om utkastelser i Sheikh Jarrah og voldshandlinger mot sivile i «okkuperte palestinske territorier,» må dette leses i sammenheng med den saken de palestinske selvstyremyndighetene har reist for Den internasjonale straffedomstolen, ICC, om påståtte israelske krigsforbrytelser.  Hvorvidt Norge direkte eller indirekte skulle støtte disse anklagene overfor ICC har aldri vært fremlagt for eller drøftet i Stortinget.  Dette er et spill som drives utelukkende på «diplomatisk» nivå.  Udokumenterte påstander fra norsk side om voldshandlinger mot sivile i en slik sammenheng er en svært alvorlig anklage hvor Regjeringen i det minste burde ha sikret seg parlamentarisk dekning for å fremsette internasjonalt.

 Henvisningen til utkastelser i bydelen Sheikh Jarrah i Jerusalem bygger også på uholdbare anklager mot israelske myndigheter.  Det dreier seg kort fortalt om boliger og tomter i Øst-Jerusalem som jøder og jødiske organisasjoner kjøpte allerede på 1870-tallet, men som de jødiske eierne og innbyggerne ble fordrevet fra under den jordanske okkupasjonen i 1948.  I dag krever disse å få sine eiendommer tilbake slik de har rett til etter israelsk lov (som tilsvarer norsk lov på området).  De araberne som hverken eier boligene eller som vil betale husleie til de virkelige eierne, er begjært utkastet slik de også ville ha blitt i Norge.  At norske myndigheter på den måten blander seg inn i israelske indre anliggender og reiser anklager overfor FNs Sikkerhetsråd over rettsavgjørelser ved israelske domstoler, er ikke i pakt med oppgaven å ivareta norske interesser overfor utlandet.  Stortinget burde be om en forklaring på denne politikken.

 Norges velvillige bistand til de palestinske selvstyremyndighetene overfor ICC strider også mot Straffedomstolens egne vedtekter som Norge har sluttet seg til.  De fastslår at ICC kun har jurisdiksjon innenfor stater som er tilsluttet ICCs vedtekter og at ICC dessuten skal avstå fra å reise sak i tilfeller hvor medlemmenes eget rettsvesen er i stand til å håndtere sakene på forsvarlig vis.  Norge har ingen saklig grunn til å mene at israelsk rettsvesen ikke er i stand til å håndtere spørsmål om tilbakeføring til de rette eierne av boliger som er tatt i bruk av husokkupanter.  Er norsk utenrikspolitikk i overensstemmelse med folkeretten?

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!