Gjesteskribent

Bildet: Donald Trump mottar Mahmoud Abbas i Det hvite hus 3. mai. Foto: Carlos Barria/Reuters/Scanpix

Blant de mange spørsmål som for tiden reises omkring utenriksministerens holdning til underlige avstemninger og resolusjoner i FN-systemet var spørsmålet om hvordan Norge stemte da Saudi Arabia ble innvalgt som medlem av FNs kvinnekommisjon.  Til og med stortingsrepresentanter våknet da det ble kjent at et av verdens mest kvinnediskriminerende regimer fikk sete og innflytelse i det FN-organet som behandler kvinners rettigheter og likestilling.

Utenriksministeren hadde imidlertid ikke mot til å forklare Norges stemmegivning og begrunnet sin taushet med at det er ”fast praksis” ikke å opplyse hva man stemmer i hemmelige valg.  Men hvor hemmelig var det egentlig?  Den svenske utenriksministeren som nok personlig var mindre beskjemmet over valget, kunne fortelle at det var ingen som stemte imot og at Saudi Arabia til og med ble valgt med akklamasjon.  Utenriksminister Brende instruerte med andre ord sin delegasjon om å klappe i hendene da Saudi Arabia ble valgt til å få innflytelse over kvinners likestillingskamp.

La det være sagt med det samme: Det er ingen grunn til å bli overrasket over Norges stemmegivning i den saken.  Tvert om: Den er 100 prosent i overensstemmelse med norsk Midtøsten-politikk slik den har hatt som ”fast praksis” de siste 15-20 år eller mer.  Vi kjenner ikke til en eneste avstemning noe sted i FN-systemet hvor Norge har unnlatt å vise sin støtte til Midtøstens totalitære røverstater når de har bedt om det.  Det er dette som er norsk Midtøsten-politikk.

I enkelte tilfeller har vi kunnet observere at Norge har avstått fra å avgi stemme når vedtaket altfor åpenlyst har vært basert på løgn og falskneri.  Også i Utenriksdepartementet forstår man at å unnlate å stemme imot en resolusjon som helt åpenbart bygger på usannheter, er en litt fordekt måte å støtte den på: ”Vi slutter oss til løgnen, men lar være å si det høyt av hensyn til evt. politiske reaksjoner hjemme,” synes man å tenke.

Norge er for tiden ikke medlem av styringsrådet i UNESCO som på Israels uavhengighetsdag forleden enda en gang vedtok en resolusjon som påstår at Det jødiske kvarteret, Klagemuren og Tempelhøyden i Jerusalem er ”okkupert palestinsk område” som Israel ikke har suverenitetsrettigheter til.  UNESCO har nå flere ganger vedtatt resolusjoner som fornekter det jødiske folks historiske tilknytning til sin hovedstad, de jødiske hellige stedene i landet og til de jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.  Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på at Norge i dette spørsmålet ville ha fulgt Sverige og andre EU-land som sammen med araberstatene gjentok dette historiske falsumet.

Påstanden om at Det jødiske kvarteret og Klagemuren i Jerusalem er ”okkupert palestinsk område” hvor israelsk nærvær og virksomhet er ”folkerettsstridig” er nemlig for lengst kanonisert av Regjeringen som grunnlag for norsk Midtøsten-politikk.  Slik var det under den forrige regjeringen og slik må vi regne med at det blir under den neste.  I likhet med Sverige, araberstatene og flertallet i UNESCO mener heller ikke den norske regjeringen at det jødiske folk har en slik historisk tilknytning til Jerusalem og Tempelhøyden som Folkeforbundet, inkludert Norge, uttrykte sin erkjennelse av i 1922 og FN i 1945.

I Norge dreier debatten om Midtøsten seg for tiden mest om hvorvidt vi bør avstå fra å finansiere den terrorvirksomheten som PLO-regimet til Mahmoud Abbas utøver mot befolkningen i Israel.  Både politikere og redaktører har oppdaget det paradokset som vi begynte å omtale allerede for 15 år siden om at den norske fredsmekleren bidrar til finansiering av religiøst oppvigleri og terror mot den israelske part i fredsforhandlingene.

Vi tror ikke utenriksministeren vil la seg påvirke av den informasjonen han får om at han med sine hundretalls bistandsmillioner bidrar til å forsterke og forlenge konflikten.  Dersom det var humanitære hensyn og mulighet for fred som lå til grunn for norsk støtte til PLO og Fatah, burde pengestrømmen ha tørket inn for mange år siden.  Vi tror imidlertid norsk tilpasning til EUs feilslåtte felles utenrikspolitikkog den amerikanske Obama-administrasjonens mislykkede innsats i Midtøsten var vel så retningsgivende for norsk politikk i senere tid.

Nå har USAs optimistiske president Donald Trump iverksatt sitt eget forsøk på å skape fred mellom Israel og dets arabiske naboer.  Vi har lenge sett og omtalt muligheter for et begrenset regionalt freds- og sikkerhetssamarbeid mellom Israel og toneangivende arabiske land som Egypt, Saudi Arabia og muligens Jordan, men det er fremdeles ingenting som tyder på at Trump vil få Abbas og PLO med seg på en genuin fredsavtale som den jødiske staten kan akseptere som grunnlag for å fire på sine sikkerhetsbehov.

Møtet mellom dem i Washington nylig avslørte at PLO ikke er rede til å forhandle om fred i ordets rette forstand og i Oslo-avtalenes ånd.  Det var ingenting i erklæringen fra Abbas som tydet på at han var klar for å inngå noen form for kompromiss i forhold til sine gamle maksimalistiske krav overfor Israel.  Ingenting tydet på at han vil holde seg til Oslo-avtalene.

Ikke engang Trumps oppfordring til ham om å avslutte det anti-israelske oppvigleriet og finansiering av terrorister ble møtt med en innrømmelse.  Når en slik anledning til å vise fredsvilje ikke ble benyttet, ser vi ingen grunn til å tro at fred med PLO vil oppstå i nær fremtid.  Det som står øverst på dagsorden i de selvstyrte områdene er nemlig maktkampen i forkant av den aldrende ”presidentens” bortgang og rivaliseringen mellom Fatah og Hamas.

Dessuten har Hamas allerede gjort det klart at Abbas ikke har myndighet til å forhandle på vegne av palestinerne.  Det har for så vidt ikke Hamas heller, men her er det bare makten som rår.  Rettsstatens prinsipper har ingen gyldighet blant terrorister.  Men forstår utenriksministeren det?

Noe som avtegner seg som et mulig utfall er at PLO nominerer den fengslede terroristen Marwan Barghouti som Abbas sin etterfølger.  Det vil være ensbetydende med å beslutte at PLOs konflikt med Israel skal skjerpes og vedvare i all overskuelig fremtid.  Abbas har allerede avvist kravet om at han skal slutte med å bruke bistandsmidler til å lønne terrorister.  Den terrororganisasjonen han selv er leder for, Fatah, har til og med erklært at avlønning av terrorister støtter opp under deres forestilling om hva fred er.

Vi kan trygt slå fast at uansett hvilken avtale Trump måtte greie å få Abbas med på, vil israelerne gjøre klokest i å holde seg våkne.  Det finnes ikke eksempler på at PLO-regimet under Abbas har greid å overholde noen av de mange avtalene de har undertegnet, og uansett har slike avtaler bare kortvarig gyldighet, noe Oslo-avtalenes skjebne vitner om.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-