Kommentar

Det er opplest og vedtatt blant mediefolk, hjelpeorganisasjoner, FN-apparatet at Israels respons er «disproportionate». Men hva med journalisters kommentarer, underlegges de de samme krav til proporsjonalitet?

Mitt inntrykk er at mediene stort sett har styrt unna den verste stemplingen. Det bevrer i munnviken til Dagsrevyens ankerkvinne. Men: fornemmes det at opinionen ikke er så opprørt som den burde være, slik at man er litt tilbakeholdende? Venstresiden gjør det til et spørsmål om hvorfor vi tåler at «andre» dør.

Likevel finnes det kommentarer som skiller seg ut, og viser nye veier. En av dem er VGs Frode Nakkin. Fra sin plattform på annen-tredjeside lørdag serverte han noe som må sies å være et linjebrudd med VGs tradisjon: fra Tim Greve, og en Michael Grundt Spang. Den har alltid slått fast at Israel er solid forankret i Vesten, og at Europa har et spesielt ansvar for Israel.

Midtøsten-korrespondent Harald Berg Sævereid er såvisst ingen Israel-venn, men det går mer i det vante, negative sporet. Nakkims kommentar pløyer ny mark, for den slår fast at grunnleggelsen av Israel skjedde på «annen manns grunn», dvs. den var illegitim.

Jeg tror vi ser de første tegn på at tilpasningen til det muslimske «flertallet» slår igjennom i norsk journalistikk. Olav Versto var den første i en tilsvarende lørdagskommentar om karikatur-striden.

Musikken er annerledes. Det synges fra andre noteblad.

Hva sier Nakkim?

Utgangspunktet er at det var nordmannen Trygve Lie som var generalsekretær da Sikkerhetsrådet stemte for opprettelsen av staten Israel. Underforstått: vi og FN bærer et spesielt ansvar.

De arabiske landene forkastet Trygve Lies forslag i 1948, men representerte bare et ubetydelig mindretall i FN den gang. Det jødiske rådet (sic!) aksepterte, sterkt støttet av USA og Sovjet. Slik var det at verdenssamfunnet gjennom FN i den umiddelbare etterkrigstidens atmosfære påtvang Midtøsten en jødisk stat midt i det som gjennom flere hundre år hadde utviklet seg til et muslimsk arabisk område.

De samme ideene som Lars Gule målbærer dukker opp i VG: at området var blitt arabisk-muslimsk. Det er mangelen på balanse som slår en i øynene. Ikke ett ord om jødenes tilknytning til landet. (Hører vi ikke stadig om alle jødene som også ble drept av korsfarerne da de inntok Jerusalem) Det har alltid boddd jøder i Palestina. «Israel», både det geografiske og imaginære, har vært tråden som har holdt jødene i live.

Nakkim skriver at palestinerne ikke ble hørt da staten Israel ble grunnlagt. Ikke et ord om arabiske pogromer på 1920-tallet, om sympatien for og samarbeidet med nazistene. Nakkim spør seg aldri: hvorfor ble jødene hatet?

Det er ganske fantastisk når en erfaren journalist beskriver det som at araberne ble påtvunget en stat i et område som gjennom århundreder var blitt muslimsk.

Det grenser opp til samme argumentasjon som Hamas og islamistfronten bruker: Fra første stund het det at Israel var et fremmedlegeme i regionen. Det har alltid hatt en kulturell/religiøs komponent. Nå er den utelukkende religiøs: Israel er på wqaf-land, islamsk jord. De vantro kan ikke råde grunnen her.

Legg til at de også vil gå en høyst ublid skjebne i møte hvis disse ønskedrømmene skulle bli realisert.

Legg også til at de samme forestillinger om å gjenerobre islamsk jord også omfatter Andalusia, store deler av Sentral-Europa, helt opp til Wien. Men det øyet er Nakkim blind på.

Han er opptatt av å beskrive jødenes forbrytelser da de grunnla staten. Det står ikke ett ord om at både palestinere og araberland gikk til krig mot den nye staten.

De forbrytelsene han nevner er vel kjent i Israel. Anti-Israel-fronten later som om det er de som har gravd frem disse kunnskapene! Jeg har selv vært på forelesning med Ezer Weizmann hvor han åpnet med å spørre studentene om hvor mange palestinske landsbyer som ble ødelagt. Svaret var: 400, 50 flere enn Nakkim opererer med.

Men Israel lever med sin fortid. Det er knapt en flekk som ikke er belyst. Det gir god ammunisjon til motstanderne. Slik fungerer et åpent samfunn. Også vårt.

Den koblingen Nakkim ikke greier å se, er at de som forsøker å frakjenne Israel eksistensretten er de samme som også vil våre samfunn til livs. Det ser opinionen ut til å ha forstått, men ikke den blaserte eliten.

Vi er hele tiden blitt tutet ørene fulle av at det er Israels okkupasjon som er problemet. Men nå skjedde angrepene fra områder som var gitt tilbake. Det er tankekorset som Nakkim ikke berører, men som gjør at verdenssamfunnets kritikk er langt mildere enn f.eks under invasjonen av Libanon i 1982. Det var da opinionen for alvor svingte mot Israel i Vesten. Nå er den mer nyansert, mindre avvisende. Europa har sett islams motsetninger på nært hold.

Nakkims hovedpoeng er at FN skulle holdt Israel i ørene. Istedet har jødene fått frie hender.

Det er ifølge Nakkim forklaringen på «arabernes aggresjon»!

Likevel gikk det 54 år før FNs sikkerhetsråd fastlo prinsippet om opprettelse av en palestinsk stat. Det er forklaringen på arabernes aggresjon.

Finnes det ingen andre forklaringer? Har et ingenting med utviklingen i den arabiske verden å gjøre, og den manglende evnen til menneskelig utvikling, til å skape et moderne samfunn? Regionen er den eneste i verden som har gått tilbake de siste tiår. I stedet har islamiseringen skutt fart. Er det ingen sammenheng?

Nakkim slutter med en dulgt trussel:

Men siden det ikke synes mulig for noen av partene å ha en sekulær tilnærming til konflikten i Midtøsten, kan den eneste langsiktige løsningen være å tvinge Israels myndigheter til å akseptere en annen forståelse av sin egen rolle.

Israel ble påtvunget «annen manns grunn». Vi kan bare tenke oss hva en «annen forståelse av sin egen rolle» innebærer.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også