Gjesteskribent

I midten av februar besøkte utenriksminister Børge Brende Jerusalem og Ramallah i forbindelse med hans forberedelser av neste møte i giverlandsgruppa for de palestinske selvstyremyndighetene som skal finne sted i Brussel i april.  Dette er en diplomatisk rolle den norske regjering påtok seg i forbindelse med at vi som en av hovedsponsorene for Oslo-avtalene forpliktet oss til å bistå PLO-myndighetene med å bygge opp en kompetent statsbærende administrasjon og infrastruktur for den palestinske statsdannelsen som var et av målene for Oslo-prosessen.

Gjennom en tyveårsperiode har vi strukket oss langt og lenger enn langt for å oppfylle denne selvpålagte forpliktelsen med all vår utenrikspolitiske prestisje og titalls milliarder i ekspertbistand og direkte pengestøtte.  I dag ligger dette byggverket i ruiner.  I stedet for å forberede det palestinske samfunnet på fredelig sameksistens med sine jødiske naboer i ”to stater som lever side om side i fred og sikkerhet,” har den norskfinansierte palestinske selvstyremyndigheten avsluttet fredsprosessen med en bølge av intifada, mord og terror som vi ikke har sett maken til på mange år.  Denne utviklingen var tydelig varslet, og de taktiske forberedelsene til overgangen fra fredsprosess til terror og konfrontasjon var gjort i en norskfinansiert plan utarbeidet med bistand fra Utenriksdepartementet gjennom konsulentfirmaet Noref som ble opprettet av UD for bl.a. å bistå de palestinske organisasjonene med ”fredsbyggende politikk og praksis.”

Utenriksdepartementet har imidlertid forholdt seg påfallende taust om utkommet av det siste møtet i Ramallah, noe som står i kontrast til de heller oppstemte pressemeldingene og medieinnslagene vi har vært vant til å høre ved tidligere anledninger av dette slag.  Nå er imidlertid bakteppet et helt annet.  Det meste av Midtøsten står i brann, og internasjonal oppmerksomhet er rettet mot de svært alvorlige militære og sivile krisene i land som Syria, Irak og Libya hvor behovet for humanitær og annen bistand er i ferd med å overgå verdenssamfunnets yteevne.

Utenriksdepartementet innrømmer selv i et notat som er lekket til mediene at konsekvensene av ”den arabiske våren,” slik vi ser dem i den største folkevandringen i Europa siden den annen verdenskrig, overstiger de europeiske landenes bæreevne og kan føre til at Europa selv kan bli omfattet av den ”våren” som mediene hyllet for bare få år siden og som fikk den rødgrønne regjeringen til å åpne lommeboka på vidt gap i glede over utviklingen.  Vi advarte mot denne vårstemningen allerede da den startet (Se SMA-info nr. 2-2011), men den politiske euforien hos norske myndigheter var ustoppelig.

Mange spør seg om det fortsatt er forsvarlig å bruke tid og penger på nye gjenopplivningsforsøk på den palestinske fredsprosessen når ikke engang palestinerne selv er interessert i å holde den i live og når helt andre problemer i regionen overskygger den.  De fleste vil ha et klart svar på dette spørsmålet, men i politikkens verden er ikke problemer av dette slag alltid like lette å løse: Når man først har gjort en politisk tabbe som man som parlamentarisk ansvarlig myndighet i årevis har forsvart over for Stortinget, er man fanget av de feiltakelser eller endog løgner som saken bygger på.  Slik lider norsk Midtøsten-politikk under det samme åk som rammer kioskeierne i Milano: Fortsett å betale eller ta konsekvensene!  I et land hvor det nesten aldri settes spørsmålstegn ved utenriksforvaltningens pengebruk, har det som oftest vært best å betale.  Det er det den tilstundende giverlandskonferansen dreier seg om.

I Israel dreier samtalen seg om noe annet: Forleden holdt den israelske innvandringsminister Ze’ev Elkin et foredrag ved Bar Ilan-universitetet i Tel Aviv hvor han redegjorde for noen av konsekvensene som kan følge av at de palestinske myndighetenes mangeårige president, Mahmoud Abbas, avslutter sin tjeneste som leder for PLO-regimet.  Slik han ser utviklingen … ”er den pågående bølgen av terror en forsmak på det som vil skje når de palestinske selvstyremyndighetene bryter sammen.  De fleste sannsynlige scenariene for dagen etter Abbas peker på fraværet av en organisert arvefølge, på sannsynligheten for intern maktkamp om ledervervet og på anarki og oppløsning av den palestinske selvstyremyndigheten. … De som vil måtte betale prisen for anarkiet blant palestinerne er israelske borgere, spesielt samfunnene i Judea og Samaria.  Vi må forberede oss på enda verre angrep.”

Han tilføyde at spørsmålet ikke er hvorvidt selvstyremyndigheten bryter sammen, men når dette skjer.  … ”Den palestinske selvstyremyndigheten kommer til å bryte sammen enten vi liker det eller ikke, og staten Israel må akseptere at det toget har forlatt stasjonen. …”  Og han tilføyde at ”…det internasjonale samfunn må slutte med å styrke de palestinske myndighetene fordi det bare er et gjenopplivningsforsøk som vil slå tilbake på oss. … Det har ingen hensikt å forsøke å gjenopplive den palestinske selvstyremyndigheten.  I stedet bør vi lage en passende gravstein for den sammen med Oslo-avtalene.”

Til tross for at man på politisk nivå fortsetter med å handle som om det fremdeles pågår en fredsprosess som bare trenger noen ekstra milliarder for å komme i siget igjen, er det mer enn sannsynlig at man på embetsnivå i departementet vil være i stand til å bidra med en mer edruelig analyse av de rent faktiske mulighetene for en gjenopplivning av de gamle fredsforhandlingene som i dag er erstattet av en hemningsløs terrorbølge rettet mot det sivile samfunn i Israel, og som understøttes av et nærmest hysterisk oppvigleri til drap på israelske jøder.  Dette er ikke noe fordekt som pågår i det skjulte.  Det er et vedvarende hovedinnslag i PLO-regimets offisielle medier.

I dag er dette president Abbas og de palestinske myndighetenes offisielle politikk, som støttes med årlige milliardbeløp fra vestlige regjeringer, inkludert den norske.  Vestens uforstandige budskap til Israel er at dersom ikke Israel føyer seg etter de groteske truslene og anklagene som kommer fra folkene til Mahmoud Abbas, vil de anerkjenne dette absurde regimet som selvstendig stat og pleie normale mellomstatlige forbindelser med det.

Den groteske virkelighetsfornektelsen vi observerer hos europeiske og norske myndigheter er blitt så alminnelig og selvfølgelig i det norske samfunn at folk ikke lenger reagerer på slike utslag som vi forleden så i avisen Vårt Land.  Her var man nok oppmerksom på at det går mot slutten for Mahmoud Abbas og at han trenger en etterfølger, – man trenger selvfølgelig en palestinsk Mandela som kan bringe alle stridende fraksjoner til fred og forsoning.

marwan.barghouti

Avisens kandidat til vervet som ”Palestinas Mandela” viste seg å være terroristlederen Marwan Barghouti som soner en livstidsdom for blant annet tallrike drap på sivile jøder.  Her kan vi se svart på hvitt hva mange års ensidig propaganda og desinformasjon i norske medier gjør med folk i dette landet.  Håpet bør ligge i at det kanskje likevel finnes intelligent liv i vår utenriksforvaltning, slik notatet om migrantkrisen avslørte og at norsk Midtøsten-politikk igjen kan få et rasjonelt grunnlag.

 

 

 

Les også

Etnisk rensing for fred? -
Den palestinske bomben -
Giverland muliggjør terror -
Intifada med løgn og bedrag -
Skatten i paradis -
Det europeiske kaos -

Les også