Gjesteskribent

Bilde: Pave Frans mottok palestinernes president Mahmoud Abbas 14. januar i forbindelse med åpningen av en palestinsk ambassade i Vatikanet. Foto:  REUTERS/Giuseppe Lami/Scanpix

Det er ikke bare i Midtøsten det hersker politisk kaos. Den franske president Hollandes internasjonale konferanse om den arabisk-israelske konflikten endte uten enighet, selv med en litt avdempet kritikk av Israel, og avslørte at det slett ikke råder utenrikspolitisk harmoni innenfor Den europeiske union, EU.

Europeernes mening med denne meningsløse konferansen var formelt å legge press på partene i konflikten for å få dem til forhandlingsbordet og realisere den tostatsløsningen som partene ble enige om å forhandle frem på fritt grunnlag i Oslo 2-avtalen i 1995. Starten på forhandlingene skulle skje et år senere etter forberedelser som blant annet omfattet opphør av terror og politisk oppvigleri. Ingen av delene tok slutt, og Israel venter ennå på en palestinsk forhandlingsdelegasjon som har mot, vilje og autoritet til å gjennomføre forhandlinger om en tostatsløsning uten forhåndsbetingelser.

Det europeiske initiativet skapte ikke bevegelse i forhandlingene. President Hollandes Midtøsten-konferanse var strengt tatt bare en oppvisning i juks, – et politisk fata morgana i EU-stil. Fra israelsk side var dette som forventet. Hverken israelere eller palestinere deltok på konferansen. Fra palestinsk side ble konferansen sett på som enda en mulighet til å få hjelp fra det internasjonale samfunn til å presse Israel til å akseptere nye forhåndsbetingelser. Dette ville i realiteten ville bety å godta et forhåndsbestemt resultat før ”forhandlingene” starter, noe som er i strid med allerede inngåtte avtaler.

Vestlige land, inkludert Norge, har fremdeles en forestilling om at våpenhvilelinjene fra 1949 kan danne grenser for en palestinsk stat. Men de linjene ble avskaffet i 1994 da Israel og Jordan inngikk en internasjonalt anerkjent freds- og grenseavtale. Judea og Samaria er de facto et landområde innenfor Israels grenser, hvor Israel fremdeles holder muligheten åpen for å opprette en palestinsk stat dersom palestinerne seriøst ønsker å ta på seg de forpliktelsene en slik statsdannelse medfører. De siste tyve årene har det imidlertid vært lite som tyder på det og hverken EU eller Norge har kunnet hjelpe frem en seriøs palestinsk forhandlingsmotpart.

Israels standpunkt har hele tiden vært at utlandets, og spesielt de europeiske landenes innblanding i konflikten er til skade for partenes mulighet til å bli enige om en forhandlingsløsning bygget på gjensidig kompromiss og folkerettens krav. Den senere tids behandling av spørsmålet i FN og Paris gir grunnlag for den israelske bekymringen og kan godt vise seg å bli det som får israelske myndigheter til å oppgi hele Oslo-prosessen som håpløs og heller søke en sikkerhetspolitisk løsning sammen med toneangivende arabiske land når ”den arabiske våren” etter hvert går tom for ammunisjon. Utviklingen i USA kan også bære i den retning.

Konferansen i Paris endte med splittelse innenfor EU, hvor først og fremst Storbritannia markerte seg ved å nekte å undertegne slutterklæringen og derved forhindret at dette ble et offisielt EU-dokument. Storbritannia fikk støtte for sin holdning fra Australia og de baltiske landene. Men det er også andre forhold som forklarer forskjellen mellom Storbritannia og Frankrike når det gjelder Midtøsten-politikken.

I historisk sammenheng var det disse to landene i egenskap av kolonimakter og seierherrer i første verdenskrig som var hovedansvarlige for nedbyggingen av det gamle tyrkiske imperiet og å legge til rette for nye statsdannelser i Midtøsten. Det Syria vi ser i dag er et resultat av Frankrikes innsats i regionen, mens Palestina var Storbritannias ansvar. Det er påfallende hvor opptatt Frankrike er av å rette oppmerksomhet mot den relativt ubetydelige konflikten mellom Israel og palestinerne, sammenliknet med den katastrofale situasjonen som råder i Syria.

Det franske standpunkt til den israelsk-palestinske konflikten kommer også i et særdeles underlig lys på grunnlag av at en fransk appelldomstol allerede for fire år siden på juridisk grunnlag slo fast at det ikke foreligger noen ulovlig israelsk okkupasjon hverken av Øst-Jerusalem eller Judea og Samaria. Det var de palestinske selvstyremyndighetene som reiste saken i protest mot den franskbygde bytrikken i Jerusalem, og de tapte på alle punkter. De franske dommernes beskjed til palestinerne er at de ikke har suverenitetsrettigheter etter folkeretten i de angjeldende områdene. Dette er en rettskraftig dom som enda ikke har sunket inn i vestlige politiske kretser og medier, men som styrker Israels standpunkt i saken, noe franske myndigheter burde huske.

I det norske utenriksdepartement har man i denne tiden vært mest opptatt med å bistå de palestinske myndighetene både politisk og finansielt. Dette skjer samtidig som man er fullt klar over at det på palestinsk side pågår en tilnærmingsprosess mellom de stridende terrororganisasjonene. Det Fatah-dominerte PLO som har sittet ved makten på Vestbredden samordner seg nå med terroristorganisasjonene Hamas og Islamsk Jihad med sikte på å opptre som en ”samlingsregjering” foran de neste valgene i området. Alle disse organisasjonene har utslettelse av den jødiske staten Israel som erklært målsetting.

Med tilsynelatende velsignelse fra paven, har Mahmoud Abbas erklært at ”helvetes porter vil åpnes” om ikke USA og Israel gjør som han forlanger. Vi må virkelig spørre om man synes dette er et standpunkt som inviterer Israel til å gi innrømmelser til de palestinske organisasjonene? Forholdet synes imidlertid ikke å bekymre utenriksminister Brende som driver lobbyvirksomhet på vegne av denne koalisjonen for å hindre at USAs nye president gjør alvor av sin støtte til Israel.

I likhet med norske politikere synes heller ikke norske medier å ha en rasjonell forståelse av hva som nå pågår i Midtøsten. NRK gjentar ufortrødent sine usanne påstander om ”ulovlige israelske bosettinger” og Aftenposten kjenner lukten av jødisk blod. Som en kanskje utilsiktet repetisjon av Kåre Willochs antisemittiske avvisning av president Obamas stabssjef Rahm Emanuel fordi ”han er jøde,” har Aftenposten, formodentlig som en tilsvarende advarsel, kunnet avsløre at president Trumps personlige rådgiver Jared Kushner også er ”jøde.” Karakteristikken av ham dertil som ”verdens mektigste svigersønn” skaper assosiasjon til Sions vises protokoller, – et ikke ukjent smedeskrift for Aftenposten. Men det går bedre for Israel. Hva med Norge?

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

 

 

 

 

 

Les også

Utenriksministerens kritikk -
Kirkens humanitære ansvar -
Når mediene styrer politikere -
Når en supermakt tar feil -
Femtiårskrigen -
Tostatsforvirringen -
Norge på feil side -

Les også