Kommentar

Aftenposten lanserte idag sitt nye månedsmagasin Innsikt. Den annonserte forsiden viser jøder, et par i KZ-stripete drakter, som standhaftig holder et israelsk flagg, og teksten: Israel 60 år. Drømmen – og virkeligheten. Fra krig til nye kriger. Vi aner uråd. Det viser seg å holde stikk.

Aftenposten er i dag blitt det fremste organet for en politisk korrekthet som er programforpliktet på det flerkulturelle samfunn. Men dette er ikke et live- and let live-samfunn, men derimot anti-israelsk, anti-amerikansk og meget forstående til den muslimske verden. Det sier seg selv at denne forståelsen rommer mange indre motsetninger, men man løser dette ved å aksentuere fiendebildet. De artiklene som Aftenposten den siste tiden har trykket om Israel, måtte man tidligere til venstresiden for å finne eksempler på.

Når de står i Aftenposten, får de en helt annen tyngde. De får status som etablerte sannheter, med de konsekvenser dette får for f.eks. undervisning, medienes rapportering og ikke minst – hvordan det er å være jøde i Norge.

Fremstillingen av Israel som en ekstrem krigerstat rammer også mer subtilt: Det smitter av på alle som forsvarer Israel i norsk offentlighet. Kristne Israel-venner fremstilles som skrullete, og de sekulære finnes knapt. Det er ikke tilfeldig når noen får betegnelsen «Israel-venn». Man er utlevert til «konjunkturene», akkurat som jøder tidligere har vært prisgitt hendelser de ikke har hatt kontroll over.

I det samfunnet Aftenposten er med på å skape, skal det ikke bli lett å være hverken jøde eller Israel-venn.

Forsiden forteller en hel del: Man tar de heroiske bildene fra 1948 og bruker dem til å fortelle om hvor forferdelig Israel er blitt. Det er en snedig form for propaganda. Hvis det var gjort med empati , ville det vært en tragisk historie, men frilansjournalist Grete Gaulins tekst er kjemisk renset for medfølelse. Det er en dårlig skrevet, kunnskapsløs artikkel, som kun er ute etter å hamre inn at sionismen er blitt ekstrem. Gaulin fortsetter i Jostein Gaarders fotspor: Det er 60 år siden staten Israel ble opprettet, men har jødene fortjent noe land?

Ingressen er megetsigende:

Sionismen var Theodor Herzls svar på en sekulær drøm om en egen stat med frihet for jødeforfølgelser og antisemittisme. 8. mai er det 60 år siden israel erklærte seg som suveren stat. Men sionismen er i dag religiøs og fanatisk, uten rom for kompromisser – langt unna grunnleggerens idealer. (avisens uthevelse)

Over to sider gjennomgås sionismens historie. Gaulin hopper hit og dit, blåser opp detaljer, tar et sidespor, går frem og tilbake i tid, men hovedtesen er at sionismen er overtatt av de religiøse. Siste avsnitt sier det meste:

Drapsmenn blir helter. I 2005 hadde statsminister Ariel Sharon kommet til den erkjennelse at Israel ikke kuinne beholde Gaza med sine 1,5 millioner palestinere og bare åtte tusen settlere. Den sekulære sionismen hadde forsonet seg med ideologiens geografiske begrensninger – stikk i strid med de religiøse sionistenes ekspansive fundamentalisme.

Den høyreradikale settlerbevegelsen skulle etter hvert få sterke, politiske partier med sete i Knesset og regjeringen. Der resten av Israel debatterer sionismens demografiske utfordringer, har disse partiene et annet svar: å deportere alle palestinere. Da den fundamentalistiske settleren Baruch Goldstein drepte 29 palestinere i Patriarkens Grotte i 1994 var det ikke fordømmelse, men jubel, som møtte drapsmannen. Det samme gjaldt for Yigal Amir, da han drepte statsminister Yitzhak Rabin i 1995.

I dag legger fundamentalistiske settlere ned blomster på graven til Baruch Golstein i Kiryat Arba.

Konklusjonen er klar, med fet skrift:

Sionismen er blitt religiøs, og der Gud befaler fins det ikke rom for kompromisser.

Et ekko av gammel kristelig antisemittisme: Jødene er umulige og umedgjørlige. De har selv valgt katastrofen. Dette er noe Kåre Willoch har sagt mange ganger de siste år. Den samme fatalisme påtok Jostein Gaarder seg: Jødene forspiller sitt eget land, men vi skal ta godt imot dem.

Grete Gaulin har ikke peiling på israelsk politikk. Dette handler om noe helt annet. Det handler om Norge og Europa. Det handler om grunnlaget for vår kultur.

Antisemittismen er en av bærebjelkene i dagens islam. Det har vært en av motorene i arabisk politikk siden jødene begynte å vende hjem.

En av grunnene til at antisemittismen/antiisraelismen er gjort til ideologi, er at israelerne representerer en utfordring for dagens korrupte regimer og samfunnskulturen i de arabiske land. Jødene har vist at det går an å skape en moderne stat fra bunnen av, de er derfor en daglig påminnelse om araberlandenes kontinuerlige fiasko. Ikke bare det: Jødene har vendt tilbake til Midtøsten, også i den forstand at de har blitt orientalske. De forstår kulturen og spillet i Midtøsten. De gjennomskuer mytene som araberlandene lever på, og nekter å gi opp selv om det fører dem lukt i undergangen. Derfor er jødene en levende provokasjon.

I takt med innvandringen til Europa har en god del av samfunnseliten og tilhørende medier gått inn for en flerkulturell modell som liksom skal integrere alle i en felles kultur. Men denne synes like illusorisk som alt snakk om en tredje vei under den kalde krigen. Når det kom til stykket fantes det bare et åpent, liberalt demokrati og dets fiender.

Aftenposten er idag med på å importere araberlandenes myter til Norge. Det er liten tvil om at den sterke anti-israelismen og anti-amerikanismen er en funksjon av disse mytene.

Det betyr at vår oppfatning av verden og oss selv gradvis endres, og vi underlegges denne spesielle form for forblommet nytale som Midtøsten er full av. Mytene blir gradvis en del av selvbildet og en livsløgn. Vi har kommet forbløffende langt på denne veien bare i løpet av de siste to årene.

Israel og jødene har en helt spesiell plass i vår kultur. Det er derfor selve livsnerven Aftenposten angriper.