Gjesteskribent

Al-Quds-dagen foran Stortinget 31. mai 2019. Foto: Lise Åserud/NTB-Scanpix

I juni arrangeres det etter initiativ fra president Trump et arbeidsmøte i Bahrain hvor målet er å drøfte en rekke tiltak for å skape økonomisk fremgang for den Palestina-arabiske befolkningen.  Den bakenforliggende tanken er at genuin fred mellom den israelske og den Palestina-arabiske befolkningen forutsetter at også araberne får nyte godt av et økonomisk og sosialt velstandsnivå på linje med det israelske.  Den selvstendighet og frihet en slik utvikling vil kunne gi er en avgjørende forutsetning for en ekte, villet og varig fred og forsoning mellom folkene.  

Arbeidsmøtet i Bahrain skjer mot en bakgrunn av et økende konfliktnivå i regionen, – en konflikt som rammer både araberne og Vesten, noe som bl.a. har bevirket et tettere samarbeid og konsultasjoner mellom sikkerhetsmyndighetene i USA, Russland og Israel for å unngå sammenstøt basert på misforståelser omkring det iranske nærværet i Syria.

Det sjenerøse tilbudet til det Palestina-arabiske folket er ikke blitt godt mottatt av lederskapet for de palestinske selvstyremyndighetene.  I en intens propagandakampanje har lederen for PLO og Fatah, Mahmoud Abbas, som nå sitter på 13. året av den fireårsperioden han ble valgt for, mobilisert til omfattende motstand mot det amerikanske tiltaket og har karakterisert det som «århundrets slag i ansiktet  I sin voldsomme reaksjon mot fredsforslaget avslører Abbas at det han ønsker er å videreføre den krigen mot Israel som Oslo-avtalene og det begrensede palestinske selvstyret ga ham og PLO en mulighet til, og som Norge og EU er med og finansierer.

Blant virkemidlene PLO har brukt for å skape stagnasjon i fredsprosessen har terror mot det israelske sivilsamfunn vært det mest anvendte.  I senere år har PLO også mobilisert et omfattende internasjonalt diplomati som gjennom vennligsinnete stater, EU og FNs ulike organer har arbeidet for internasjonal anerkjennelse av «staten Palestina» uten fredsforhandlinger og for delegitimering av Israel gjennom Israel-fiendtlige resolusjoner i FN og anklager formidlet til Den internasjonale forbryterdomstolen i Haag.  Denne diplomatiske kampanjen har registrert en viss suksess både i FNs Hovedforsamling og andre FN-organer, og i hovedsteder som Stockholm og Brussel.  Norge har støttet politikken i FN og med store tilskudd til frivillige organisasjoner som arbeider for å undergrave det israelske samfunn.

Reaksjonen i Norge på Trumps initiativ har vært preget av taushet til tross for at saken har vakt betydelig internasjonal oppmerksomhet.  Dette er oppsiktsvekkende i betraktning av det store engasjementet Utenriksdepartementet ellers legger for dagen når det gjelder Midtøsten.  Utenriksminister Søreide legger i andre sammenhenger ikke skjul på at hun generelt er skeptisk til USAs Midtøsten-politikk.  Hun har uttalt seg kritisk både til USAs flytting av ambassaden til Jerusalem og til anerkjennelsen av israelsk suverenitet over de for Israels sikkerhet livsviktige Golan-høydene.  Men en god formell begrunnelse for de norske standpunktene har hun ikke gitt, bare en personlig mening om at «Trump skaper uro

Norsk rådvillhet i disse spørsmål lar seg forstå.  Vi har satset alt på den tapende hesten og er ikke i stand til å innrømme feilgrepene fordi den politiske fallhøyden og konsekvensene er så store.  Gjennom mer enn 25 år har Stortinget bevilget et stort og ukjent antall milliarder som skulle gå til å bygge opp en koalisjon av terroristorganisasjoner til et statsbærende forvaltningsapparat for en tenkt stat som i fred og sikkerhet skulle leve side om side med den jødiske.  I tillegg tok Norge på seg ansvaret for å samle inn enda større pengebeløp fra det internasjonale samfunn til samme formålet.

Oslo-prosessen endte i fiasko.  Men etter utallige bortkastede milliarder og tusener av tapte menneskeliv står utenriksministeren halsstarrig på sammen med EU for å videreføre sitt mislykkede prosjekt som hun arvet fra sine forgjengere.  Vi ser ingen tegn til at man fra norsk side vurderer å gjøre som amerikanerne, – å kreve dokumenterte resultater av innsatsen som viser at pengene ble brukt etter hensikten.  Tvert imot, – gjennom mange år har Utenriksdepartementet mottatt dokumentasjon som viser at de innsamlede og bevilgede midlene i stor grad brukes til personlig berikelse av ledelsen i PLO og til resultatavhengig avlønning av terrorister, noe Mahmoud Abbas nylig har erklært at han vil fortsette med tross internasjonal kritikk.  Abbas sin store oppdagelse er at det er konflikt som skaper pengestrømmer, – ikke fred.

Han vil også fortsette med sin terror mot det israelske sivilsamfunnet og den målrettede innsatsen for å skyve den Palestina-arabiske befolkningen ned i håpløs fattigdom.  Denne politikken er et av de mest effektive våpen han og hans kolleger i PLO har igjen for å sikre makten og fortsatt personlig berikelse fra internasjonale giverland, inkludert Norge.  Det er årsaken til hans kraftige protest mot president Trumps alternative fredsplan.  

Hva kan årsaken være til at disse sammenhengene ikke synes å påvirke norsk Midtøsten-politikk?  Hvorfor vil Norge fortsette å underholde et slikt korrupt regime med penger og politisk støtte når vi av vår nærmeste allierte inviteres til å starte på nytt med et tryggere alternativ?  Det ville vel være mer logisk å tenke at et initiativ til å forbedre de økonomiske og sosiale vilkårene for den Palestina-arabiske befolkningen kunne ha en bedre sjanse til å lede til fred og forsoning enn den støtten til korrupsjon, vanstyre og terrorisme vi har sett til nå?

Vi opplever daglig at de palestinske selvstyremyndighetene går til det ytterste for å hindre en mulig velstandsutvikling for sin befolkning.  Taktikken er å skape problemer som man dernest i propagandaapparatet beskylder Israel for å ha forårsaket.  Det er helt oppe i dagen at den anti-palestinske politikken som åpenlyst føres av PLO er i strid med de forpliktelsene PLO med Norge som vitne, påtok seg i Oslo-avtalene.  Den er også i strid med alt som finnes av menneskerettigheter.  Hvorfor er det ingen i Utenriksdepartementet, eller i Stortinget for den saks skyld, som åpent tør erkjenne at det er dette som er problemstillingen?   

Norsk Midtøsten-politikk er ikke bare mislykket.  Den er direkte uansvarlig og umenneskelig, og den har i seg alle de feil og mangler som Norge, EU og de islamske statene gjennom mange år har anklaget Israel for.  Tiden må derfor nå være inne til at man på politisk hold tar fatt i disse problemene og sørger for en radikal politisk endring.  

Om det skulle være for vanskelig å innrømme at president Trump hadde rett, bør Norge i anstendighetens navn velge å holde seg helt borte fra alt som har med Midtøsten å gjøre.  Det forhold at det på Stortinget ikke finnes et parti som ikke er politisk medansvarlig for de feil som er begått, burde gjøre det lettere for Regjeringen å ta et oppgjør med fortiden.  De sporene vi har etterlatt oss gjennom 30 år, viser at norske myndigheter fullstendig mangler nødvendige kvalifikasjoner på dette området, og i sin kunnskapsløse godhet har bidratt til å skape den tragedien vi i dag lett kan observere som resultat.

 

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-