Gjesteskribent

Bilde: Mye er forandret på femti år. Disse soldatene foran Klippemoskeen hadde neppe kunnet forutse at islamistene skulle bli en førende kraft som fikk palestinerne til å benekte jødenes historiske tilknytning til Jerusalem.

I disse dager markeres femtiårsminnet om Israels frigjøring av de okkuperte områdene i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  Hendelsen omtales vanligvis som Seksdagerskrigen, for det tok ikke lenger tid å slå ned aggresjonen fra de arabiske arméene som omringet landet med trusler om å ”kaste jødene på havet.”  Seksdagerskrigen var i realiteten en videreføring og avslutning av uavhengighetskrigen som Israels folk måtte utkjempe i 1948-49 etter å ha blitt angrepet av store arabiske styrker.  Våpenhvileavtalene fra 1949 som araberne brøt i 1967 ble gjort til intet og de gamle våpenhvilelinjene fra den gang ble erstattet av nye.

Krigen og dens raske avgjørelse skapte en ny situasjon både internasjonalt og i landet Israel.  Endelig var jødene fri til på ny å ta i bruk den delen av sitt historiske fedreland som de på grunn av etnisk rensing og andre overgrep hadde vært drevet ut av i 19 år med brutal og rettsstridig jordansk okkupasjon.  Årtusengamle jødiske landsbyer og boligområder innkjøpt og utviklet i mandattiden var igjen på de rette eieres hender.  Det var en rett det internasjonale samfunn hadde tilkjent dem etter at landet i 1917 av de allierte var blitt frigjort fra 400 års tyrkisk okkupasjon, og det jødiske folk fikk folkerettslig anerkjent sin historiske rett til landet mellom Jordanelven og Middelhavet.

Men ikke alle aksepterte de militære og politiske realitetene som dette oppgjøret skapte.  Det tok mange år før de arabiske nabolandene som tapte krigen hvor de hadde som mål å utslette den jødiske staten, innrømmet og tok konsekvensen av nederlaget.  Men i 1979 kunne Israel feire inngåelsen av freds- og grenseavtale med Egypt, og i 1994 freds- og grenseavtale med Jordan som gjorde at det meste av landet for første gang var omgitt av internasjonalt anerkjente statsgrenser.  Våpenhvileavtalene fra 1949 hadde ikke lenger gyldighet og det var opp til Israel å disponere de frigjorte områdene i egenskap av suveren stat og kravhaver.

Judea og Samaria har aldri blitt formelt annektert av staten Israel til tross for at områdene ligger innenfor landets anerkjente grenser og det ikke er noe i folkeretten som ville være til hinder for det.  Det skyldes at israelske myndigheter fremdeles har villet holde muligheten åpen for eventuelt å finne en territorial delingsløsning i forhold til den arabiske befolkningen i området.

En slik oppdeling av landet hadde vært foreslått flere ganger, men var alltid blitt avvist av de arabiske lederne.  Det vakte derfor optimisme i Israel da ledelsen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, sent på 80-tallet indikerte overfor norske og israelske myndigheter at man nå var rede til å drøfte en ordning med israelerne som innebar selvstyre for de arabiske innbyggere i de områdene hvor de fleste av dem var bosatt.

Etter hemmelige forhandlinger i Oslo kom partene i 1993 frem til en avtale om prinsippene for palestinsk selvstyre (Oslo-1) og i 1995 en midlertidig selvstyreavtale (Oslo-2).  Den siste forutsatte at partene innen et år skulle innlede forhandlinger om permanent status for det palestinske selvstyret hvor slike spørsmål som bl.a. avgrensning, sikkerhet, hovedstad og forsvar skulle avgjøres.  Det er verd å merke seg at Oslo-2-avtalen og dens vedlegg i stor grad dreier seg om rettigheter som staten Israel på visse vilkår skal overføre fra seg selv til en selvstyrt arabisk enhet, − ikke nødvendigvis til en fullt ut suveren stat.  Det er dette som er kjernen i den avtalte fredsprosessen.  Ethvert krav om avvik fra de inngåtte avtalene svekker tiltroen til prosessen.

Hovedmålet for fredsprosessen var at partene etter gjensidig anerkjennelse av hverandre som naboer som med henvisning til Sikkerhetsrådets Resolusjon 242, skulle ”leve side om side i fred og sikkerhet bak sikre og anerkjente grenser.”  Det forutsatte at medlemsorganisasjonene i PLO fra da av måtte slutte med å opptre som terrororganisasjoner og avslutte enhver form for politisk og religiøst oppvigleri som kunne føre til terrorhandlinger.  Denne forutsetningen var blant dem som i årene etter ikke ble oppfylt av den Palestina-arabiske part, noe som førte til at de avtalte sluttstatusforhandlingene aldri kom i gang.

Akkurat der står partene fremdeles, etter utallige forsøk både nasjonalt og internasjonalt på å få den avtalte fredsprosessen i gang igjen.  Et av de arabiske kravene er en maksimalistisk tanke om at de skal opprette en fullstendig suveren arabisk stat i hele det området som før 1967 var omgitt av våpenhvilelinjer fra 1949.  Rent bortsett fra at et slikt krav av sikkerhetsmessige grunner aldri vil kunne aksepteres fra israelsk side, ville dette også rent symbolsk bringe situasjonen i landet tilbake til uavhengighetskrigens dager med etnisk rensing og fysisk deling av hovedstaden Jerusalem, og dermed anerkjennelse av den jordanske okkupasjon som legitim, noe den ikke var.

Det kan ennå gå lang tid før det kommer på plass et lederskap med autoritet og demokratisk mandat fra befolkningen til å forhandle om permanent status for selvstyret, og eventuelt en tostatsløsning.  Men den tiden vil Israel bare måtte ta seg.  Det man har avtalt å forhandle om, er etablering av en selvstyrt statsliknende enhet innenfor Israels grenser og suverenitetsområde.  Det fordrer skjønnsomhet i de valgene som må gjøres slik at man ikke skal risikere å bygge opp en trojansk hest innenfor murene.  Det fiendskapet som den arabiske ledelsen vedvarende uttrykker overfor den jødiske staten tilsier at dette vil være en reell fare.

Hele den utviklingen som har skjedd de to siste tiår, viser at enkelte blant den tapende part i Seksdagerskrigen etter 50 år ennå ikke har gitt opp håpet om seier.  De representerer det eneste eksempel vi kjenner til hvor krigens taper forlanger at den seirende part skal kapitulere betingelsesløst.  Det kommer ikke til å skje.  En årsak til at slike holdninger lever videre, er at de støttes politisk og finansielt av vestlige stater og myndigheter som ikke helt har gitt avkall på gammelt antisemittisk tankegods og gjerne så at Israel ble vingestekket.

Jerusalem vil i all fremtid forbli Israels gjenforente hovedstad.  Byens tusenårgamle jødiske kvarter og Tempelmuren kommer aldri til å bli ”okkupert palestinsk område” slik vestlige politikere, inkludert norske, karakteriserer bydelen.  Det er på høy tid at både palestina-arabere, amerikanerne og europeerne avslutter den femtiårskonflikten de ennå holder gående mot den jødiske staten i FNs organer, gjennom støtte til terrorister og ellers ved eksklusivt å belaste denne ene staten med urimelige krav, sviktende løfter og nedsettende omtale.

Det er uverdig og skammelig at ledere i presumptivt siviliserte og kultiverte land fremdeles behandler den jødiske staten som en illegitim paria som ikke anses skikket til endog å bestemme hvor dens egen hovedstad skal ligge.  Både USA, Europa og Norge ville gjenvinne allmenn respekt blant folk om landenes myndigheter tok initiativ til å avslutte sitt irrasjonelle og konfliktskapende forhold til Israel og i stedet innleder et oppbyggelig samarbeid med den jødiske staten basert på humanitære verdier, sannferdighet og god vilje.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-