Kommentar

Inntil det offisielle Norge tar den nye antisemittismen inn over seg, vil oppgjøret med den gamle bli slag i lufta.

Kjernen i problemet er at flere av kommentatorene og mediene som fordømmer den gamle antisemittismen selv bidrar til den nye. Derav motstanden mot i det hele tatt å tematisere at det finnes noe som heter den nye antisemittismen. Hvis man først åpner for at det finnes noe slikt, blir man nødt for å definere hva det går ut på.

At ikke en gang begrepet er kjent i offentlig norsk debatt er i seg selv påfallende og vitner om en motstand. I utlandet er det et innarbeidet begrep.

Hva er kjennetegnet på den nye antisemittismen? den er preget å ha oppstått post-Holocaust, dvs. den anerkjenner historiske fakta om jødeutryddelsen og gjør ikke noe forsøk på å anfekte dem. Men det går et skarpt skille mellom synet på jødene den gang og synet på Israel av idag. Klassisk er betegnelsen anti-sionist. Man er ikke mot jøder, men den jødiske nasjonalismen. Den skal være noe særlig ondartet. Den har fortrengt et folk som allerede bodde i landet. osv

Den nye antisemittismen er bygget opp på premisser, som man selv velger som fører til en logisk konklusjon. Det er en moralistisk fortelling, hvor man feller dom over jødene. Slik har den nye noe til felles med den gamle antisemittismen: Israel gjøres til et særtilfelle. Alt Israel sier og gjør brukes mot staten. Slik bygges over tid opp en karikatur og en stråmann. Israelere og jøder blir prisgitt dette bildet.

I Norge heter fortellingen at Israel var god i starten, men slo inn på en farlig vei etter 67-krigen og bosettingspolitikken. Norge forsøkte å hjelpe med Oslo-prosessen, men høyresiden i Israel viste seg troløs og upålitelig. Menachem Begin, Ariel Sharon var Israels var på Richard Nixon og Ronald Reagan og George W. Bush. Fienden står alltid til høyre. Israel gikk til høyre, og har på en måte selv valgt fortapelsen.

Libanon-krigen og Sabra og Shatila viste falangistenes og Ariel Sharons sanne ansikt. Denne myten som opprinnelig var venstresidens, er i tidens løp overtatt av det offisielle Norge.

Slik kan det gå til at Kåre Willoch og Audun Lysbakken skal tale under minnemarkeringen for jødedeportasjonen idag i Bergen.

Når man velger talere på Holocaust-minnesmerker som fyrer opp under den nye antisemittismen, har man overskredet en grense. Derfor er dagen i dag skjelsettende på en bestemt måte.

Det betyr ikke at Lysbakken og Willoch er antisemitter. Det merkelige og spesielle med den nye antisemittismen er at den kolporteres av mennesker som ikke på noen måte vil vedkjenne seg jødehat. Der er vi ved et annet karakteristisk trekk: de nye antisemittene bestemmer selv hva som skal være antisemittisme, og de har gitt seg selv immunitet. Deres fordømmelse av jødehat blir derfor hul. Og hvordan skal jøder beskytte seg mot mennesker som ikke bare forsikrer, nei, definerer at det ikke er antisemittisk å gjøre Israel til en pariah-stat, eller si som Willoch, at staten er grunnlagt på terror.

Slik er Israel i årenes løp blitt en internasjonal pariah, en utstøtt, en nasjon som mobbes ut av det internasjonale selskap. I den gode sakens navn. Det spesielle ved vår tid er denne blanding av humanitet og antisemittisme. De er ikke gjensidig utelukkende.

At så mange mennesker i Norge har et kjølig eller fiendtlig holdning til Israel er et resultat av årelang påvirkning.

Israel har over tid lært seg til å stå alene. Den demografiske utvikling er bedre, teknologisk er landet en verdensmakt, og alliansen med USA er sterk.

Det er verre med Norge. Den nye antisemittismen truer det nye Norge. Antisemittismen fremmedgjør oss fra det beste i den kristne tradisjonen. Den gjør det man skulle tro var umulig: gjenoppliver fiendskap mot Israel post-Holocaust, og det innenfor statskirken.

Den såkalte Kairos-erklæringen er et forsøk på å bruke evangeliet og menneskerettigheter mot Israel. Det er ganske utspekulert og fiffig. Denne bruken av Det gode gir aktivistene samvittighetsfrihet: man kjemper for Den andre, palestinerne. Hvordan kan jødene stille seg i veien for den gode sak, for rettferdighet? Dermed gir man seg selv carte blanche til å dundre løs. Man for å kunne gjøre det må man ha definisjonsmakten. Den sørger man for å beholde.

Den nye antisemittismen seiler dermed under den gode saks flagg.

Det mest eklatante eksemplet er Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten under Libanon-krigen i 2006, der han fradømte jødene retten til deres land på bakgrunn av deres gjerninger. Gaarder ble som en ekte ny antisemitt rystet over kritikken han møtte. Han hadde ikke ment det slik!

Ifjor holdt Det mosaiske trossamfunn et seminar med ledende representanter for Antidefamation League om antisemittisme i Norge. En rekke journalister og redaktører deltok, men ingen av dem hadde hørt eller sett antisemittisme i pressen! Redaktør for fagbladet Journalisten, Helge Øgrim, sa at han hadde møtt hundrevis av journalister i sitt lange yrkesliv, og han hadde, hånden på hjertet, aldri møtt en eneste jødehater!

Med en slik massiv konsensus og omerta er det vanskelig å få i gang en samtale. Den offisielle versjon blir taushet og demagogi/propaganda. Det blir en spesiell stemning i samfunnet av slikt.

Som Sidsel Levin ved det jødiske museet sa på radio imorges: – Vi ville så gjerne bli boende i Norge, men mange unge velger å dra til land der det jødiske miljøet er større.

Denne nye antisemittismen gjør at man er maktesløs overfor det jødehatet som muslimer i Europa gir stadig mer høylytt og uhemmet uttrykk for. De fordømmelsene folk som Harald Stanghelle kommer med, virker hule. Muslimene ser at Israel utpekes til syndebukk og er fritt vilt. At sosiale medier flommet over at hatmeldinger er et uttrykk for at de føler seg hjemme og leser signalene i mediene.

Hvis mediokratiet og politikere hadde vist det minste tegn på forståelse for konsekvensene av deres egen Midtøsten-dekning og muslimenes jødehat, hadde de sagt tydeligere fra. De får sjanse etter sjanse. Lørdag var det støttedemo for Israel i Oslo. Det var et stort spørsmål om demonstrasjonen ville kunne forløpe fredelig, gitt de sterke hatmeldingene på Facebook. Kun et massivt politioppbud gjorde at ikke Palestina-vennene kom på besøk, de hadde fått lov å demonstrere 150 meter unna. Da demonstrasjonen var over fikk deltakerne beskjed om å rulle israelske flagg sammen. Venner av Israel må gå fordekt i Oslos gater anno 2012. Møte og talefriheten på offentlig sted er prisgitt mobben. Mediene nekter å ta ansvar, men har det like fullt.

Det er den bitre virkelighet i dagens Norge, og det ansvar kan ikke medier og politikere løpe fra.

Den nye antisemittismen er farligere for Norge enn for Israel. Den er en gift som angriper historien og vårt verdigrunnlag og gjør ord meningsløse. Et samfunn som ikke forsvarer dagens jøder og dagens Israel er et samfunn i krise. Da hjelper det ikke å minnes Donau.