Gjesteskribent

Et forsøk på hjertelighet. Eriksen Søreide ser stadig mer asketisk ut. Det passer inn i den identitetspolitikken som mer og mer preger den offisielle politikken. Billedtekst: Oslo 18.09.2019. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) tar imot Palestinas president Mahmoud Abbas før middag i statens representasjonsbolig. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Vi har flere ganger omtalt den fellen Utenriksdepartementet gikk i på 1990-tallet, da de påtok seg oppgaven med å lede innsamlingen av penger til støtte for «statsbyggende» prosjekter i regi av de palestinske selvstyremyndighetene. Det var den gang den politiske euforien omkring Oslo-avtalene og visjonen om fred mellom Israel og de Palestina-arabiske folkegruppene i landet som svekket den politiske årvåkenheten både i Norge og i Israel.

Arbeidet i den internasjonale giverlandsgruppen AHLG har under norsk ledelse pågått i et kvart århundre uten at det i dag kan registreres noe som likner på fred i området. Milliarder er brukt uten at de lar seg gjenkjenne i form av velstand for de Palestina-arabiske folkene, hverken muslimene, de kristne, tsjerkesserne, druserne, samaritanene eller armenerne. Blant mange av dem er den sosioøkonomiske tilstanden nærmest kritisk, især de gruppene som er tvunget til å leve som evige «flyktninger», noen av dem i fjerde generasjon i UNRWAs usle og nedverdigende leirer.

Vi hadde nettopp besøk av Mahmoud Abbas. Han ble i 2006 valgt til president for selvstyremyndighetene for en 4-årsperiode. I likhet med Utenriksdepartementet sitter også han fastlåst i sin rolle. Det er mange år siden han sluttet med å engasjere seg i fredsforhandlinger, og i 2015 gjorde han det offisielt kjent i sin tale til FNs hovedforsamling.

Men ingen er i stand til å bryte den politiske ringdansen som ble skapt omkring «fredsprosessen».  Selv om det er mange år siden forhandlingene munnet ut i orgier av arabisk terror og politisk oppvigleri, fortsetter giverlandsmøtene som før, med nye bevilgninger og nye «statsbyggende» tiltak. Vi kan ikke slutte med dette uten å få skylden for å ha drept «fredsprosessen» og den «tostatsløsningen» som Oslo-avtalene riktignok ikke sa et ord om, men som i ettertid har sneket seg inn som et enda mer høyverdig mål enn det lokale selvstyret partene ble enige om for et kvart århundre siden.

Selv ikke ihuga venner av PLO tror lenger på den fredsprosessen som vi årlig sponser med hundretalls millioner.  Drømmen om en palestinsk stat er død heter det fra Hilde Henriksen Waage og hennes politiske kolleger i forskningsmiljøet. Den palestinske utenriksministeren Riyad al-Maliki tror imidlertid fortsatt på en egen palestinsk stat. «Vi vil kvitte oss med alle hindringene», sier han til NRK.  «Den palestinske staten har eksistert siden FN fattet sitt vedtak om denne staten i november 2012. Den er bare under okkupasjon», fortsetter han.

Det han sikter til, er at FNs hovedforsamling i november 2012 vedtok å gi de palestinske selvstyremyndighetene observatørstatus som ikke-medlem. Dette er en status som flere frivillige organisasjoner har i FN, uten at det gjør dem til stater. FN har ingen myndighet til å opprette stater. PLO-regimet avslører her at de lever på illusjoner om sin status i verdenssamfunnet. De hindringene de vil kvitte seg med, er Israel og dets jødiske befolkning.

Men det er illusjoner som de også deler med andre. Også den norske utenriksministeren avslører at hun er i drømmeland når hun tror at en tostatsløsning med PLO og Fatah i det palestinske førersetet i det hele tatt er en mulighet som det er verd å bruke tid og penger på. Men hun fortsetter å late som om det pågår forhandlinger om en tostatsløsning, til tross for at også hun må ha fått rapporter om hva som virkelig foregår i det landet.

De gjentagne påstandene fra utenriksministeren om «okkuperte palestinske områder», «israelske brudd på folkeretten» og «ulovlige bosetninger» avslører at hun har vanskelig for å erkjenne hva som er realitetene i konflikten. Der finnes ingen okkuperte palestinske områder, ingen israelske brudd på folkeretten og ingen ulovlige israelske bosettinger i det palestinske selvstyreområdet. Dersom hun ikke vet det, bør hun ta en runde med embetsverket sitt, som er forpliktet til å kjenne både folkeretten og Israels nærvær og interesser i området. Å lese hva Oslo-avtalene faktisk sier burde også være obligatorisk for en utenriksminister, og vi anbefaler i tillegg en titt på freds- og grenseavtalen med Jordan. Den viser hvor Israel ligger.

Vi synes det er pinlig at det organiseres «statsbesøk» for en diktator som på en slik aktiv og synlig måte fremmer politisk oppvigleri og terror på hjemmebane, og så opptrer som tilhenger av fred og tostatsløsning når han kommer hit for å be om mer penger til virksomheten sin. Det mest pinlige er kanskje å se hvor servilt man på norsk side behandler denne gjesten med audienser i regjeringenStortinget og kongehuset.

Vi ser frem til at denne uverdige farsen om ikke lenge tar slutt. Det fortjener både det norske og det palestinske folk. Spørsmålet er om våre myndigheter har mot til å innrømme fadesen, eller om de velger at vi andre skal fortsette å betale.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-