Kommentar

En avis er ikke bedre enn sine journalister. Er VGs fortsatt gode nok? Det er et uhyre sensitivt spørsmål i enhver mediebedrift.

VG sliter, og driver sikkert intern vurdering. Hadde jeg vært redaktør ville jeg bestilt eksterne, uavhengige analyser (ikke av konsulentselskap!) om svakhet og styrke ved avisen.

Personlig mener jeg VG de siste måneder er blitt slappere i fisken. Det er langt mellom de gode sakene. Det går for mye på rutine, og når rutinen er holdninger som ligger mange hestehoder ETTER leserne, er det ikke rart avisen har problemer.

VG har alltid et knippe journalister som er mer synlige enn de andre: Folk som Jon Magnus, Olav Versto, Svein Røhne, og i nyere tid Kadafi Zaman, for bare å nevne noen. Harald Berg Sævereid er ikke blant stjernene, men han er synlig nok i og med at han dekker Israel/palestinerne.

Midtøsten-dekningen i norske medier er overmoden for revisjon. Samtlige – både journalister og forskere – mener det samme, bare med små nyanser. Samtlige er så Israel-kritiske at det skygger for en sann forståelse. NTBs Ole Walberg, Nils Inge Kruhaug, Aftenpostens Per A. Christiansen, Dagbladets Jan Erik Smilden, NRKs Odd Karsten Tveit synger alle fra samme blad. Det minner, hvis man skal bruke deres egne begreper på dem selv, om en konspirasjon. Her er det ikke snakk om en historisk tilfeldighet heller, men om en tradisjon. Ta bare rekken av NRKs korrespondenter, som alle har det til felles at de er meget kritiske til Israel, for ikke så si fiendtlige, som Lars Sigurd Sunnanå i økende grad ble.

Sævereid ruver ikke i terrenget, men som korrespondent for Norges største avis har han en fremtredende stilling. Kameradenschaft-gjengen har bestemt at Sharons «omvendelse» og tilbaketrekning fra Gaza kun var egoistisk motivert, akkurat som den neste regjeringen under Olmert forbereder en tilsvarende tilbaketrekning fra Vestbredden. Den tilsynelatende fremgangen er i virkeligheten det motsatte: et bevis på israelernes likegyldighet og rasisme. Sævereid siterer kommentatoren Gideon Levy i Ha’aretz, som skrev et hudflettende stykke: One racist nation. Der han beskylder alle partiene og velgerne med for å ha blitt rasister som ikke bryr seg om palestinerne og helst vil leve uten dem.

Det er et meget krasst innlegg, som burde balanseres av annen informasjon. Men den finnes ikke. Tvertimot: Inne i avisen finner Sævereid det for godt å slå opp et to siders intervju/portrett av den ytterliggående bosetteraktivisten Nadia Matar, som forkynner at Sharons hjerneslag var Guds straff. En pekepinn om seriøsiteten:

Men blir Olmert vår nye statsminister, har Hamas fått sin mann inn i den israelske regjeringen, sier Nadia Matar.

Dette synes Sævereid/VG er informativt stoff på dagen da Israel går til valg.

Sævereid viser at det ikke var noe tilfeldig feiltrinn. Dagens oppslag om Ehud Olmerts familie er enda grovere: Her slår Sæverid fast at Ehud Olmert er avskydd av sin egen familie!

Internasjonal presse har skrevet om det fascinerende faktum at Olmert, en tradisjonalist på høyrefløyen, har hatt en venstreorientert familie. I de fleste sammenhenger tas det som tegn på kjærlighet at man holder sammen til tross for slik uenighet. Ekteskapet har vart i 40 år. Men Sævereid må vri det til at Olmert nærmest er hatet på hjemmebane!

Under overskriften over to sider Mislikt i sin egen familie (ikke på nett) står det:

Om Olmert bare er sånn passe populær i israelsk politikk, sliter han skikkelig på hjemmebane. Kona og barna har lenge skydd Israels nye statsminister som pesten.

Så kommer det lenger ned at «politikk åpenbart ikke betyr alt, og Ehud og Aliza har holdt sammen i snart 40 år». Det henger ikke på greip, hverken politisk eller faglig.

Særlig det siste: Det er kjent at Aliza var den som påvirket ektemannen og fikk ham til å forstå at Israel hadde valget mellom demokrati og det å bevare en jødisk stat. Israel kunne ikke være begge deler hvis man holdt fast på territoriene. Ehud Olmert overbeviste i sin tur Sharon.

Sævereid røper ikke at han forstår eller kan israelsk samfunn og politikk. Saker gjøre groteske. Slik at israelske jøder fremstår som noe spesielt. Palestinerne derimot gråter han sine tårer over.

Dette er ikke en seriøs avis verdig.

Intern kritikk er noe av det vanskeligste som finnes, men en moderne avis har ikke råd til manglende profesjonalitet.