Gjesteskribent

Resolusjon 2334 som ble vedtatt uten amerikansk veto i Sikkerhetsrådet lille julaften var bare den første innledningen til en ny internasjonal kampanje mot Israel.  Den kommer til å vare lenge og må forventes å bli langt skarpere enn det vi har opplevd hittil.  Teksten til resolusjonen var opprinnelig et palestinsk forslag som med støtte fra Storbritannia og bearbeidet av USA, retter seg mot israelsk boligbygging i Judea og Samaria hvor Israel, i pakt med Oslo-avtalen, forvalter det såkalte Område C der de jødiske bosettingene ligger.  

På sikt hviler Israels håp på beskyttelse fra en nyvalgt amerikansk president mot europeiske og andre statsledere som ikke skjemmes av sine antisemittiske tilbøyeligheter.  Den svenske utenriksminister som nylig ble dekorert med en høy palestinsk militær utmerkelse og dermed har akseptert rollen som islamsk jihad-kriger, skal nå også en periode inn i Sikkerhetsrådet.  Det kan vi vente det blir resultater av.

Selv om FN-resolusjonen kun er en ikke-bindende politisk erklæring, og derfor ikke på noen måte har betydning for Israels folkerettslige stilling, har den stor verdi for Israels fiender som politisk rettferdiggjøring av deres krav om å utslette den jødiske staten og som påskudd for å rette oppmerksomheten bort fra deres egne overgrep og terror.  Det er denne virkningen av USAs politiske helomvending under Obama som bekymrer det store flertall av det jødiske folk.  

Det har lenge vært fryktet at president Obama denne gangen kunne føle seg forpliktet til å avstå fra å nedlegge veto mot en Israel-fiendtlig FN-resolusjon, slik USAs tradisjon har vært.  I hele sin presidentperiode har han gitt den islamske verden tydelige signaler om en slik endring i amerikansk politikk.  Den første indikasjonen kom da han i juni 2009 holdt en tale ved det islamske Al-Azhar-universitetet i Kairo.  Denne talen ble av den islamske verden forstått som en politisk støtteerklæring til deres motstand mot Israels frigjøring av Judea og Samaria og jødisk tilstedeværelse der.  Denne oppfatningen ble kraftig forsterket ved at den amerikanske presidenten for første gang reiste til Midtøsten uten å besøke Israel.

Den ”avskjedstalen” utenriksminister Kerry holdt for et fullsatt verdenspublikum 28. desember, føyer seg tydelig inn i Obama-administrasjonens forsøk på å skape distanse mellom USA og den jødiske staten Israel etter at det tradisjonelt har vært et godt og nært forhold mellom dem gjennom mange tiår.  John Kerry hadde ikke mange muligheter til å finne noe å anklage Israel for i sin tale, og han hadde problemer med å få til en ”balansert” skylddeling mellom partene som forklaring på USAs mange mislykkede forsøk på å få dem til å møtes ved et forhandlingsbord.

Han valgte faktisk å gjøre dette ved å sette et politisk likhetstegn mellom boligbygging og terror.  I likhet med FN og Obamas Kairo-tale trakk han frem jødisk boligbygging i Judea og Samaria som en hovedårsak til manglende fremskritt i fredsprosessen, til tross for at denne boligbyggingen er innenfor Oslo-avtalenes rammer og er folkerettslig legitim.  Dessuten har Oslo-avtalene gjort det klart at spørsmålet om bosettinger er et forhandlingsspørsmål hvor det er rom for kompromiss.

Når det gjaldt terror, viste Kerry i sin tale at han forstår at dette er et problem, men han var ikke villig til å henge bjella på katten når han uttalte:

… Og den siste bølgen av palestinsk vold har inkludert hundrevis av terroristangrep det siste året, inkludert knivstikking, skyting, bilpåkjørsler og bombeangrep hvorav mange ble utført av personer som er blitt radikalisert gjennom sosiale medier.  Likevel blir morderne av uskyldige fremdeles hyllet på websidene til Fatah, inkludert med bilder som viser terroristene sammen med palestinske ledere etter angrepet.  Og på tross av uttalelser fra president Abbas og hans partis ledere som klargjør deres motstand mot voldsbruk, sender de altfor ofte et annet budskap ved å unnlate å fordømme spesifikke terrorangrep, og ved å oppkalle offentlige plasser, gater og skoler etter terrorister.”

Her forteller utenriksminister Kerry at han er klar over hva som er problemet, men han unnlater å slå det fast som det faktum som har stått i veien for fremskritt i de avtalte fredsforhandlingene helt siden Oslo-2-avtalen ble undertegnet i 1995.  Han underslo bevisst at det er den øverste palestinske ledelsen, i dag representert ved president Abbas personlig, som har sabotert fredsprosessen gjennom tyve år til fordel for en langsiktig propaganda- og utryddelseskrig mot Israel basert på terror og politisk oppvigleri.  

Kerry er klar over at det er den nylig gjenvalgte Mahmoud Abbas som er den øverste lederen både for Fatah-partiet, PLO og de palestinske selvstyremyndighetene, og at det er Abbas og hans nærmeste som gir ordre om terrorhandlingene og som finansierer det anti-israelske oppvigleriet i hans egne medier og palestinske skolebøker.  Men stikk i strid med de velkjente fakta han regnet opp, greide Kerry likevel å få lagt skylden for terroren på jødene: De bygger boliger!  Og en stat kan ikke være både jødisk og demokratisk, mener han i likhet med det iranske presteskapet.

I likhet med tidligere president Clinton, presenterte også Kerry et knippe med ”prinsipper” han mener bør ligge til grunn for en fredsløsning.  Alt hva han foreslo har vært foreslått tidligere av vekslende israelske regjeringer og samtidig avvist av palestinerne.  Alt hva han foreslo nå ble umiddelbart avvist av lederskapet i PLO samme kveld.  Det er derfor på tide at man begynner å tale i klartekst om hva som er problemet: Lederskapet i PLO og Fatah vil ikke ha en fredsavtale med Israel.  De tør ikke av frykt for sine liv.  Men Kerry mener likevel det er israelerne som er ekstremister, spesielt de som bor der hvor deres forfedre har bodd i 3-4 tusen år.

Situasjonen i Midtøsten tillater ikke palestinske organisasjoner å inngå fredsavtale med Israel.  Det palestinske lederskapet tør i beste fall å erkjenne Israels eksistens, men ikke den jødiske staten Israels rett til å eksistere på land som tidligere var erobret av islam.  Når palestinerne støtter USAs motstand mot å bygge boliger i ”ulovlige jødiske bosettinger,” må man ikke glemme at for dem er Tel Aviv en slik bosetting og jødenes klagemur i Jerusalem er ”ulovlig okkupert palestinsk område.”  

Det glemte Kerry å nevne i talen sin, til tross for at han er klar over det.  Det glemmer også vår egen utenriksminister til stadighet når han reiser sine diskriminerende anklager mot den jødiske staten.  Han har latt seg innbille at alle slags politiske meningsytringer fra Sikkerhetsrådet er gjeldende folkerett ”skrevet i stein,” som han uttrykker det.  Han har en overraskelse i vente.  

Det var mange slike mangler i talen som dessverre vil gjøre fredsarbeid i Midtøsten vanskeligere i lang tid.  Det mest problematiske ved situasjonen er at disse feilene er begått av et av verdens mektigste land som trekker med seg en rekke innflytelsesrike land og stormakter som av politiske grunner aldri innrømmer at de har gjort en feil.  Her må vi også regne med at norske myndigheter og deres statsstøttede medier vil følge opp og anse seg berettiget til å gjenta de urimelige anklagene mot Israel til det dannes antisemittiske holdninger i nye generasjoner av nordmenn.  Slik fungerer en feil når den blir begått av en supermakt.

 

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

Les også

Norge på feil side -
Midlertidigheten har en ende -
Den palestinske bomben -
Utenriksministerens kritikk -
Etnisk rensing for fred? -
Det europeiske kaos -
Femtiårskrigen -

Les også