Gjesteskribent

Norge har lagt seg så tett opp til det palestinske selvstyret at de har overtatt deres premisser. Når verden endres og USA legger andre premisser til grunn for sin Israel-Palestina-politikk, får Norge problemer. Det risikerer å havne på motsatt side av USA. Er dette i Norges interesse? Børge Brende med Mahmoud Abbas i Ramallah 24. september 2013. Foto: Mohamad Tarokman/Reuters/Scanpix

Da utenriksminister Brende for to år siden besøkte den israelske regjering i Israels hovedstad Jerusalem, ble han i en samtale med viseutenriksminister Tzipi Hotovely oppfordret til å legge press på palestinerne for å få dem til å anerkjenne Israel som det jødiske folks nasjonalhjem.  Det ville han ikke love, men spørsmålet er ikke ute av verden med det .  Når Brende nylig for 13. gang opptrådte i Rām Allāh for å love mer penger til PLO-regimet, var budskapet et helt annet: Han ville heller oppfordre Israel til å gi avkall på rettigheter partene var enige om under Oslo-avtalene, spesielt når det gjelder boligbygging i de områdene Oslo-avtalene regulerer.  Samtidig taler han varmt for en forhandlet tostatsløsning med utgangspunkt i de samme Oslo-avtalene som han ikke krever skal overholdes til punkt og prikke av den palestinske part.

Hvor står vi? Er det noen reell vilje fra israelsk side til dette? Jeg vil også ta opp spørsmålet rundt bosetninger. Der er det varslet nye bosetninger, noe som er svært beklagelig,” sier Brende bl.a. til Dagbladet.  Han har ennå ikke tatt mot til seg og stilt det samme spørsmålet til den palestinske part om det der er reell vilje til fred med den jødiske staten?  For her dreier det seg kun om økonomisk og politisk støtte: ”Det er palestinernes situasjon generelt vi skal snakke om. Som den humanitære situasjonen, den humanitære situasjonen i Gaza, som er svært bekymringsfull, og mulighetene til å skape arbeidsplasser og økonomisk utvikling på Vestbredden,” sier Børge Brende i det samme intervjuet.

Utenriksministeren er likevel godt informert om hva som er det største hinderet for gjenopptakelse av fredsforhandlingene: Den palestinske part anerkjenner ikke Israel som et nasjonalhjem for det jødiske folk.  Den palestinske part anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som det jødiske folks nasjonalstat.  Den palestinske part har som erklært målsetting å utslette den jødiske staten og oppfordrer arabiske innbyggere til å utøve terror og drap på Israels jødiske innbyggere for å nå et slikt mål.  Dette skjer i dag også gjennom skoleverket hvor det stadig kommer nye utenlandsfinansierte lærebøker som oppfordrer skoleelever til selvmordsterror.

Gjennom palestinske medier og under medvirkning av frivillige organisasjoner, for fleres vedkommende finansiert av midler over det norske statsbudsjettet, driver de palestinske selvstyremyndighetene, PLO og Fatah som begge ledes av Mahmoud Abbas, et vedvarende anti-israelsk oppvigleri som får deres terrorister til å gå til aksjon.  Det skjedde endog mens Brende forleden var i møte med Mahmoud Abbas.

Det var et ønske om å invitere Norge til å være med på å bryte denne onde sirkelen som fikk den israelske statsråd Hotovely til å anmode utenriksminister Brende om å be palestinerne anerkjenne det historiske faktum som Norge, den gang representert ved Fridtjof Nansen, var med på å skape i Folkeforbundet i 1922.  Da la det internasjonale samfunn som et ledd i rettsoppgjøret etter første verdenskrig et grunnlag for å gjenopprette i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folk.  Det var et vedtak som står fjellstøtt i folkeretten og som vi den 22. juli skal markere 95-årsdagen for.  Det var den samme internasjonale forsamling som på samme måte vedtok grunnlaget for å opprette arabiske stater som Jordan, Libanon, Syria og Irak.

Men å ta imot Hotovelys oppfordring hadde ikke utenriksminister Brende personlig mot til å gjøre, – eller var det bare det at han ikke forsto hva han ble bedt om?  For i stedet for å støtte det jødiske folk i Fridtjof Nansens ånd og tradisjon, presterte han noen dager senere i Stortinget å karakterisere det jødiske folks nærvær i sitt internasjonalt anerkjente nasjonalhjem som folkerettsstridig og et hinder for fred.  Diplomatisk empati, finfølelse og historisk kunnskap er han kanskje ikke så velutrustet med og han har ingen kvalifiserte rådgivere som kan hjelpe ham.

Et av hans nyere politiske prosjekter er å skulle undervise USAs president Donald Trump i Midtøsten-politikk.  Han kom litt skjevt ut i forhold til Trump i fjor da han i sterke ordelag tok avstand fra og advarte mot vår nærmeste alliertes kommende president.  Men når Trump vel var på plass i Det hvite hus, fant Brende det passende, på oppdrag fra de palestinske myndighetene å fortelle ham at han tar feil om Israel.

Det er ikke Jerusalem som er Israels hovedstad, mener Brende.  Israels hovedstad bør etter hans mening ligge i Tel Aviv, for dersom Trump vil flytte sin ambassade dit hvor de israelske statsmyndighetene befinner seg, vil det ”lett bli tatt til inntekt for at man definerer også Øst-Jerusalem som en del av Israel. Jeg tror ikke man skal undervurdere de reaksjonene det vil skape i hele den arabiske verden hvis det skjer,” uttalte utenriksministeren til VG.

Vi kan forsikre utenriksministeren at Jerusalem, som i likhet med Berlin nå er en gjenforent by etter mange års fremmed okkupasjon, aldri i noen fremtid vil bli noe annet enn den jødiske staten Israels hovedstad, det være seg med eller uten norsk anerkjennelse.  Brendes karakteristikk av byens eldgamle jødiske kvarter og Tempelmuren i Jerusalem som ”folkerettsstridig okkupert palestinsk område” er et avslørende symptom på virkelighetsflukt.  Det er en holdning som bare vil kunne tjene til å skjerpe og forlenge konflikten og svekke Norges internasjonale anseelse.

Til Dagbladet uttalte han at ”… jeg har sagt til Trump-administrasjonen at jeg er kritisk til en eventuell flytting av ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Dette er noe jeg har advart mot, og som jeg tror kommer til å være kontraproduktivt for en fredsprosess.”  Børge Brende er bekymret for hva som kan komme til å skje dersom USA følger amerikansk Midtøsten-politikk og ikke arabisk som han selv foretrekker.

Hvor alvorlig ”Trump-administrasjonen” tar Børge Brendes advarsler og geografikunnskaper er vi usikre på, men som utenrikspolitisk representant og talsmann for PLO og Fatah i forhold til USAs fredsbestrebelser i regionen er han konsekvent.  Allerede i januar kunne norske medier melde at Brende hadde tatt på seg rollen som utenrikspolitisk talsmann i USA for de palestinske myndighetene.  Det var de som sendte ham til Washington med sitt budskap til Trump om å stanse flyttingen av ambassaden til Jerusalem, og Brende fulgte villig opp.  Flytteplanene har vakt kraftige reaksjoner på palestinsk side fordi de blir oppfattet som en anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad, heter det i PLOs begrunnelse for å gi oppdraget til Brende.  Utenriksminister Brende innrømmet overfor VG at han utførte oppdraget i Washington som PLO-regimet sendte ham dit for.

Blant de spørsmål vi sitter igjen med er hvilket land Børge Brende egentlig er utenriksminister i?  Er dette rollespillet på den ene siden i den arabisk-israelske konflikten en vedtatt bestanddel i norsk utenrikspolitikk som har oppnådd parlamentarisk velsignelse, eller er det et ensidig utenrikspolitisk solospill fra Brendes side i en internasjonal konflikt som han selv neppe har særlig mye kontroll over?  Står vi i fare for at hans opptreden kan få følger for vårt eget forhold til USA og andre stormakter?

Vi vet ikke, men vi føler grunn til å uttrykke bekymring over å ha en utenriksminister reisende omkring i verdens konfliktområder med en agenda som ikke synes å være avstemt hverken med våre sikkerhetspolitiske hovedallierte eller i Stortinget, men som har sitt opphav i Rām Allāh.  Som en følge av dette står vi igjen med spørsmålet om hvorvidt den norske regjeringen, etter det vi har sett i denne saken, egentlig anerkjenner den jødiske nasjonalstatens rett til å eksistere på det grunnlaget Folkeforbundet og Nansen vedtok i 1922 og som FN-pakten bekrefter den fortsatte gyldigheten av?

 

Les også

Norge på feil side -
Intifada med løgn og bedrag -
Den palestinske bomben -
Det europeiske kaos -
Utenriksministerens kritikk -