Norsk offentlighet har fått to saker i fleisen denne uken: Gaarder-saken detonerte og Heathrow gjorde det nesten. Begge er problematiske. Gaarder mest, fordi han er «vår» og fordi han ikke står alene.

Det er rundt 20 prosent av befolkningen som støtter Gaarders uttalte ønske om at staten Israel må opphøre.

Jonas Gahr Støre sier til Aftenposten at han alltid søker mot midten, og frykter de ekstreme synspunkter. Spesielt i saker som berører religion.

Moderasjon og pragmatisme er norske kjennemerker. Aftenposten gjentok på lederplass i går at man må kunne snakke med alle, også ekstremistene. Lederskribenten unnlater å berøre hva man gjør når den annen part har som mål å utslette deg. Det er tilfelle med Israel, men ikke med Norge. Derfor kan Gahr Støre, Stanghelle og alle moderate elegant hoppe bukk over problemet.

Gahr Støre har selv stemplet Gaarders ikke-anerkjennelse av Israel som et grovt overtramp, noe VG og Dagbladet greide å vri til at han ga Gaarder betinget støtte. Men Gahr Støre unngår å ta opp at det er et betydelig segment i befolkningen som deler dette ekstreme synspunktet.

Det samme gjelder for Europa. De er i mindretall, men er godt representert i det politiske liv og i mediene.

De fleste er selvfølgelig «normale» mennesker. For å kunne forsvare holdninger og meninger som er sterkt anti-israelske og ditto pro-palestinske, må de konstruere vanntette skott som beskytter dem mot å se virkeligheten på en annen måte: De må så å si gi ordene en annen betydning.

Det er denne krigen vi ser utspille seg i Gaarders tilfelle. Han mente det jo ikke slik. Kritikerne feilleser teksten.

Dette er en type blindebukk som venstresiden har vært flink til. De holder krampaktig fast ved ordene. Opphetingen av konflikter, spesielt i Midtøsten, gjør at gamle begreper kan gjenopplives.

RVs Torstein Dahle støttet denne uken Hizbollah. De driver rettferdig forsvarskrig. Selv blant enkelte RV-folk vakte det reaksjoner. De idealer Dahle snakker om, «heroisk forsvarskrig», er det få som tror på. Men Israel derimot, er noe annet. Israel utløser helt spesielle følelser.

Gaarder går i gamle spor

Gaarder brukte profeten Amos som forelegg, sier han selv. Harald Stanghelle er opprørt over at Mona Levin kunne finne på å si det var det verste hun hadde lest siden «Mein Kampf». Men Levin var nærmere enn hun kanskje var klar over.

Det slo meg i går at den profetiske tonen Gaarder anlegger har et fortilfelle. Det var en viss mann som også agerte spåmann: Han sto i Kroll-operaen og sa at hvis jødene nok en gang skulle styrte verden ut i krig, så ville det ikke bare gå ut over andre. Det ville også bety slutten på den internasjonale jødedommen.

Det var såvidt jeg husker en tale han holdt i september 1939, men som ble tilbakedatert til januar samme år for å få Føreren til å fremstå som mer profetisk.

Det er Gaarders spådom om at jødene igjen kan miste sitt land og bli drevet på flukt, som har noen av de samme konnotasjoner. Forkledt som omsorg. Kåre Willoch driver med noe av det samme når han snakker om at en katastrofe kan ramme israelittene.

Jødiske ører er svært følsomme for den type spådommer, og det hjelper ikke hvor mye Gaarder eller Willoch benekter og bedyrer.

Gaarder forsøker å reise kjerringa idag, men plumper uti det igjen:

Bare når det gjelder selve forestillingen om «Guds rike» mener jeg at Jesu forkynnelse og det jeg oppfatter som kristendom har hatt en mer humanistisk fortolkning enn den senjødiske og nå kristensionistiske forestillingen om en politisk gjenopprettelse av Davidsriket som et «Guds rike» for Israel-folket. Jeg snakker her om ulike tolkninger av det religiøse budskapet – enten det er kristent eller jødisk – og om de problemer vi alle møter når ekstreme tolkninger settes ut i livet.

Beskyttelse

Dessverre har det moderate midten gått inn som spin-doctors for ekstreme posisjoner, enten det er Gaarders ravende antisemittisme eller trusselen fra islamismen.

Denne moderasjon/tildekking er gått norske journalister i blodet. Det skjer av frykt, feighet og bekvemmelighetshensyn.

Ta Harald Stanghelles oppsummering idag, «Demonene blant oss».

Han åpner med å sitere Shimon Peres’ store skuffelse over Gaarder.

Det er nobelprisvinnerens soleklare rett, men mye tyder nok på at skuffelsen er gjensidig.

Stanghelles paradenummer er å fremstille seg som den sindige, den salomoniske dommer:

Et land som må bruke sine soldater til å holde et annet folk nede, blir selv et offer. Og Israel er blitt et brutalisert samfunn, fanget av sin egen logikk.

Her er det tilskueren som snakker. En som har sitt på det tørre. Som definerer seg ut av situasjonen. Eller har Stanghelle glemt at han har en journalist i sin stall som systematisk bidrar til å skape et negativt bilde av Israel: Per A. Christiansen. Han er slett ingen novise og vet hva han gjør.

Det gjør også VGs Harald Berg Sævereid, som intervjuet Peres om Gaarder. Peres kom rett ut av et regjeringsmøte, som drøftet om de skulle gå til storstilt offensiv i Libanon. Kanskje ikke så rart han ser alvorlig ut. Gaarders artikkel er heller ikke til å bli i godt humør av. – Hva er det han vil, ønsker han et nytt Holocaust? spør Peres.

Det er på ingen måte den Shimon Peres som forførte verden med sine elegante retoriske svar under Osloprosesseens første år, vi nå snakker med. 83-åringen er steinhard. Han virker tverr, firer ikke en tomme og slynger tilbake alt som minner om innvendinger mot Israels politikk.

Berg Sævereid skjuler seg bak sin nøytrale rolle, og henger ut Peres. Skulle han flirt eller spøkt om krigen og nyheten om at en norsk forfatter vil sende jødene ut i nytt eksil? Hvilke annen politiker ville fått en slik karakteristikk?

Paradoksalt nok er Israel blitt mer lik sine naboer, skriver Stanghelle, og det er intet kompliment.

Først fortier man at det pågår en intens debatt i Israel, som kan motbevise at Israel er et brutalisert samfunn. Det er løgn. Det er nok å referere fra pressekonferansen som tre kjente forfattere på venstresiden med David Grossmann i spissen holdt denne uken. De advarte mot opptrapping, men stilte seg bak operasjonen i Libanon.

I Stanghelles, VGs og Dagbladets versjon blir dette et bevis på at Israel er brutalisert. De unngår omhyggelig å stille et annet spørsmål som må være mer nærliggende: Hvis en mann som Grossmann støtter Libanon-operasjonen, kan det tenkes at det foreligger en trussel som gjør det riktig?

Det er mer problematisk med bombene i London. Her blir håndteringen schizofren: Man rapporterer store saker som Heathrow-planene. Et nytt 911 kan man ikke kimse av. Men ikke før er svartemarjene kjørt før motforestillingene kjøres frem for fullt:

Muslimene blir terrormistenkt, derfor blir de fremmedgjorte, og miljøene utvikler ekstremister. Det het idag i NRK om de arresterte: deres «påståtte» planer, og neste spørsmål til Kari Grete Alstad var: – Er det politiets behov for å vise seg vi ser?

Det snakkes om proporsjonalitet og nyanser. Norsk nyhetsdekning er blottet for proporsjonalitet i noen rimelig betydning av ordet. Den er blind, enøyd, hysterisk, kynisk og schizofren på en gang. Vi har fortjent vår Gaarder.

Forsøk på klargjøring
Demonene blant oss
Støre-ros til Gaarder

Les også

-
-
-
-