Gjesteskribent

Den 2. november var det 100 år siden den britiske regjering innrømmet det grusomme overgrepet som i det første århundre ble begått av de romerske imperialistene da deres arméer slo ned de jødiske frihetskjemperne, massakrerte store deler av det jødiske folk og drev hundretusener i eksil.  Utenriksminister Arthur Balfour (bildet)  erklærte i sitt brev til den jødiske lederen Lionel Walter Rothschild at «den britiske regjering ser med velvilje på opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjemland i Palestina.»  Tankene om dette fikk etter verdenskrigen internasjonal tilslutning fra Storbritannias allierte, og da det jødiske folks kjerneområder var frigjort etter århundrers fremmed okkupasjon, ble målet om å gjenopprette en jødisk nasjonalstat i jødenes opprinnelige hjemland, Israel, bygget inn i rettsoppgjøret etter første verdenskrig og deretter for alltid innlemmet i folkeretten.

I løpet av de 25 år den britiske regjering forvaltet Palestina på vegne av det internasjonale samfunn skjedde det en utvikling i britenes holdning til sitt løfte til det jødiske folk som av mange er blitt karakterisert som et forræderi mot jødene.  Som følge av arabisk press og opprør, endrede internasjonale forhold og en ny og voksende militær trussel fra aksemaktene, valgte britiske myndigheter å gå tilbake på sine forpliktelser til å «legge til rette for tett jødisk bosetting» i Palestina.  Et resultat av denne politiske snuoperasjonen ble at europeiske jøder som desperat forsøkte å flykte fra Europa under økende nazistisk forfølgelse, ble forhindret fra å unnslippe til det lovede landet av de britiske myndighetene som etter internasjonal avtale skulle være forpliktet til å bosette dem der.  Også øvrige vestlige land førte denne politikken.

Resten er historie.  FN som overtok rollen som internasjonalt forum etter Folkeforbundet, bekreftet i FN-paktens Artikkel 80 den fortsatte gyldigheten til de rettigheter nasjoner som bl.a. den jødiske, var blitt sikret av Folkeforbundet.  Jøder som overlevde europeisk politikk i det tyvende århundre opprettet sin jødiske stat i 1948 og kunne i 1967 feire gjenforeningen av hele det «Palestina» hvor det internasjonale samfunn hadde oppfordret dem til å gjenopprette sitt hjemland.

Men konflikten med de arabiske naboene vedvarte både gjennom gjentatte angrepskriger mot den jødiske staten og gjennom hyppige terrorhandlinger.  Norske bestrebelser på å bidra til fred og forsoning mellom Israel og den Palestina-arabiske befolkningen har i mer enn 30 år vært et satsingsområde i utenrikspolitikken.  Norske utenriksmyndigheter under ledelse av Arbeiderpartiet tok allerede på 1980-tallet på seg en diplomatisk rolle som fredsmekler mellom partene, en virksomhet som på 90-tallet ledet til undertegningen av Oslo-avtalene om prinsipper og midlertidige vilkår for lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen.  Den optimismen som ble skapt som følge av de norske initiativene ble imidlertid i likhet med optimismen etter Balfour-erklæringen, forholdsvis kortvarig.

Den omfattende norske innsatsen for å bygge opp en mulig statsbærende sentralforvaltning i selvstyrte Palestina-arabiske områder, og arbeidet med å utvikle et folk-til folk-samarbeid mellom arabere og israelere på grasrotnivå, så innledningsvis lovende ut, men brøt nokså fort sammen som følge av at de PLO-ledete selvstyremyndighetene ikke hadde til hensikt å etterleve de inngåtte Oslo-avtalens ånd og bokstav.  Den norske innsatsen som ikke minst var et internasjonalt prestisjeprosjekt hvor Arbeiderpartiet og LO skulle fremstå i en eliteklasse blant internasjonale fredsmeklere, gikk langsomt i oppløsning.  Fordi realitetene i dette nederlaget er vanskelig å innrømme, fortsetter Norge å finansiere «statsbyggende virksomhet» innenfor de Palestina-arabiske selvstyremyndighetene som fremdeles ledes av PLO hvor terroristorganisasjonen Fatah har en dominerende rolle.

Norske myndigheter hvis ansvar det er å føre en utenrikspolitikk som ivaretar norske interesser, har som følge av en blanding av manglende forutseenhet og en kritikkløs tillit til PLO-ledelsen, viklet seg inn i en diplomatisk felle hvor det tilsynelatende er enklere å late som om det fortsatt pågår en fredsprosess med behov for bistand til «statsbyggende virksomhet,» enn å innrømme at de ideelle forhåpningene hvilte på sviktende grunnlag og at den gamle konflikten vil vedvare i all overskuelig fremtid.  Utenriksledelsen burde anse tiden for å være inne til åpent å erklære prosjektet for avsluttet.  Det midlertidige palestinske selvstyret som ble etablert under Oslo-avtalene fungerer nå som et stabiliserende regime mellom israelske og Palestina-arabiske myndigheter, og oppfyller dermed en viktig funksjon i det mer langsiktige fredsarbeidet.  Noe mer kom det ikke ut av det fredsinitiativet.

Norske myndigheter er imidlertid ennå ikke kommet til den erkjennelse at den gamle fredsprosessen er avsluttet.  Vi ser dette i de rapportene som den norske ambassaden regelmessig sender hjem til Utenriksdepartementet.  Men av disse rapportene ser vi også noe som gir oss en viss forklaring på hvorfor den norske innsatsen er mislykket i forhold til sitt opprinnelige mål: Norge opptrer ikke lenger som uavhengig fredsmekler i den arabisk-israelske konflikten: Norge har valgt politisk side i konflikten og bidrar med dette og med den omfattende pengestøtten til PLO-regimet til å holde ved like og kanskje endog å forsterke konfliktnivået.  Her øyner vi en parallellitet til britenes holdningsendring før krigen.

Den norske ambassadøren til Israel er selv en av de gamle LO-byråkratene som i sin tid på vegne av Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon, Fafo, bidro aktivt til utvikling av bl.a. folk-til folk-samarbeidet som terroren til Fatah etter hvert ødela grunnlaget for.  Fafo blir fremdeles sponset av bl.a. LO og Fagforbundet som i år har gått til det skritt å oppfordre til omfattende boikott av Israel og støtte til den arabiske BDS-bevegelsen som har som mål å undergrave og til sist å ødelegge den jødiske staten Israel.

Den norske ambassaden oppfordrer ikke til noe slikt i sine rapporter til Utenriksdepartementet, men det lar seg ikke bortforklare at ambassaden ved ikke å legge skjul på sitt politiske ståsted i favør av PLO-regimets interesser, fremstår som en tydelig partsrepresentant i konflikten, og dermed som en indirekte støttespiller for de anti-israelske holdningene som i år har kommet til uttrykk fra blant andre Fafo-sponsorene LO og Fagforbundet.  Dette er ikke å ivareta Norges interesser i Midtøsten.

Tiden vil vise om en norsk regjering vil ta mot til seg og åpent erkjenne at den nåværende Midtøsten-politikken på dette punkt ikke har vært helt vellykket, og at den i sin konsekvens ikke har tjent til å ivareta hverken norske eller Palestina-arabiske interesser.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Les også

-
-
-
-
-