Kommentar

En av mytene om Midtøsten-konflikten er at araberne betaler prisen for tyskernes synder. Argumentet om at palestinerne er Holocausts «andre offer» er falskt på to måter: Man antar at uten Holocaust så ville ikke Israel blitt opprettet. Det er å overse 3000 år av jødisk historie. Man antar også at araberne var uskyldige i forhold til Tysklands forbrytelser. Det er å overse særlig den fascistiske fortiden til den palestinske leder Haj Amin al Husseini, som både var stormufti av Jerusalem, drev aktiv rekruttering for Waffen SS og talte varmt for nazistene i Berlin. Da en tysk journalist nylig prøvde å rette søkelyset på denne historien ble han utsatt for vreden fra den arabiske kollaboratørens tyske apologeter. (Bildet under: Haj Amin al Husseini, 1944.)

Husseini.jpg

Karl Rössels utstilling «Den tredje verden i andre verdenskrig» skulle hatt premiere 1. september i Kulturenes verksted, et offentlig finansiert multikulturelt senter i Berlins bydel Neukölln, stort sett befolket av tyrkere og arabere. Senterets leder Philippa Ebéné ble rasende over en liten del av utstillingen som omtalte arabisk delaktighet i nazistenes forbrytelser, og kansellerte hele happeningen. Blant de ting som Ebéné ikke ville at besøkende skulle lære noe om, var den palestinske lederen «som var en av de verste og mest fanatiske fascister og antisemitter,» som Rössel sa det.

Muftien orkestrerte de antijødiske opptøyene i Palestina i 1920/1921 og de arabiske pogromene i 1929 som ødela det gamle jødiske samfunnet i Hebron. Husseini var en tidlig beundrer av Hitler og mottok økonomisk støtte fra nazistene – i likhet med Egypts Muslimske brorskap – i forbindelse med det palestinske opprøret i 1936-1939. Hans menn drepte hundrevis av britiske soldater, jøder og også arabere som motsatte seg hans islamistisk-nazistiske agenda. Etter et feilslått fascistisk kupp i Irak flyktet Husseini til Berlin i 1941 som Hitlers personlige gjest. I Det tredje rikets tjeneste rekrutterte muftien tusenvis av muslimer til Waffen SS. Sammen med nazistene fikk han hindret at tusener av europeiske jøder flyktet til Palestina. De ble i stedet sendt til konsentrasjonsleirene. Han la også planer sammen med nazistene om å bringe Holocaust til Palestina. Rommels nederlag ved El Alamein satte en stopper for det.

Etter å ha kansellert utstillingen forsøkte Ebéné på en keitete måte å forhindre inntrykket av at hun på forhånd hadde gitt etter for arabisk press. Som en «ikke-etnisk» tysker (hennes far er fra Kamerun), så trengte hun ikke å frykte araberne. En forklaring som indirekte kommuniserte at vanlige «etniske» tyskere hadde større grunn for å føle seg utrygge når de fortalte sannheten til arabere.

Kommissæren for integrasjon i Berlin, Günter Piening, forsøkte innledningsvis å forsvare henne. «I et samfunn som Neukölln trenger vi en differensiert presentasjon av den arabiske verdens involvering i Andre verdenskrig,» sa han til Der Tagesspiegel. Han sa senere at han ble feilsitert og etter kritikk fra media lot han en mindre versjon av utstillingen bli vist.

Rössel sier at denne episoden er typisk for hvordan tyske historikere, arabister og islamforskere nekter for eller toner ned det arabisk-nazistiske samarbeidet. Det Rössel sier om Tyskland er i overensstemmelse med forholdene i det meste av Vesten hvor man ofte hevder at muftiens Hitler-allianse senere diskrediterte ham i Midtøsten. Ingenting er fjernere fra sannheten. I Midtøsten var nazistene populære både under og etter krigen. Horder av dem fant sine tilfluktssteder i den arabiske verden, blant annet Eichmans assistent Alois Brunner som flyktet til Damaskus. De tyske krigsforbryterne ble verdifulle militær- og sikkerhetsrådgivere i regionen, spesielt hos nazisympatisøren Gamal Nasser som da var Egypts president. Muftien flyktet selv til Egypt i 1946. Han ble slett ikke diskreditert for sin fortid men ble i stedet valgt til president for Det nasjonale palestinske råd. Muftien var en av hovedmennene bak arabernes avvisning av FNs delingsplan i 1948 og bak ønsket om å starte en «ødeleggelseskrig» mot den nyetablerte jødiske staten. Hans store beundrer Yasser Arafat skulle senere etterfølge ham som palestinsk leder.

En annen apologetisk argumentasjon er at araberne samarbeidet med nazistene ut fra pragmatiske hensyn og ikke ideologi. Dette følger det gamle ordspråkets logikk om at «min fiendes fiende er min venn.» Denne «unnskyldningen» tar ikke med i betraktningen hva som ville hendt med jødene og britene i Midtøsten hvis arabernes tyske venner hadde vunnet. Argumentasjonen overser også muftiens og hans følgesvenners pandemiske antisemittisme som fortsetter å forgifte sinnene til mange muslimer også i dag.

Muftien «oppfant en ny variant av jødehat ved å omsmelte det i en islamsk form,» ifølge den tyske forskeren Matthias Küntzel. Muftiens fusjon av den europeiske antisemittismen, spesielt den med folkemordkarakter, med koranens fremstilling av jødisk ondskapsfullhet, har blitt et kjennetegn for islamister over hele verden, fra al Qaeda til Hamas og Hezbollah. I løpet av tiden i Berlin drev muftien nazistenes arabiskspråklige propagandaprogram på radio som oppfordret muslimer i Midtøsten til å «drepe jøder hvor du måtte finne dem. Det er til Guds, historiens og religionens velbehag.» Blant de mange lytterne på radiosendingene var mannen som senere ble kjent som Ayatollah Khomeini. Han brukte å stille inn på Radio Berlin hver kveld, ifølge Amir Taheris biografi om den iranske leder. Khomeinis disippel Mahmoud Ahmadinejad spyr ennå ut den samme gift som muftien var foregangsmann for. Det gjør også islamske hatpredikanter over hele verden. (Bildet under: Hezbollah, 2008.)

Hezbollah.jpg

Muslimsk jødefobi er ikke, slik det ofte blir hevdet, en reaksjon på Midtøsten-konflikten, men en av dens grunnleggende årsaker. Det har vært en av drivkreftene bak arabisk avvisning av en jødisk stat lenge før Israel ble til.

«Jeg er ingen Midtøsten-ekspert,» sa Rössel, men «jeg undres over hvorfor mennesker som så ensidig ser på Israel som regionens hovedproblem aldri tar i betraktning hvordan Midtøsten-konflikten ville ha utviklet seg hadde den ikke blitt så påvirket av fascister, antisemitter og folk som akkurat hadde returnert fra sitt nazieksil.»

Rössel er kanskje ingen «Midtøsten-ekspert,» men han reiser mange flere relevante spørsmål vedrørende konflikten enn de som påberoper seg denne tittelen.

Av Daniel Schwammenthal, Wall Street Journal Europe.

Via European Jewish Press.