Nytt

I en kronikk i Aftenposten går Kåre Willoch i Jostein Gaarders fotspor og spiller profet som varsler Israels ødeleggelse hvis ikke politikken overfor palestinerne legges om.

Kronikken vil nok bli lest med fornyet interesse etter at Mona Levin hengte bjella på katten og sa at Willoch er besatt av Israel. Dermed får Aftenpostens debattredaksjon det som de vil: mer oppstyr, i likhet med Donald Duck-kronikken til Erling Fossen om norsk motstand under krigen. Det gjelder å gjøre debatten til gjørmebryting.

Hvis det ikke var for at temaene var så alvorlige.

Willoch forsøker, på sitt vante vis, å levere en vanntett fremstilling av Israels tilblivelse som bygget på urett overfor palestinerne. Den patente versjonen mangler imidlertid nyanser, og Willoch har heller ingen forståelse for de lange linjer i historien om jødestatens tilblivelse. Han mener Balfour-erklæringen var et forsøk fra britene på å kjøpe seg jødenes støtte og solidaritet under første verdenskrig, men var det ikke mye mer dyptgående strømninger det gjaldt? En skyldfølelse og empati med et folk som hadde levd i diaspora i 2000 år? Willochs omsorg for jødene virker selsom, siden alt han gjør er å legge skylden på dem. Jeg kan ikke se en positiv anerkjennelse av hva Israel har oppnådd. Det er påfallende, men typisk.

Det er nesten noe religiøst over Willochs beskrivelse av hvordan Vesten svek palestinerne.

Men da jødiske terrorister i 1948 gjennomførte massakre mot sivile for å få arabere til å flykte fra det som skulle bli Israel, gjorde ingen av dem som hadde vedtatt at slikt ikke skulle skje, noe av betydning for å hindre det. Disse massakrene er beskrevet av den israelske historikeren Benny Morris.

Ikke ett ord om at araberstatene angrep jødene før staten Israel var proklamert, og ikke ett ord om massakrer på jøder.

Det finnes kun én årsak-virkning i Willochs fremstilling, og den er det jødene som står for – negativt. Hans tendensiøse, for ikke å si odiøse, fortelling har noe enfoldig ved seg. Willoch har ikke helt kontroll over virkemidlene lenger, eller er det debattredaktøren som har barbert artikkelen? Den slutter merkelig.

Det var jødenes overgrep som gjorde at araberstatene jaget ut sine jøder. En så enkel forklaring skal man ellers til Midtøsten for å finne maken til. Araberne og palestinerne er uskyldige ofre.

Men det er ikke bare jødene, også Vesten har sviktet og begår en stor urett ved å snu tingene på hodet: det er terror når de undertrykte forsvarer seg, men ikke når vestlige stater slår ned motstanden. Her lyder Willoch som en gammel radikaler: Det er rett å gjøre opprør! Men det er en bitterhet i stemmen og et ønske om oppgjør. Willoch rettferdiggjør den palestinske motstanden mot Oslo-avtalen. Det var den eneste måten å vinne frem på. Han snakker lite om selvmordsbomberne som rev busspassasjerer, restaurantgjester og fotgjengere i gågater i filler.

Oslo-avtalen av 1993 ga palestinerne håp om en egen stat. Men budskapet til palestinerne ble: Hvis dere vil ha en egen stat, må dere innstille all voldelig motstand mot okkupasjonen. Samtidig viste de voksende israelske bosettingene på palestinsk land at de ikke ville få noen egen stat uten voldelig motstand. Da Oslo-prosessen begynte bodde 116000 israelere på Vestbredden og i Gaza. Nå nærmer antallet seg 300000. (Tall fra «Foreign Policy») Da beslagleggelsen av palestinsk land førte til palestinsk motstand, grep Israel til folkerettsstridig brutalitet mot dem.

Etter valget i 2006 var Hamas innstilt på å anerkjenne Israel, ifølge Willoch som skyver Economist foran seg. Men Israel ville ikke, og Willoch lyder nesten som Mads Gilbert.

Svaret ble i stedet det som hvite undertrykkere alltid har gitt, før de har måttet gi opp undertrykkelsen: Man vil ikke snakke med terrorister. Etter undertrykkernes definisjon er de som dreper flest sivile ikke terrorister. De legger til grunn at drap bare er terrorisme når de rammer undertrykkernes folk.

Så må Willoch avlegge AIPAC og den jødiske lobbyen et besøk. Det er bittert: ingen kan bli amerikansk president uten å støtte Israel.

Han advarer Israel mot dagens kurs. De som er dets venner må forsøke å få det til å snu, ellers ender det med en forferdelse. Jeg har en mistanke om at Willoch kanskje har utpenslet hva denne går ut på, men at han er blitt redigert. Artikkelen virker amputert.

Men det er mer enn nok igjen til at Mona Levin har sine ord i behold.

Veien til katastrofen

Les også

-
-
-
-