Gjesteskribent

Foto: De flinkeste pikene i klassen. Ine Marie Eriksen Søreide og EUs utenrikskommissær Federica Mogherini briefer pressen ved åpningen av møtet i giverlandsgruppen for Palestina i EU-kommisjonens hovedvarter i Brussel 31 jan 2018. Foto: Francois Lenoir/Reuters/Scanpix

Gjennom flere tiår har vi hørt om Norges innsats for å skape fred i Midtøsten.  Profilert som diplomatiets verdensmester i fredsskapende arbeid har Utenriksdepartementets folk, sterkt tilskyndet av LO og Arbeiderpartiet, oppsøkt konfliktområder verden rundt og bistått med penger, hemmelige møterom og diplomatiske prosesser for å skape fred.  Mest iøynefallende og langvarig har denne virksomheten vært i Midtøsten hvor Norge på 1990-tallet påtok seg oppgaven å være hovedsponsor for fred mellom Israel og de Palestina-arabiske organisasjonene som var tilknyttet PLO og den gang levde i eksil i Tunisia.

 I dag, utallige milliarder av bistandskroner og flere tusen menneskeliv fattigere, er denne «fredsprosessen» fremdeles i gang, med løfte fra enda en utenriksminister fra Høyre om fortsatt støtte.  Er det ingen som setter spørsmålstegn ved all denne pengebruken, – for ikke å snakke om de mange menneskelige tragediene som har fulgt i den norske «fredspolitikkens» fotspor?  Det er jo en skandale som mange ganger overgår Stortingets byggeprosjekt?

I senere tid har vi vært underholdt av medieoppslag omkring bortskusling av 24 millioner kroner i offentlige midler som prost Trond Bakkevig på vegne av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, MKR, har brukt på «dialogprosjekter» i Midtøsten.  Her har han med millionstøtte fra Utenriksdepartementet operert som «fredsmekler» mellom Palestina-arabiske og jødiske religiøse grupper. Det er konsulentfirmaet Scanteam som har evaluert de mislykkede prosjektene på vegne av Norad og som karakteriserer arbeidet som bortkastet.

Ifølge rapporten har Norad på forespørsel fra UD «fått i oppdrag å foreta en uavhengig gjennomgang av en innsats støttet av UD for å fremme interreligiøs dialog i Midtøsten. Den Norske Kirkes Mellomkirkelige Råd (MKR) har stått for selve gjennomføringen av innsatsen. Innsatsen har pågått siden 1994-5 og har så langt kostet ca. 24 millioner NOK.

Formålet med innsatsen har vært å tilrettelegge for dialog mellom religiøse ledere i Palestina og Israel, med sikte på å bygge opp et inter-religiøst nettverk som kan spille en konstruktiv rolle hvis en politisk løsning på konflikten finner sted. Tilrettelegger for dialogarbeidet gjennom hele perioden har vært Trond Bakkevig, sokneprest og prost i Vestre Aker prosti

 Vi ser frem til at kanskje hele resten av Utenriksdepartementets engasjement på vegne av LO og PLO en dag vil bli gjenstand for en tilsvarende evaluering.  Vi er nemlig ganske sikre på at konklusjonen vil måtte bli akkurat den samme som for «dialogprosjektet» til MKR og prost Bakkevig.

De bortkastede 24 millioner utgjør en svært liten brøkdel av de milliarder som i samme tidsrommet har vært bortkastet på den farsepregete Palestina-arabiske «fredsprosessen,» det være seg direkte fra Utenriksdepartementet, via Norad eller noen av de øvrige «fredsmeklere» som har fått sine «prosjekter» rundhåndet finansiert av norske skattebetaleres penger.  Vi kan forsikre Utenriksdepartementet eller hvem som måtte være opptatt av slike spørsmål, at det aller meste av innsatsen, inkludert de millionene nåværende ambassadør til Israel, Jon Hanssen-Bauer, har sløst bort på sine «folk til folk«-prosjekter på vegne av LO-institusjonen, FaFo, har vært minst like bortkastet som de 24 millionene til prost Bakkevig.

 Som et stykke fredsarbeid er den norske medvirkningen til den pågående politiske farsen ganske oppsiktsvekkende.  Vi har i andre sammenhenger kunnet observere at norske myndigheter på en tydelig måte er begynt å distansere seg fra Oslo-avtalene.  Veldig tydelig ble dette da utenriksministeren sommeren 2015 offentlig anklaget Israel for brudd på internasjonal humanitærrett i forbindelse med at en dom i Høyesterett ga Israel medhold i at forvaltningen av område C tilligger Israel alene i henhold til Oslo 2-avtalen.

Utenriksministerens innblanding i den saken fremsto i seg selv som en undergravning av den avtalen som fredsprosessen bygger på.  Saken viste dessuten at Norge ikke engang uten videre anser Israel som en rettsstat.  Med slike holdninger til en av partene i konflikten, burde Norge for lengst ha trukket seg som fredsmekler.

 Det har lenge vært åpenbart at hverken de palestinske selvstyremyndighetene eller PLO har et klart oppdrag fra den islamske verden eller fra den folkegruppen de påstår å representere, til å inngå en fredsavtale med Israel som innebærer noen form for kompromiss om landområder eller Jerusalems status.  Som den Palestina-arabiske journalisten Khaled Abu Toameh sa det allerede for tre år siden: «Ingen palestinsk leder har mandat til å inngå en evigvarende fredsavtale med Israel.  Ingen leder i Ramallah eller på Gazastripen har fullmakt til å avslutte konflikten med Israel.  Enhver palestiner som tør snakke om innrømmelser til Israel blir raskt fordømt som en forræder.  De som tror at den som måtte etterfølge Abbas vil være i stand til å gjøre reelle innrømmelser til Israel, lever i en illusjon

 Derfor er der ikke noe mer å forhandle om i «fredsprosessen,» slik araberne ser det.  I arabisk kultur oppfattes en fiendes bønn om fred som en anmodning om kapitulasjon, – som å heise det hvite flagget.  De kjenner ikke det jødisk-kristne begrep om samfunn som lever i varig fred og forsoning.  Araberne lever i en strid hvor man enten vinner eller taper.  Erfaringene fra det siste århundret, og i særdeleshet hva som foregår i våre dager under eufemismen «den arabiske våren,» burde ha lært både Israel og Vesten hva vi har å forholde oss til.  Men den erkjennelsen sitter svært langt inne.

Den illusjonen Khaled Abu Toameh snakker om, er blitt et forsteinet og irrasjonelt dogme og våre ledere synes ikke å være i stand til å forstå det.  En tostatsløsning forutsetter nødvendigvis genuin fred og gjensidig forsoning mellom nasjonene.  Det er noe langt mer enn en våpenhvile i en uavsluttet krig.  Uten ekte og troverdig arabisk vilje til fred, er ingen tostatsløsning mellom Israel og PLO mulig.

 «Fredsprosessen» har derfor i årevis kun dreiet seg om å finansiere terror mot Israel og undertrykkelse av den Palestina-arabiske befolkningen ved å holde de norskledete giverlandsmøtene i virksomhet med nye bortkastede milliardbevilgninger.  Det er i det perspektiv vi må betrakte prosjektene til prost Bakkevig og ambassadør Hanssen-Bauer.  I det perspektivet har sløseriet deres tjent sin hensikt.  Det bør imidlertid ikke være noen trøst at det er minst like ille i andre europeiske land.

Det er vårt eget ansvar å sørge for at denne anti-israelske og anti-palestinske fredsfarsen erstattes med realpolitisk erkjennelse og tar slutt for vår del.  Det palestinske folk har slett ikke fortjent de lidelser de gjennom så mange år har vært påført under det korrupte PLO-regimet som holdes kunstig i live med bistandsmidler bl.a. fra Norge.  Det er et historisk faktum at Israel vant uavhengighetskrigen som varte fra 1948 til 1967.  Den erkjennelsen må nå alle ta inn over seg, gi opp og avslutte kampen mot den jødiske staten.  Hvis Palestina-araberne ønsker å forhandle om betingelser, har de en åpen invitasjon til forhandlingsbordet.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også